Endelig samme ringetone på telefonen som Fox Mulder i The X-Files

Jeg er begeistret over at The X-Files er tilbake på skjermen, selv om det kun er snakk om en mini-sesong. Har nettopp sett episode S10E03 (spoiler alert!) og nyter selvironien til både Mulder og Scully til fulle.

I det øyeblikk jeg hører Fox Mulder sin telefon ringe med den eneste passende ringetonen – nemlig Theme from The X-Files av Mark Snow – vet jeg at jeg bare er nødt til å endre min egen ringetone på telefonen min.

Dermed er det bare å foreta et kjapt søk på nettet. På denne siden (til og med en side uten popup-reklame osv.) fant jeg en 30 sekunders snutt av Mark Snow sin The X-Files – det holder for min telefon.

Jeg lagrer den kjapt på Dropbox-kontoen min, og legger den inn på min Samsung Galaxy S5 ved å gå til Innstillinger – Lyd og varsler – Ringetoner og hente frem fila.

Vips – I want to believe!

Fortjener Bygdeposten kjeft for å bruke betalingsmur?

bp_fb_mitt_bp

Med jevne mellomrom får Bygdeposten kjeft fra Facebook-brukere fordi de lenker til saker som befinner seg bak betalingsmuren – og som utelukkende er ment for betalende abonnenter og noen av deres familiemedlemmer. Jeg forstår begge parter.

I lørdagens Bygdeposten (ikke bak betalingsmuren) forklarer redaktør Knut Bråthen hvorfor avisen velger å legge mange redaksjonelle saker bak betalingsmuren. I hovedsak er grunnen at Bygdeposten «er avhengig av inntektene gjennom abonnementsbetaling og annonser».

Å lese artikler i en avis er ingen menneskerett og jeg har full forståelse for at Bygdeposten må gjøre sitt ytterste for å sikre seg inntekter. Det er ikke «logisk» at betalende abonnenter skal sponse avisdriften, mens andre brukere samtidig skal få lese sakene gratis på nett.

Likevel er det fullt forståelig at brukere på Facebook reagerer negativt. Bygdeposten publiserer statusoppdateringer på sin Facebook-side og bruker tekster som

  • For våre lesere med aID.
    aID er inkludert for alle som har abonnement på Bygdeposten
  • Nå kan du som har aID logge deg inn. Her er siste nytt fra Midtfylket.
  • For våre abonnenter med aID.

Her er det nok mye psykologi ute og går. Folk på Facebook forventer i stor grad gratis lesestoff og liker ikke å bli minnet på at de gjerne leser artikler i Bygdeposten – men ikke vil betale for dem.

Bygdeposten har i senere tid (de siste ukene) blitt flinkere til å markere hvilke saker som er gjemt bak betalingsmuren. Likevel mener jeg avisen har stort forbedringspotensiale og ikke utnytter mulighetene som finnes.

Jeg lurer på om Bygdeposten i det hele tatt har en planlagt strategi for bruk av Facebook. Hva er det redaktør Knut Bråthen vil med FB-siden sin? Tiltrekke seg nye kunder/abonnenter? Pirre eksisterende abonnenter til å lese saker online?

La meg ta en kikk på om saker publisert av Bygdeposten på Facebook kan trigge nye abonnenter.

Som eksempel har jeg plukket frem en tilfeldig sak hvor det fokuseres på tacobaguettene som selges på SPAR i Vikersund er en suksess. Saken ligger bak betalingsmuren. Saken ble publisert på Bygdepostens nettsted fredag 16. oktober kl. 21.13.

Lørdag 17. oktober kl. 10.21 publiserer Bygdeposten Facebook-ansvarlig følgende status på siden:

bp_lordag_17_10_fb_status

Avisen skriver tydelig at dette er en sak som kun er tilgjengelig for abonnenter. Dessverre er det umulig for andre å forstå hva saken omhandler, kanskje bortsett fra at man såvidt kan skimte at dette er en SPAR-ansatt med noe på et brett. Teksten forteller kun at «noen må ha en hver dag» og at bedriften selger «12.000 slike» hver dag.

Dersom en Facebook-bruker som ikke er abonnent blir trigget av dette og klikker på lenken, kommer følgende side opp:

bp_lordag_17_10_bp_nettside

Det er overhodet ikke mulig for en ikke-abonnent å vite hva saken dreier seg om. Her behøves ganske enkelt en bedre strategi på å fortelle nok innhold på Facebook til at folk klikker og i tillegg registrerer seg for å lese en artikkel.

Det finnes aviser som gjør dette på en bedre måte. La meg ta Bergens Tidende som et tilfeldig eksempel. Klikker man der på en sak som ligger bak betalingsmuren, får man opp følgende:

bt_no_telenorsak

Her får man lese ingressen og litt mer av selve artikkelen. Under teksten «Bli abonnent og les videre» får man samtidig et «supertilbud» som kun er tilgjengelig i en begrenset periode.

Hva tror du konverterer (selger) best? Bygdepostens side som ikke viser noen verdens ting av siden gjemt bak betalingsmuren eller Bergens Tidendes lokkeside med stort bilde, noe tekst og et «ekstraordinært» tilbud? Jeg er ikke i tvil.

Bygdeposten tar et prisverdig grep i en tid hvor aviser sliter med økonomien. Jeg tror fortsatt at det vil være liv laga for en ultralokal avis som Bygdeposten – uansett om det skjer på papir eller utelukkende på nett.

Men Facebook-strategien bør komme tydeligere frem. Skal statuser kun minne eksisterende brukere om å lese BP på nett, eller er det meningen å trigge nye abonnenter til å punge ut?

 

En overskrift ment for å lure til klikking

I disse dager er det tid for å gjennomgå valgresultatene og lage vinnerlister ang. personstemmer, slengere og slikt. (Det har jeg jo også laget for min hjemkommune). Men Aftenposten klarte å lure meg med sin overskrift om at «Hun [Cathrine Linn Kristiansen fra Feministisk initiativ] er på ‘slengertoppen'». Jeg trodde i min enkelhet at dette betydde at hun var på topp blant dem som fikk flest slengere.

aftenposten_klikkhoring

Aftenposten har selvsagt sitt på det tørre. Som du kan se under bildet, skriver avisen at «Feministpartiets listetopp knuste Carl I. Hagen og Geir Lippestad». Jeg tror fortsatt at den ukjente damen på bildet scorer høyest når det gjelder slengere i Oslo.

Når jeg så klikker (hurra, var vel det Aftenposten ville) og leser artikkelen Disse er mest populære blant andre partiers velgere, ser jeg at Cathrine Linn Kristiansen er nr. 9 på slengertoppen. Ikke misforstå meg, et kjempebra resultat. Men jeg føler litt «smålurt» av Aftenpostens overskrift.

Interessant om stockholmsyndromets opprinnelse

Jeg er ingen fan av gullrekka til NRK – og har så godt som aldri sett Skavlans talkshow. Men i går kveld ble jeg hengende og se på Skavlans samtale med svenske Kristin Enmark, opphavet til det kjente begrepet stockholmsyndromet.

Egentlig zappet jeg tilfeldigvis innom Skavlans sesongåpning og ble hengende der fordi jeg gjenkjente Saga Norén fra Broen (altså skuespilleren Sofia Helin). TV-serien synes jeg er skikkelig bra, og jeg gleder meg absolutt til sesong 3 kommer på lufta i slutten av september.

Etter at Helin var ferdig med sin opptreden og herlige grilling av Skavlan, introduserte Skavlan Kristin Enmark – hun var sikkert i talkshowet for å promotere sin nye bok. Likevel, jeg har aldri tenkt gjennom hva som er opphavet til begrepet stockholmsyndromet og ble derfor sittende og se på.

Stockholmsyndromet beskriver ofre for kidnappinger, bortføringer og gisseltakinger som over tid utvikler en sympati for sine kidnappere. Ekmark ble holdt som gissel under et bankran av Kreditbanken i Stockholm i 1973. I sendingen forklarte hun på en overbevisende måte hvordan gisselsituasjonen over flere dager endret hennes innstilling overfor bankranerne (i alle fall en av dem).

5 ting Bygdeposten burde gjøre med sin nettutgave

Jeg er glad i lokalavisen min – Bygdeposten. Den dekker områdene Sigdal, Krødsherad, Modum og Øvre Eiker. Men i senere tid ser det ut til at avisen vil dekke hele landet, i alle fall blir det stadig flere klikkhoreartikler spredd i nettverket rundt Amedia. Jeg synes Bygdeposten burde fokusere på det de kan best, nemlig lokale nyheter.

5 tips til hva Bygdeposten burde gjøre med sin nettutgave:

  1. Legg vekt på lokale saker, ikke klikkhoreartikler
  2. Dersom klikkhoreartikler må offentliggjøres, bruk lokale vinklinger
  3. Engasjér en fotograf til å ta passende bilder av lokale folk, så slipper man å se samme dama i alle mulige posisjoner (se eksempel nedenfor)
  4. Bli mer interaktiv i kommunikasjonen med brukerne – kjør debatt!
  5. Bli mer proaktive når det gjelder å selge inn lokal reklame til nettsiden – jeg digger å se de ivrige ansatte fra Prestfoss Hagesenter i toppbanner!

Bygdeposten lider jo av samme innsparingsbehov som andre aviser her i landet. Folk er mest glade i Buzz-nyheter med «Ting du ikke trodde. Her får du svaret» og «Visste du at bananer er gule? Klikk her for å tro om igjen». Og avisene dreier seg i samme retningen, noe man ikke kan anklage dem for. Den skjønner jeg.

Men jeg synes det blir litt absurd når det er så tydelig at Bygdeposten ikke har løftet en finger for å publisere artikler som profileres på nettsiden. Eller hva sier du til disse to artiklene? (Blir spennende å se hvilken vinkling dama får 16. november når kanskje neste artikkel postes?)

bygdeposten_bildedatabase

Man kan ha det mye moro med en slik bildebruk, bare sjekk ut min Facebook-status:

Kultursutring og mas fra kulturlivet etter skattepenger

I forbindelse med statsbudsjettet, leser jeg utallige artikler om kulturfolk som trygler om, ber om og ikke minst forlanger penger fra det offentlige for å drive med sitt. Er vi virkelig kommet dithen at kultur ikke kan klare seg selv? Jeg tror heller det er blitt slik at kulturlivet har opplevd det som enklere å be om statsstøtte enn å markedsføre seg overfor forbrukerne.

Hver dag lytter jeg til kulturkanalen P2 (mange bra sendinger der), men har i lengre tid lagt merke til hvordan sendinger bygges opp rundt lesten a) regjeringen kommer med innsparingsforslag og b) berørte parter blir intervjuet om saken og forteller om hvor grusomt kaldt samfunnet har blitt som ikke vil sponse dem lenger.

I dag har jeg hatt en liten twitterdiskusjon med journalist Birger K. Jåsund som jobber med kulturnyheter i NRK. Den kan du lese her.

Visste du dette om Drammens Tidende?

I dag publiserte Drammens Tidende en «spennende» artikkel på nettsiden og la samtidig en lenke til artikkelen på Facebook-siden. Artikkelen forteller om 10 ting du ikke visste om IKEA. Nå finnes det ingen IKEA-varehus i nedslagsfeltet til Drammens Tidende, så da kan man jo lure på hvorfor de pusher en slik sak.

Drammens Tidende vil nok selv hevde det enkleste argumentet: Mange lesere er interessert i stoff om IKEA, selv om det ikke finnes noen varehus i DT-området. For sikkerhets skyld brukes et bilde tatt av IKEA selv, det er tross alt noen kilometer bilkjøring mellom Drammen sentrum og nærmeste IKEA-varehus på Slependen.

La meg ta en nærmere kikk på artikkelen.

Artikkelen er ikke skrevet av en journalist i Drammens Tidende, men derimot av Silje Bjørnstad fra Nettavisen.

Drammens Tidende eies av Amedia som også eier halvparten av Nettavisen. Sannsynligvis er det slik at jo færre journalister som arbeider med lokalstoff fra Drammensregionen, jo flere artikler fra andre deler av Amedia-konsernet kommer til å dukke opp i papiravis og på nett.

Det skulle ikke forundre meg om det sitter noen halvstuderte røvere i Amedia som vil utnytte synergieffektene mellom de enkelte produktene som konsernet eier.

En ting man som abonnent og DT-leser kan kritisere, er selvsagt nyhetsverdien i artikkelen «10 ting du ikke visste om IKEA». En annen ting er å kopiere innhold 100% uten å kvalitetssikre for fem øre.

Journalist Silje Bjørnstad er dessverre ikke helt stødig i rettskriving, men det er jo kjekt for meg. Da er det nemlig enkelt å se at artikkelen publisert på DT.no er PRIKK LIK artikkelen som to dager tidligere ble publisert på Side2.no (en nettside drevet av Nettavisen). Bortsett fra litt ingress og at Side2 sørger for å lenke til Buzzfeed. Litt link juice er bra, veit du.

Det er altså slik at alle de 10 viktige «tingene» er blåkopi av hverandre, til og med stavefeilene er overtatt:

Pkt. 8 […] Han lever i et ganske vanlig hus i Sverie (min utheving).

Pkt. 9 […]IKEA-produktene har navn istedet for nummer fordi IKEA-sjefen Kamprad har dysleksi og mener det er enklere å organsiere et slikt navnesystem. Sofaene har svenske stedsnavn, stoler er ofte oppkalt etter mannenavn, mange sengene har norske stedsnavn og så videre. (mine uthevinger)

Jeg skal styre meg for å vitse om Kamprads dysleksi sett i forhold til denne journalisten.

Selvsagt er det smart gjort at Amedia å sørge for å publisere de samme artiklene på forskjellige nettsteder. Google elsker linking og kan således sørge for at folk som søker etter informasjon om IKEA lettere finner denne eminente artikkelen. Dessverre har ikke journalisten eller SEO-strategene i Amedia gjort leksa si godt nok. En kopiert tekst slik som denne kan istedenfor føre til at Google straffer både Side2.no og DT.no. Forhåpentligvis.

Dersom Drammens Tidende kjører i vei med flere slike stunt, håper jeg folk vil vurdere hvorvidt det er noe poeng å lese artiklene på DT.no. Som lærer ber jeg i alle fall elevene mine om å bruke originalkilden. Men i dette tilfellet spiller det kanskje ikke noen rolle, for de er jo prikk like…

Ta vare på de gamle minnene fra kassettens glansdager – bruk USB kassett til MP3

Teknologien går heldigvis fremover, men samtidig er det viktig å ta vare på gamle minner. Kassetter med innhold verdt å ta vare på, bør så absolutt over på andre medier enn disse gamle båndkassettene som neppe varer evigheten ut. Og det var enklere enn jeg trodde.

Jeg fikk tilsendt en såkalt USB kassett til MP3-dings som koster 360 kroner hos USBgadgets.no for å teste den. Pakken inneholdt en god, gammeldags walkman-sak til avspilling av kassettene, USB-kabel, øreplugger, driver-CD og en heller spinkel brukermanual.

Jeg installerte CD’en som inneholder Audacity, et enkelt og gratis lydredigeringsprogram. I løpet av få minutter var alt klart for å ta opp godsakene fra mine steingamle kassetter.

Forresten, jeg måtte foreta noen innstillinger i Audacity for å gjøre programmet klart til å ta imot lydene fra kassettene. Bruksanvisningen var grei nok, men jeg måtte bruke et forstørrelsesglass for å lese hva som skulle gjøres. Kunne nok vært smart å ha bruksanvisningen et sted på nett.

Hva gjorde jeg så? Stappa kassetten i selve dingsen og trykket på PLAY. Med Audacity åpent er det bare å trykke på opptak der. Dersom du vil redigere i etterkant og for eksempel fjerne enkelte elementer, så er det grådig enkelt i redigeringsprogrammet.

USB til MP3 kassettNår alt er klart, er det enkelt å eksportere filen som MP3, slik at du kan brenne dem på CD eller lagre et lurt sted på datamaskinen. Jeg anbefaler for øvrig flere varianter av lagring, ikke stol på én.

I første omgang har jeg overført gamle opptak som mine foreldre tok med kassettspilleren rundt 1971. Morsomt å høre seg selv pludre, bable og synge…

Dersom du har kassetter liggende på loftet eller i kjelleren, burde du sette av litt kvalitetstid for å kose deg med gamle opptak. Jeg føler meg endelig tryggere på at de gamle opptakene blir bevart for fremtiden. Digitaliserte kassettopptak er absolutt noe jeg vil gi videre til mine barn. Ingen vet hvor lenge kassetter vil vare, men avhengig av kvaliteten kan det være fra 10-30 år.

Dette innlegget er sponset, men jeg står fullt og helt inne for alt av innhold.

To sider av samme sak/avis – «Leserne vil ikke merke forskjell»

Abonnerer du både på Bygdeposten og Drammens Tidende som undertegnede? Det trenger du visst ikke lenger. Amedia (tidligere A-pressen, tidligere Norsk Arbeiderpresse) eier begge aviser og driver gjenbruk av artikler i de to avisene. Så hvorfor skal jeg abonnere på begge da?

Jeg har nok ikke lagt merke til det før, men i går da jeg leste Drammens Tidende for 2. oktober og leste artikler på siden Fra By til Bygd om «Idiotisk rundkjøring», «Vrient å si nei til kjente» og «Ingen skoler forsvinner», kom jeg kjapt frem til at «dette hadde jeg jo lest før». Drammens Tidende presenterer nyhetene som ferske, men i virkeligheten er det gammelt «nytt».

Artikkelen om den «idiotiske» rundkjøringen på Nerstad sto på trykk i Bygdeposten 26. september, artikkelen om at det er vanskelig å si nei til kjente som kommer på hjemmefest sto også i Bygdeposten 26. september, mens Drammensavisen virkelig har fått med seg aktuelt stoff når de får med seg notisen fra Bygdeposten 28. september om at «ingen skoler forsvinner» – et vedtak vi i kommunestyret forøvrig fattet torsdag 26. september. Alt dette står altså i Drammens Tidende for 2. oktober – skikkelig ferske nyheter, eller hva sier dere nyhetshungrige og moderne journalister i DT? (Achtung: Ironi)

Men Bygdeposten er visst ikke noe bedre. I dagens utgave fra 3. oktober gjenbruker de en sak fra Drammens Tidende 19. september om 4-dagers skoleuke i Sigdal. Hva i alle dager er vitsen spør du? Jeg fatter det i alle fall ikke.

Hvor mye har du igjen for å lese avisartikkelen nedenfor to ganger. De har ikke engang endret på oppsettet i saken!

Gjenbruk av artikler mellom Bygdeposten og Drammens Tidende - latskap og lureri for abonnentene

 

Begge avisene vil sikkert komme med svada om synergieffekt av felles eierskap, litt høstferie der man har behov for (ikke si nytt) stoff eller kanskje det er en så interessant sak som man selv ikke har ressurser til å jobbe med.

Jeg sier heller grunnen til «samarbeidet»: Latskap og liten evne til nytenkning kombinert med et ønske om å melke abonnentene i størst mulig grad. Hvorfor i svarte skal jeg som interessert i lokalstoff fra Sigdal abonnere på begge avisene når de i løpet av en tidsperiode tydeligvis kommer til å ha de samme artiklene?

15. august 2012 uttalte daværende konsernsjef i A-pressen Thor Gjermund Eriksen at «Leserne kommer ikke til å merke noen forskjell (min utheving, sorry) på innholdet i lokalavisa når A-pressen blir deres nye eier» i en artikkel i Bygdeposten. Det var kanskje ikke på den måten kundene (abonnentene) ønsket å oppfatte Eriksen? At det er hipp som happ hvilken avis man abonnerer på?

Ordvendingen «to sider av samme sak» får virkelig en ny betydning gjennom Bygdepostens og Drammens Tidendes «samarbeid». Eller tror dere ikke vi legger merke til det?