Næringskonferansen Sigdal 2017

Det er sjelden jeg avsetter tid til å reise på konferanser – rett og slett fordi jeg har problemer med å måle utbytte relatert til investert tid. Men når en næringslivskonferanse til og med finner sted i hjembygda mi, kan jeg ikke annet enn å glede meg.

Så dermed setter jeg av tid torsdag 23. november 2017 kl. 14 og drar til Prestfoss samfunnshus for å delta på Næringskonferansen Sigdal 2017.

Takk til Sigdal Utvikling i samarbeid med Sigdal Næringsforum som arrangerer en slik samling.

Programmet er ikke helt klart i skrivende stund, men det blir mange interessante foredragsholdere og kåring av Årets Bedrift 2017.

Næringskonferansen Sigdal 2017

Circle K kommer ikke til Prestfoss enn så lenge

I disse dager skifter Statoil-stasjoner over hele landet image og blir til Circle K-stasjoner. Det skjer ikke i Prestfoss «i første omgang».

Jeg spurte Circle K Norge på Facebook om grunnen til at Statoil Prestfoss ikke sto oppført på kartet som viser når de enkelte stasjonene skal skifte fra Statoil til Circle K.

Circle K legger altså ikke opp til å skifte på automatstasjonene – inkludert Statoil Prestfoss – «i første omgang».

Aksjonærregisteroppgaven – ikke så enkelt som jeg trodde

For første gang er jeg medeier i et aksjeselskap, og dermed kom det også beskjed om at aksjonærregisteroppgaven for 2015 måtte leveres senest 31. januar 2016. Jeg trodde det skulle være enkelt, men hvorfor i huleste trodde jeg det?

Selvsagt burde jeg visst bedre. Men i senere tid har jeg fått e-poster som forteller meg om firmaer som tilbyr meg å gjøre ferdig aksjonærregisteroppgaven i løpet av fem minutter. Selvsagt ikke gratis…

Alle aksjeselskap må hvert år levere inn en aksjonærregisteroppgave, slik at staten kan holde rede på alt vi driver på med.

Som sagt, så har jeg aldri vært borti dette før, så egentlig hadde jeg lite lyst til å sette i gang. Fristelsen var derfor stor til å la et eksternt firma gjøre jobben. Conta tilbyr tydeligvis jobben, og siden jeg i flere år har brukt Conta sitt gratis fakturaprogram, var det nærliggende å hoppe på dette tilbudet:

Aksjonærregisteroppgave

Men, jeg er jo ikke gjerrigknark for ingenting. Selv om kr 790 eks. mva ikke er en ublu pris, hadde jeg lyst til å prøve meg på egen hånd.

Jeg fant derfor frem selskapspapirene mine og trodde alt skulle gå glatt. Etter innlogging på Altinn.no, fant jeg kjapt frem til skjemaene som skulle fylles ut.

Jeg skal ikke gå i detalj, men faktum er at jeg fikk litt for mange feil. Greide å mekke det til på et vis, men etter innsending fikk jeg kjapt en e-post som fortalte meg at dette ikke var helt etter boka.

fail1

Dermed gjorde jeg det eneste fornuftige og ringte Skatteetaten – selvsagt ba jeg dem om å ringe meg tilbake. Hvem gidder å sitte 27 minutter i telefonkø?

Etter et kvarters tid (nei, ikke 27 minutter…) ringte en hyggelig sørlending meg opp og geleidet meg gjennom hele prosessen. Må si jeg var overrasket over servicenivået (meget bra!).

Og det hele endte altså godt – jeg fikk levert aksjonærregisteroppgaven min helt uten feil 🙂

Litt trøst fikk jeg med på veien fra den hyggelige damen i andre enden av telefonrøret: Neste år er det enklere, da er det færre ting du må fylle ut – hvis det ikke har skjedd endringer. Gud bedre!

Lureri med rundstykker må man følge opp

Jeg er en gjerrigknark og sparer der jeg kan. Men dersom jeg kjøper et produkt, godtar jeg definitivt ikke å oppleve at andre sparer og lurer meg i samme slengen. Hatting med sine frokostrundstykker prøvde seg i dag morges – kun 9 rundstykker i en pakke som skulle inneholde 10 stykker.

Du synes vel kanskje at jeg bare har godt av å spise litt færre rundstykker, og at det er til pass for meg som bruker ekstra kroner på ferdigrundstykker istedenfor å bake selv eller å kjøpe de billigere Eldoradorundstykker som finnes hos flere kjeder?

20130518_094858Til mitt heftige forsvar: Det var andre i familien som kjøpte Hatting til lørdagskosen denne gang.

Men tilbake til Hatting som fortjener pisken for dagens lureri. Jeg fatter jo ikke hvorfor de skriver 10 rundstykker på forpakningen dersom de vitterlig kun stapper 9 inn i posen.

En rask titt på Hattings Facebookside viser meg at dette ikke skjer for første gang. Hver gang noen kommenterer at de har fått for få rundstykker, skriver Hatting at man må reklamere med nødvendig informasjon. Deretter får man tilsendt en Hatting brødkurv. En grei trøst kanskje, men det er jo rundstykkene jeg ønsker meg…

Moralen i historien er enkel: Dobbeltsjekk at varen du kjøper holder den standarden som loves og du forventer. Hatting er jo lure og pakker sine rundstykker inn i en forpakning der man ikke har innsyn. Da må du i tilfelle stå i frysedisken og beføle posene ganske så nøye.

Reklamasjoner til Hatting ordner du forresten via nettsiden deres. Men jeg synes nok firmaet fortjener dette lille blogginnlegget og attpåtil en sur kommentar på Instagram. Så får vi se om Hatting skjerper seg til neste gang.

Men like ille er det kanskje at jeg nå må sette meg ned med kalkulatoren for å finne ut hvordan jeg skal dele 9 rundstykker på 4 personer – det var jo litt enklere dersom det hadde vært 10 rundstykker i pakken. Arrrrrgggg!

ALL VERDAS gåver og bruksting – hjelp i det små

Dersom du leser mine politiske innlegg og forstår min tankegang, bør det ikke overraske deg at jeg ønsker å fjerne alt som heter statlig bistand (u-hjelp). Jeg er derimot en sterk tilhenger av å hjelpe fattige mennesker i andre land til en bedre økonomisk hverdag gjennom å kjøpe produkter de har laget. 

Selv om Fairtrade ikke er et godt og kapitalistisk system i mine øyne (systemet krever f.eks. organisering i kooperativer), kjøper jeg gjerne slike produkter fordi jeg vet at de som har produsert varene får litt mer igjen til å forsørge seg selv og sine.

Du trodde kanskje at en kapitalist og "reinspikka liberalist" kun er interessert i å betale minst mulig for en vare? I mitt hode er det snakk om langsiktig tenkning – en produsent i et utviklingsland som tjener penger vil fortsette å produsere sine varer og bli i stand til å klare seg selv uten hjelp fra staten eller andre stater.

Selvsagt kjøper jeg ikke vås jeg ikke har bruk for. Men la oss ta et nærliggende eksempel. Jeg drikker mye te – det er billig og godt.

Som oftest klarer jeg å unngå fabrikkte, den smaker kjedelig i min munn. Jeg er derfor alltid på utkikk etter spesiell te – og dersom jeg i tillegg kan være med på å sikre livsgrunnlaget til en en eller annen "tebonde" langt avsted, så er det en bieffekt jeg gjerne tar med.

Samtidig setter jeg stor pris på enkeltmenneskers ønske om å bidra til en bedre verden. Mange er naive og tror at det hjelper å bidra med skattepenger til statlig u-hjelp. Andre tar initiativ selv og gjør noe konkret.

Et slikt initiativ er ALL VERDAS gåver og bruksting. Dette er en nettbutikk og en fysisk butikk lokalisert i Suldal – et sted jeg aldri har vært.

all_verdas

 

 

 

 

 

Tilfeldigheter gjorde at jeg kom i snakk med eieren – Wenche Haugen Havrevoll. I blogginnlegget "Bist du kompetent, wirst du Rat finden" fra juni 2012 kritiserte jeg henne for å ville ha hjelp fra Utdanningsdirektoratet til å få lytteoppgavene i tysk muntlig transkribert. Hun tok kontakt med meg for å snakke om saken, og samtidig pratet hun om sitt prosjekt – import av varer fra Nepal og andre land. Engasjementet og ideen synes jeg er god!

Wenche skriver selv på sin nettside:

Me reiser til Nepal ein eller to gonger i året. Der besøkjer me forhandlarar og produsentar, og me har etter kvart fått eit godt nettverk i landet. For oss er det viktig å vera i kontakt med produsentane sjølve. Me ynskjer rettferd og kvalitet i produksjon og handel, og me orienterer oss ved sjølvsyn på produksjonsnivå. 

Når ein blir kjent med folk, fører det gjerne til at ein involverer seg i deira kvardag. Me har støtta ulike prosjekt, m.a. bygging av eit lite kraftverk som no gjev straum til 602 hustandar i ei veglaus bygd. Me engasjerer oss også for to barneskular og har nå over 40 sponsorar med på laget.

Sitat: http://allverdas.no/sider/om-oss

Forleden tok jeg meg tid til å kikke innom nettbutikken for å se om det var noen varer som passet for meg. Jeg er ikke interessert i å bruke penger på gaver og slikt, men bruksvarer som te er alltid populært hos meg.

Søndag kveld bestilte jeg derfor et par pakker te (sitrongress + mango) gjennom nettbutikken.

Et kvarter etter bestilling mottok jeg en e-post der Wenche takket for bestillingen og fortalte at pakken ble sendt mandag morgen.

Allerede dagen etter hadde jeg pakken i postkassen, og nå i helgen var det tid for prøvesmaking. Ingenting er som en god kopp ettermiddagste – særlig når været er sånn passe til å være mai måned. Og teen smakte selvsagt godt, men kanskje var smaken også krydret av ideen bak hele kjøpet?

Oppsummert er det enkelt for meg: 

– jeg bestiller gjerne te fra ALL VERDAS – det går fort og koster ikke all verden (!) heller

– jeg støtter et slikt privat initativ som ønsker å hjelpe andre til selvhjelp

Hvordan støtter du opp om andre som bruker egne krefter på å hjelpe andre?

Absurd formynderpolitikk i Norge

Kona mi knasker smertestillende til den store gullmedaljen for tiden pga. en operasjon. I dag stakk jeg innom nærbutikken min for å kjøpe to pakninger Paracet (500 mg). Det fikk jeg ikke lov til iflg. betjeningen. Molbolandet slår til igjen!

Jeg er vanligvis ingen storkjøper av slike legemidler og har ikke fått med meg at Statens Legemiddelverk synes vi voksne er noen duster som man bør passe ekstra på.

Allerede i 2004 sendte Legemiddelverket ut følgende i forbindelse med at en del reseptfrie legemidler ble tillatt solgt i butikk:

For enkelte legemidler kan utsalgsstedet kun selge en pakning med samme virkestoff per kunde. Dette gjelder for eksempel legemidler som inneholder paracetamol. For eksempel kan ikke samme kunde kjøpe både tabletter og stikkpiller som begge inneholder paracetamol […]. Det er utsalgsstedets ansvar å påse at det ikke utleveres større mengder legemidler enn tillatt. Legemiddelverket oppfordrer utsalgsstedene til å holde preparater med samme virkestoff samlet, slik at betjeningen lettere kan overholde bestemmelsen.

Sitat: http://www.legemiddelverket.no/Import_og_salg/Salg-av-legemidler-utenom-apotek-(LUA)/Veiledning-til-utsalgsstedene/Documents/Veileder%20til%20LUA-utsalg%20-%20oktober%202012.pdf

Jeg kan altså shoppe Ibux og Paracet i samme slengen, men ikke to av den ene sorten. Dette gjelder visst for nesespray også.

Etter å ha handlet den ene pakken i Prestfoss, tok jeg på ettermiddagen en tur innom en butikk i Åmot og kjøpte også der en pakke Paracet.

Betyr det at jeg er lovbryter? Jippi. Jeg vil selv bestemme hva jeg handler og putter inn i meg.

Man må være 18 år for å kjøpe legemidler. Man er myndig og kan bli tvunget til alt mulig rart som staten ønsker at vi skal gjøre (militæret, skatt osv.). Men to pakker Paracet er for mye av det gode.

Selvsagt kan man misbruke alt av legemidler. Men er det riktig å gjøre slike begrensninger fordi noen ikke klarer å styre seg? Hva om man bor i en by og kan gå innom alle mulige sjapper for å få "det man vil". Er det virkelig noen byråkrater som tror de begrenser et farlig forbruk?

Nok et lite eksempel på at staten er en formynderstat som helst ønsker full kontroll på alt vi gjør, kjøper, putter inn i oss og trykker ut igjen in the end.

Utrolig.

knaskenamnam

Sosial og politisk korrekthet i norsk skole

 

Som lærer i norsk grunnskole gjennom mange år er det klart for meg hvorfor norske elever ikke presterer like faglig godt som elever i andre land – vi er for opptatt av det sosiale, at alle skal ha det godt og ikke slite livet av seg. Faglig hardt arbeid verdsettes i liten grad. Det er symptomatisk for hele det norske samfunnet.

Det er selvsagt viktig for meg som lærer at elevene har trygge omgivelser og alt rundt ligger til rette for god læring. Men vi krever definitivt for lite av de unge, akkurat som det norske samfunnet krever altfor lite av voksne nordmenn.

La meg ta et konkret eksempel som ble tydelig for meg i går. Vår skole deltar i Innovation Camp, en konkurranse iverksatt av Ungt Entreprenørskap som har som mål å vise elever hvordan næringslivet fungerer fra ide til produkt.

I konkurransen starter elevene med å idemyldre seg frem til en ide som de ønsker å videreutvikle til et produkt eller tjeneste som er nyskapende. So far, so good.

Fokuset er ikke på å tjene penger, men på sosialt entreprenørskap som igjen vil si at produktet eller tjenesten skal være til nytte for andre (særlig folk med spesielle behov, eks. barn eller eldre). UE fokuserer hardt på det sosiale aspektet, det holder visst ikke at enhver vare eller tjeneste som man faktisk tjener penger på gagner andre (som jo kjøper produktet).

Når jeg så kritiserer at konseptet i for stor grad vektlegger det sosiale, sier representanter for Ungt Entreprenørskap at ”man godt kan ha to tanker i hodet samtidig”. Men hvorfor MÅ man det? Er det ikke nok å utvikle noe man tjener penger på? Punktum. Tanken som formidles til våre elever er at det er bedre å gjøre noe for andre enn å tjene penger.

Et annet aspekt som viser meg hvordan norsk skole og samfunnslivet generelt vektlegger ”det sosiale” er et opplegg som organisasjonen MOT har initiiert. Vår kommune har blitt en MOT-kommune der ungdom læres opp til å ta egne valg og stå for disse – i seg selv et prisverdig tiltak som i mine øyne kan gjøre ungdom (og voksne) bedre i stand til å stå på egne ben.

Kommende fredag er det "MOT til å glede-dagen". Da skal elever ut for å glede andre. What? Skolen dropper undervisningen et par timer for at elevene skal besøke barnehager, barneskoler, aldershjem, butikken osv. for å dele ut kaker, pakker handleposer, synge med de gamle, leke med de små osv. Det er vel ingen som nei til slikt? Det er jo bare snakk om at elevene mister et par timers faglig arbeid…

Men hva er poenget med en slik dag? Jo, det er å bekrefte for oss selv og andre at vi mennesker i bunn og grunn er sosiale vesener som elsker å gjøre ting for andre uten å tjene noe på det selv.

Er jeg alene om å mene noe annet?

Akterutseilte aviser

I anledning torsdagens kommunestyremøte hadde lokalavisen Bygdeposten planlagt en overraskelse for journalisten Birger Moen som nå går over i pensjonistenes rekker.

Men mest interessant var faktisk gamlerådmann Kjell Tore Finneruds tanker om avisenes utfordringer i dag – selv om de var "noget" langdryge (altså tankene til Finnerud, ikke avisenes utfordringer…).

I september 2010 skrev jeg i innlegget Ultralokale aviser følgende:

Utviklingen i det norske avismarkedet er tydelig. De ultralokale avisene er på fremmarsj, mens de nasjonale og regionale er kraftig på tilbakeveien. Drammens Tidende har ingen annen mulighet enn å bli en saftig lokalavis for Drammen og fortsette sin vektlegging av ordfører Tore Opdal Hansen, strandpromenaden, Ypsilonbrua, leserbrevene fra alle de merkelige drammensfolkene som ikke ser ut til å gjøre annet med dagen sin enn å skrive leserbrev og annet som overhodet ikke interesserer oss i periferien.

Finnerud skisserte i sin redegjørelse særlig problemene papiravisene har i forhold til nettmediene. Ikke minst synes han det har blitt et pes etter å være først med nyheten, noe som igjen gjør at avisene går på akkord med etterretteligheten. Man undersøker rett og slett ikke alltid hvordan fakta er i en sak, og i tillegg kan det fort skje blundere (navn i sensitive saker osv.).

Finnerud virket nostalgisk i noe jeg ser på som en "lost case". Papiravisene forsvinner, det er kun et spørsmål om når.

Alle i et lite bygdesamfunn som Sigdal setter pris på å ha en lokalavis som dekker alle mulige slags nyheter, enten det er snakk om en korkveld i kirken eller politiske forhandlinger på høyt nivå. Men dyptpløyende journalistikk kan vi vel ikke påstå at det er snakk om, til det er ressursene for små.

I realiteten har vi kun en lokalavis i Sigdal, der er jeg helt enig med gamlerådmann Finnerud. Men jeg ser ingen prinsipiell forskjell på å publisere på papir og gjøre det via internett.

Nå er det ikke spesielt overraskende at Finnerud blir en representant for "det gamle", han er jo tross alt pensjonist :). Men jeg kan ikke dy meg for å erindre mange år tilbake. Jeg har alltid klaget på Sigdal kommunes nettsider (også lenge før den evige føljetongen Lange utgreiinger uten innhold) og husker særlig en diskusjon mellom meg selv og Finnerud hvor han ikke synes det var så viktig med kommunale nettsider fordi "den vanlige sigdøl ikke var på nett". Slikt setter spor, og kommunen ser fortsatt ut til å følge samme filosofi i praksis (uten at det stemmer lenger at sigdølene ikke er på nett).

Bygdeposten må ta steget inn i fremtiden og oppdage at internett er dagens mediekanal. Konkurransen er stor og folk vil ha nyhetene kjapt. Da hjelper det ikke med papiravis tre dager i uken.

Jeg er abonnent av både Bygdeposten og Drammens Tidende. Drammens Tidende satser stort på nettmediet og gir oss abonnenter fri tilgang til papiravisen på nett, via smarttelefon eller nettbrett. Hva gjør Bygdeposten? Abonnenter får papirutgaven, men må betale ekstra dersom man ønsker å lese avisen på datamaskin. Grovt regnet koster begge avisene rundt en tier per dag dersom du har abonnement.

Drammens Tidende har forstått at man ved hjelp av hyppige nyheter på nettsiden og lett tilgang til papirmediet via nett sluser inn trafikk til Drammens Tidende som igjen binder folk til produktet.

Bygdeposten har få oppdateringer på nettsiden og gir ikke automatisk tilgang til papirmediet via nett.

Hvilken av avisene er så mest fremtidsrettet? Ikke Bygdeposten i alle fall.

Jeg har ingen forutsetninger for å si noe om alderssammensetning blant Bygdepostens abonnenter, men jeg har anelse om at den jevne abonnent i Sigdal har høy snittalder. Når skal så Bygdeposten legge om strategien for å fange yngre lesere som ikke er antikvarisk lystne på papir?

Findus med imponerende kundeservice for en som er glad i erter

Du husker kanskje at jeg forrige søndag skrev innlegget Våra Finaste? – små erter til besvær på bloggen min? Der beklaget jeg meg over en pakke erter fra Findus – ganske enkelt ihjelfrosne grønnsaker som ikke fristet til å plassere på matbordet.

Jammen tok det ikke lang tid før kundeservicen til Findus reagerte.

Jeg postet innlegget mitt søndag formiddag – blant annet på Twitter. Kun få timer senere kom svaret fra Findus:

Samme dag sendte jeg en henvendelse på e-post slik Findus ønsket via Twitter:

Hei.
 
I dag laget vi søndagsmiddag og åpnet en pakke med "Våra Finaste" erter fra Findus. Det ble en solid nedtur – noe mitt lille spisse blogginnlegg på http://www.runenikolaisen.com/hus-og-hjem/vaara-finaste-smaa-erter-til-besvaer/ burde vise dere.
 
Fikk kontakt via Twitter og beskjed om å ta kontakt via e-post.
 
Så er skjedd. Hva sier dere?
 
Hilsen
Rune Nikolaisen

I går fikk jeg svar på e-post fra Findus i Norge:  

Hei Rune, 
 
Det er helt forståelig at du ble skuffet, og bildet du har lagt ut viser et produkt som så absolutt ikke er i samsvar med hvordan kvaliteten på dette produktet skal være – og er. Du har dessverre vært svært uheldig, og det er beklagelig. 
Hvor i verdikjeden frysebruddet er skjedd vet jeg ikke, men vi vil uansett gjerne tilby deg kompensasjon for dårlig produkt. Vår konsumentkontakt vil ta hånd om dette. 
 
Skulle du være uheldig en annen gang, så vil vi svært gjerne høre om det – og da er det fint å samtidig få den informasjonen som står trykket på pakningen ved strekkoden. Da ser vi når produktet er produsert, og kan undersøke om det eventuelt er snakk om et problem for et større parti. 
 
"Våre Finaste Erter" er normalt et utrolig flott produkt; de er små i størrelse, har en fantastisk flott og appetittvekkende grønnfarge, og ikke minst så er de søte på smak – noe som faller i smak for både store og små. De er pakket i eske for at ertene skal bevares best når de ligger i butikk. Jeg håper du vil prøve de igjen, og send meg gjerne en tilbakemelding på produktet. 
 
BR/Med vennlig hilsen
 
Mona Wike
Group Product Manager Retail
Vegetables, Meals and Bakery
Findus Norway

Jeg må virkelig si at jeg er imponert over hvor alvorlig firmaet tar en slik liten "filleting" som en pakke erter. For meg var det jo viktig å bli tatt på alvor, selv om ertene på Kiwi i Strandgata "bare" kostet kr. 19,57.

Jeg hadde forresten tatt vare på esken og har nå sendt over den etterspurte informasjonen – så kanskje Findus eller engrosfirmaet kan finne ut hvor feilen lå. Et lite hint: de fleste eskene med slike erter var rene isblokkene

Posten har forresten allerede vært innom meg her på Nerstad. Der fant jeg en konvolutt med to gavekort fra FIndus; ett på hundre kroner og ett pålydende to hundre kroner.

Da skal man jammen ikke se bort fra at det blir storinnkjøp av erter i nær fremtid 🙂

Våra Finaste? – små erter til besvær

Når søndagsmiddagen er nesten klar på kjøkkenet og det kun gjenstår å piffe opp de kokte gulerøttene med litt erter, er det ganske dramatisk når pakken med erter gir middagslagingen en gedigen nedtur.

Findus "Våra Finaste – små fina ärter" som nylig ble kjøpt på Kiwi frister ikke til gjentakelse.

Vanligvis pleier vi å kjøpe små poser selskapserter fra Eldorado, men denne gang hadde Kiwi kun pakker med svenske erter og "svensk sigill" (altså svensk kvalitetsmerking) – det skulle nok fått oss til å undres før innkjøp.

Når vi så åpner pakken ser vi følgende:

Ikke nok med at det er tydelig at "frysekjeden" har vært brutt, men ertene ser jo rimelig medtatte ut også (hvis du klikker på bildet, kan du se ertene i nærbilde). Findus eller Kiwi må gjerne hevde at det er min feil, men jeg vet det ikke er tilfelle. Vi handler frysevarer og samler dem i en pose og er kjapt hjemme igjen, og med "poseertene" har vi aldri hatt trøbbel.

Nei, det er sikkert noe råttent i staten Sverige, dårlige erter eksporteres med vilje til Norge. Når det på pakken står "Det är kvalitet a la Findus", kan jeg bare le. Eller hva tror du kan være grunnen til at noen vil prakke på oss slik elendig vare?

OPPDATERT 25.08.2012: Findus med imponerende kundeservice for en som er glad i erter