Etter et besøk i byen Karthagena i Colombia i går, slo det meg hvor viktig det er å motta kunnskap om fremmede land, kulturer og historie.
Det koster en del penger å reise rundt i verden, men jeg vil heller bruke penger på slike opplevelser for å lære mer om hvordan andre mennesker har løst utfordringer gjennom historien. Jeg bor i et enkelt husbankhus uten terrasse og garasje og handler det meste av maten min på Kiwi – slik at vi kan bruke oppsparte midler til å se verden.
Mange er fornøyde med å reise på hytta og stå på ski eller dra til «Syden» og ligge på stranda en uke eller to. Ingenting er galt med det, men å besøke fremmede land gir meg så uendelig mye mer. Hvorfor ikke gjøre noe annet, for a change?
I fjor besøkte vi Italia, Kroatia, Hellas og Tyrkia. I år går ferden til Panama, Colombia, Aruba, Bonaire og Curacao. Selv om det ikke er snakk om lange opphold, gir den samlede verdien av slike turer et godt inntrykk av hvordan mennesker lever og kulturer utvikler seg i forskjellige deler av verden.
Som lærer har jeg ofte undret meg over elever som ikke ønsker å delta på våre internasjonaliseringsturer til utlandet. Ungdommene kan være utrygge mht. å være lenge unna hjemmet sitt eller de er «lite interesserte» i andre kulturer. Det er virkelig synd. I mine øyne er desinteresse for andre land og kulturer grobunn for fremmedfrykt og overivrig nasjonalisme.
Nordmenn blir stadig mer vant til å reise og vi blir definitivt mer globalisert. Det tror jeg er utelukkende positivt for oss.
Jeg husker tilbake ett av de første årene da vi hadde utveksling med en skole i Tsjekkia. Den gang var det ganske mange ungdommer som ikke ønsket å delta, kanskje det var pga. språkvansker eller de bare var litt for hjemmekjære. En elev sa til meg: – Jeg har ikke behov for å reise så langt, for jeg skal uansett aldri dra ut av landet.
Men om vi vil eller ei, verden kommer også til oss. Mennesker fra andre kulturer flytter eller kommer på besøk til Norge. Vi kan ikke lukke øynene for det.
Jeg er både samfunnsfags- og språklærer nettopp av den grunn at jeg gjerne vil formidle til vår unge generasjon hvor viktig det er å lære om mennesker i andre land og attpåtil kommunisere med dem. Mennesker som kjenner hverandre, kriger ikke mot hverandre. Mennesker som kan snakke med hverandre, unngår misforståelser.
La meg ta et eksempel. Jeg har aldri vært i Mellom- eller Sør-Amerika. Da vi booket denne reisen og så at Colombia skulle besøkes, hadde jeg (som typisk nordmann, tipper jeg) kun klisjétanker om fengsler, narkotika og en sliten sivilisasjon.
Ved innseilingen til Karthagena slo det meg hvordan denne byen med sin flotte skyline (skyskrapere) lignet en storby i USA. I byen er det en rivende utvikling som tydeligvis gir utslag i ekstrem byggevirksomhet og entreprenørskap.
På en rundtur ledet av en colombianer fikk vi en sterk innføring i historien til landet, i alle fall fra den spanske koloniseringen og frem til i dag.
Når man får høre om festninger, stolte byggetradisjoner og menneskers kamp for uavhengighet, sitter i alle fall jeg igjen med et inntrykk av en stolt nasjon med oppegående mennesker – ikke døgenikter som driver med ulovligheter (som jeg uansett vil liberalisere) og slaraffenliv.
Samtidig blir jeg rent fortvilet over å høre om spanjolene som stjal naturressurser, brukte slaver for å øke sin egen rikdom og ikke minst den spanske inkvisisjonen som skulle redde sin egen religion gjennom frykt og terror.
Du vil kanskje si at alt dette er ting man kan lese seg til? Selvsagt er jeg en ivrig leser som sikkert kunne finne bøker som utvider min kunnskap om f.eks. Colombia. Men det er likevel noe helt annet å oppleve det.
Hva vil jeg egentlig si med et slikt innlegg? Moralen er enkel; har du valget mellom å ta barna dine med på en tur til «Syden» for å slikke sol eller oppleve Eiffeltårnet i Paris, greske byggverk fra antikken, gondolene i Venezia eller Panamakanalen burde du tenke litt bredere.
Gi deg selv og familien din kunnskap – for kunnskap er makt og kan brukes til å gjøre verden til et bedre sted å bo for oss alle.
