How to embed voki in the twinspace on eTwinning

If you are using eTwinning and would like to embed a voki in the TwinSpace, you will soon find out that it is quite impossible – at least at first. Probably you got to this blog because you were frustrated and googled the right combination of words. Well, here is a quick user manual on how to embed a voki in the TwinSpace.

I am not going to explain what eTwinning or TwinSpace ist, because I guess you already know.

1. You have made your voki and want to publish the code (embed the code). You will need to copy the embed code. It is the long object-shochwave-flash-bla-bla-text like this:

embed_code_pic

The problem is that the editor in TwinSpace is too stupid to know what to extract from this code, so you need to do the job.

2. Look at the code again (marked in red) and copy this part from your own voki code:

embed_code_pic2

3. You will change the code to the following:

embed_code_pic3

And now you have the code to embed in your TwinSpace. The only thing you really did was to extract a part of the voki code, change the word embed to iframe and put a </frame> in the end of the embed code.

Kunnskap er makt og gjør verden til et bedre sted å bo

Etter et besøk i byen Karthagena i Colombia i går, slo det meg hvor viktig det er å motta kunnskap om fremmede land, kulturer og historie.

Det koster en del penger å reise rundt i verden, men jeg vil heller bruke penger på slike opplevelser for å lære mer om hvordan andre mennesker har løst utfordringer gjennom historien. Jeg bor i et enkelt husbankhus uten terrasse og garasje og handler det meste av maten min på Kiwi – slik at vi kan bruke oppsparte midler til å se verden.

Mange er fornøyde med å reise på hytta og stå på ski eller dra til «Syden» og ligge på stranda en uke eller to. Ingenting er galt med det, men å besøke fremmede land gir meg så uendelig mye mer. Hvorfor ikke gjøre noe annet, for a change?

I fjor besøkte vi Italia, Kroatia, Hellas og Tyrkia. I år går ferden til Panama, Colombia, Aruba, Bonaire og Curacao. Selv om det ikke er snakk om lange opphold, gir den samlede verdien av slike turer et godt inntrykk av hvordan mennesker lever og kulturer utvikler seg i forskjellige deler av verden.

Som lærer har jeg ofte undret meg over elever som ikke ønsker å delta på våre internasjonaliseringsturer til utlandet. Ungdommene kan være utrygge mht. å være lenge unna hjemmet sitt eller de er «lite interesserte» i andre kulturer. Det er virkelig synd. I mine øyne er desinteresse for andre land og kulturer grobunn for fremmedfrykt og overivrig nasjonalisme.

Nordmenn blir stadig mer vant til å reise og vi blir definitivt mer globalisert. Det tror jeg er utelukkende positivt for oss.

Jeg husker tilbake ett av de første årene da vi hadde utveksling med en skole i Tsjekkia. Den gang var det ganske mange ungdommer som ikke ønsket å delta, kanskje det var pga. språkvansker eller de bare var litt for hjemmekjære. En elev sa til meg: – Jeg har ikke behov for å reise så langt, for jeg skal uansett aldri dra ut av landet.

Men om vi vil eller ei, verden kommer også til oss. Mennesker fra andre kulturer flytter eller kommer på besøk til Norge. Vi kan ikke lukke øynene for det.

Jeg er både samfunnsfags- og språklærer nettopp av den grunn at jeg gjerne vil formidle til vår unge generasjon hvor viktig det er å lære om mennesker i andre land og attpåtil kommunisere med dem. Mennesker som kjenner hverandre, kriger ikke mot hverandre. Mennesker som kan snakke med hverandre, unngår misforståelser.

La meg ta et eksempel. Jeg har aldri vært i Mellom- eller Sør-Amerika. Da vi booket denne reisen og så at Colombia skulle besøkes, hadde jeg (som typisk nordmann, tipper jeg) kun klisjétanker om fengsler, narkotika og en sliten sivilisasjon.

Ved innseilingen til Karthagena slo det meg hvordan denne byen med sin flotte skyline (skyskrapere) lignet en storby i USA. I byen er det en rivende utvikling som tydeligvis gir utslag i ekstrem byggevirksomhet og entreprenørskap.

På en rundtur ledet av en colombianer fikk vi en sterk innføring i historien til landet, i alle fall fra den spanske koloniseringen og frem til i dag.

Når man får høre om festninger, stolte byggetradisjoner og menneskers kamp for uavhengighet, sitter i alle fall jeg igjen med et inntrykk av en stolt nasjon med oppegående mennesker – ikke døgenikter som driver med ulovligheter (som jeg uansett vil liberalisere) og slaraffenliv.

Samtidig blir jeg rent fortvilet over å høre om spanjolene som stjal naturressurser, brukte slaver for å øke sin egen rikdom og ikke minst den spanske inkvisisjonen som skulle redde sin egen religion gjennom frykt og terror.

Du vil kanskje si at alt dette er ting man kan lese seg til? Selvsagt er jeg en ivrig leser som sikkert kunne finne bøker som utvider min kunnskap om f.eks. Colombia. Men det er likevel noe helt annet å oppleve det.

Hva vil jeg egentlig si med et slikt innlegg? Moralen er enkel; har du valget mellom å ta barna dine med på en tur til «Syden» for å slikke sol eller oppleve Eiffeltårnet i Paris, greske byggverk fra antikken, gondolene i Venezia eller Panamakanalen burde du tenke litt bredere.

Gi deg selv og familien din kunnskap – for kunnskap er makt og kan brukes til å gjøre verden til et bedre sted å bo for oss alle. 

Alt er perfekt, eller? – day #7 i Polen

Siste dagen av vårt EU-seminar i Nowy Tomysl i Polen formidlet et inntrykk av et gjennomorganisert forvaltningssystem der det aller meste er fantastisk i orden. Jeg tror ikke på slikt.

Vi var i møte med den folkevalgte lederen for kretsen Nowy Tomysl (altså ikke borgermester for selve byen) og lederen for utdanning og sport. Polakkene vet å vise respekt for besøkende og servert as always kaker og drikke – selv om det var tidlig morgen. I tillegg fikk vi den klassiske besøksposen med brosjyrer, notatblokk og til og med kopp. Jeg kommer hjem med tre slike jeg 🙂

De høye herrer ble kanskje litt snurtne da vi ikke kastet oss over kakene, for de ville gjerne at vi skulle ta med et stykke på vei til neste programpunkt.

Jeg har påpekt slikt tidligere, men vi nordmenn har mye å lære av polakkenes måte å presentere byen/regionen sin på.

Selv om det er enkelt å trykke noen brosjyrer og slenge dem i en pose, så gjør det inntrykk i underbevisstheten når man får kopp, notatblokk, brosjyrer, nøkkelring, kulepenn hvor stedets navn er inngravert osv. Greit, det koster noen kroner, men for Sigdals vedkommende og i mitt hode er det enkelt: Bruk noen kroner på reklamemateriell – selg et hus eller to for å finansiere det hele hvis mine medpolitikere ikke vil droppe f.eks. kjøp av Hagan.

Tilbake til selve temaet for diskusjonsrunden, nemlig forvaltningsorganene i Polen og styringen av utdanningssystemet.

Selve byen (nederste forvaltningsnivå) styrer grunnskolene og barnehagene (bygningene), staten tar seg av innholdet i skolene, mens landkretsene som andre forvaltningsnivå styrer gymnasene som har elever fra forskjellige kommuner. Kretsene er også ansvarlige for sykehusene og veiene i regionen.

Som vanlig forteller byråkratene at samarbeidet mellom de forskjellige nivåene er perfekt, noe jeg har mine tvil om. Polen har som de fleste andre østblokklandene liten erfaringen i moderne forvaltning. Siden 1998 har dagens struktur eksistert.

Felles for både kommunen og landkretsen (og alle andre i hele verden) er at de klager over staten som gir dem stadige nye pålegg uten at det følger med mer midler. Det lyder vel kjent?

I lengden er det litt kjedelig å høre noen prate om forvaltningsnivåer, så da var det like godt for meg å gli samtalen over til litt mer kontroversielle ting.

Lederen for landkretsen er partipolitisk uavhengig, noe også borgermester i selve byen er. Jeg undret meg derfor (høyt selvsagt) om folk på landsbygda i Polen er møkk lei partipolitiker og velger uavhengige "bygdelistekandidater"?

I tillegg slengte jeg på en brannfakkel til. Dersom det er slik at lokalfolket klager over statens prioriteringer, er det kanskje et spørsmål om politikere som ikke har partiinnflytelse har noen mulighet til å nå gjennom hos partifolk (som alltid er ute etter å mele sin egen kake – det ser vi jo definitivt hjemme i norsk politikk for tiden)?

Relativt kortfattede spørsmål fra min side, men svaret tok nærmere 10 minutter uten at jeg forsto et kvekk før tolken oversatte.

Starosta (polsk for lederen av kretsen) kunne fortelle at han hadde søkt om medlemskap i et parti, men de ville visst ikke ha ham. Jeg ble rimelig sjokkert, og polakkene kunne fortelle at der i gården må man søke om medlemskap. Man blir deretter vurdert på vektskålen. Det er visst fortsatt som i kommunismens dager, kun eliten får innpass i rekkene. Utrolig!

Tolken bekreftet forøvrig inntrykket mitt at de gamle strukturene fortsatt sitter igjen i partiene.

Hadde starosta vært i et parti, ville det vært enklere å få gjennomslag for endringer i regjeringen. Et gammel system vanskeliggjør altså endringer. Og folk liker absolutt ikke partipolitikere som meler sin egen kake.

Etter at vi hadde diskutert et par timer, dro vi videre til en postgymnasial skole (i praksis sammenlignbar med vår videregående skole) og kikket på litt undervisning der. Men jeg må si at alle inntrykkene hele uken har gjort meg sliten, jeg klarte ikke å følge særlig godt med. Spesielt revolusjonerende undervisning var det heller ikke snakk om…

Etter at dagen var omme, var det på tide tygge gjennom rapporten en siste gang. Noen blir visst aldri fornøyde. Resten av det som skjedde denne dagen fortjener ikke å komme på trykk 🙂

Eksempler til etterfølgelse – day #6

I dag lærte jeg en hel del. Ikke ofte jeg kan bekrefte det, men det gjorde inntrykk å se hvordan studentene ved NKJO jobber sammen med utviklingshemmede – eller er det mennesker med nedsatt funksjonsevne jeg skal si?

Uansett, vi fikk se en film som presenterte mye av arbeidet som utdanningsinstitusjonen NKJO gjør sammen med dagsenteret DOA. De legger vekt på foto og film og hadde produsert en flott film som virkelig gjorde inntrykk på meg.

Kan vi bli flinkere til å samarbeide med sosiale institusjoner i vårt nærområde? Helt klart. Men som vanlig når man blir presentert for slike flotte tiltak, så er man helt avhengig av å ha en eller flere personer brenner for saken. Og tiden strekker aldri til…

Resten av dagen ble en interessant opplevelse, særlig fordi jeg som nordmann aldri hadde opplevd noe lignende. Skolen arrangerte kulturdag for tysk- og engelskspråklige land. Det står stor respekt av NKJO i Stary Tomysl – en liten skole klarer å arrangere språkkonkurranser, forelesninger med universitetsfolk, workshops, diskusjonsrunder og mye mer.

De andre seminarlandene kunne fortelle meg at de arrangerte lignende konkurranser. Men jeg har vel ennå til gode å oppleve noe lignende i Norge, kanskje bortsett fra matteolympiade.

Hva ville skje dersom vi arrangerte språkkonkurranser mellom elever i Norge? Jeg er ganske sikker på at likhetsfanatikerne i departement, politikk og administrasjonen ville reagere heftig på at man rangerer ungdommer etter kunnskap og innsats.

Men jeg så bare interesserte elever, enten de vant en premie eller ikke. Skolen hadde funnet sponsorer som hadde gitt alt fra tyske ordbøker til paraplyer og kulepenner. Vi lærere deltok også i enkelte av konkurransene, og jeg må si vi hadde det ganske morsomt.

Jeg kan tenke meg å forsøke noe lignende på vår skole. Bare vent å se.

Det begynner å nærme seg slutten på vår seminaruke. Om ettermiddagen var vi invitert til å spise fin middag i restaurant Gala i Nowy Tomysl sammen med viseborgermesteren, sjefen for regionalområdet og lederen for utdanning og sport.

Vi slapp å skumme gjennom menyen, som uansett ikke hadde hatt noe å by på for meg. All mat kom til bordet – en buffet hadde vært enklere. Men de høye herrer skulle sikkert få lov til å slippe å reise seg.

Som du kan se, fikk vi overrakt diplom som bevis på at vi har deltatt på seminaret. Polakkene vet virkelig hvordan man på en enkel måte setter pris på andre.

Kvelden ble som den pleide. Litt nam nam mens vi jobbet med å skrive ferdig rapporten.

Nå er vi så godt som klare med byråkratitrusselen, og mang en sjel var sjeleglad da vi kunne smekke igjen pc’en for denne kvelden. 

Teori og praksis er to forskjellige ting – day #5

Seminargjengen begynner å bli varme i trøya når dag #5 kommer. Etter den sedvanlige frokosten som i dag manglet egg, la vi i vei til fots for å finne det lokale biblioteket i Nowy Tomysl. Skulle vi finne Columbi egg i dag istedenfor?

Du kjenner kanskje opplegget når en gjeng setter i vei på ukjent territorium? Et par har ikke snøring på hvor veien går. Et par nistirrer på et bykart uten at det ser ut til å hjelpe på intelligensen. Et par prater om gårsdagen og er ”liksom” opptatt med andre ting (de vil slippe å innrømme at de er helt i villrede). Men det er alltid en eller to som er hellig overbevist om veien til salighet – og ikke behøver verken hjelp, kart eller info fra lokalbefolkningen.

Du skjønner kanskje at vi rotet oss litt bort? Men hva gjør vel det i en liten by der lokalbefolkningen ikke forstår et kvekk utenlandsk? Heldigvis finnes det armer, bein og internasjonale ord som bibliotek. Nonverbal kommunikasjon er genial.

Dermed kom vi tidsnok til en morgenforelesning i biblioteket. Igjen ble jeg vitne til at Rune ikke er normal. I godt over en time fikk vi høre om et aktivt bibliotek som gjør det meste for å lokke folk til bokhyllene, enten vi snakker om sykkelturer eller lesekonkurranser i parken. Jeg synes dette var på siden av vårt seminaremne, men de andre var tydelig euforiske. Jeg holdt kjeft.

Som østeuropeere flest er polakkene svært glade i søtsaker, kaker og slikt. Å komme til oppdekket bord med kaffe, te og plenty med kakestykker er sikkert stas for mange. Men min norske mage (stor som den er) vrenger seg i andektighet og lengter til knekkebrød, brunost og et glass med ekstra lett melk (nei, ikke fra kommunistsamvirke Tine).

Etter signingsferden til biblioteket kastet vi oss inn i en taxi og fartet til en barnehage for barn mellom 3-6 år. Der driver frivillige NKJO-studenter tyskundervisning for barna. Jeg må si jeg ble imponert over kunnskapsnivået til disse småtrollene. Tydelig at drilling, sang og øvelse funker bra når ungene er små. Kanskje noe til og med blir hengende når disse barna blir eldre?

Det virker i det hele tatt som om ”undervisning i barnehagen” er et viktig tema i seminardeltakernes land for tiden. Mange jobber med bokstaver, lesing, skriveøvelser og fremmedspråk. Her tror jeg nordmenns oppfatning av barnehagen som et sted å leke og utvikle seg kan trenge en liten oppstrammer.

Har noen av barnehagene tenkt på å formidle fremmedspråk til treåringer? Det ser faktisk ut til å være mulig.

Senere på dagen fikk jeg oppleve forskjellen mellom teori og praksis. Tenk deg at du er en lærer under utdanning og får praksisveilederen fra høyskolen på besøk. Du forbereder deg som rakker’n og spiller gjennom alle eventualitetene. Likevel gjør du en grunnleggende feil når du bruker Powerpoint foran forsamlingen: Du snakker ikke med publikum, men med tavla/skjermen. Da er du i trøbbel – garantert.

Vel, akkurat slik opplevde vi det. Praksisveilederen som er ansvarlig for å veilede alle lærerstudentene i NKJO presenterte praktikumsopplegget, men hadde mer interesse av å snakke med tavla. Hun satt faktisk og leste opp alt som stod på powerpointen, noe jeg klarer å formidle til mine elever på 8. trinn som en ”dødssynd”.

Takke meg til rådene som hun ga. Det hele dreide seg om et fantastisk byråkrati uten like der elevene fyller ut skjema på skjema når de hospiterer. Totalt uhensiktsmessig og helt fraværende læringseffekt.

Om ettermiddagen presenterte de forskjellige seminarlandene sitt skole- og lærerutdanningssystemet. Det var interessert å oppleve likheter og forskjeller oss i mellom. Enkelt sagt er det to likheter:

  • Lærerne i alle land klager over det meste
  • Stadig nye skolereformer som ikke fører til økt kunnskap

Og når jeg sier at jeg reiser hjem med en følelse av at vi har det godt i Norge og ikke burde klage så mye som lærere, så unngår jeg kanskje å berette om de systemene der kontrollen av lærerne er knallhard og lønna er latterlig. Kanskje vi skulle tatt en hospiteringsjobb i Romania der man tjener 200 euro (1600 kr) i måneden?

En av ulempene med  å være på farten med et EU-finansiert seminar er selvsagt alt papirarbeidet. Vi bruker en del tid på å skrive rapport, så gikk også kvelden delvis med til å finne de ”fine” ord som en eller annen byråkrat skal kose seg med. Det viktigste må jo være at vi deltakere finner forskjeller, likheter og at vi diskuterer sammen. Fatter ikke at noen andre kan ha nytte av å lese noe som bare vi har opplevd.

Men slik er nå systemet, og jeg tilpasser meg gjerne dette for å lære mer om andre land

Alle skal med – kontoransatte i rikelig monn på day #4 i Polen

I dag reiste vi til Poznan og tilbrakte hele dagen i ”storbyen”. Helt i orden med litt bystemning når man holder til på et sted hvor livet går roligere for seg (egentlig som hjemme).

Etter omtrent en time med minibuss ankom vi et fasjonabelt og nytt kontorbygg hvor blant annet videreutdanningsinstitusjonen ODN og et lærerbibliotek fra Goethe-Institut befinner seg.

Og som seg hør og bør i østblokken (uttrykket ble for øvrig brukt av en polakk senere på kvelden – så da er det vel fortsatt på sin plass) ble vi vist rundt av en adrett dame. Vi kikket inn i alle kontorene og det manglet vel bare å se på toalettene. Men toalettet fikk jeg jo studert senere etter utallige kopper te og småkaker.

Du vet jo at jeg er litt spesiell. Men det er jo ikke alle i hele verden som vet det. Likevel kan jeg med hånden på hjertet si at i løpet av denne uken er det stadig flere som blir klar over nettopp. Jeg skal forklare hvorfor med et eksempel.

Vi går altså rundt i gangene og kikker inn på en hel rekke med kontorer. I tillegg finnes det en del flotte seminarrom. Men i en videreutdanningsinstitusjon for lærere burde det vel kanskje være noen lærere i videreutdanning også? Hvor i huleste er alle folkene som bruker disse tomme kontorene midt på formiddagen?

Kontorene var fylt av folk som satt ved supre skrivebord og gjorde viktige ting.

Mine felles seminarvenner sier ingenting, men jeg kan rett og slett ikke la være. Jeg spør derfor et enkelt spørsmål: Hva gjør alle disse kontoransatte når det ikke finnes en eneste lærer som holder til i seminarrommene? Her snakker vi byråkrati som skal mette mange munner tydeligvis.

Jeg har ennå ikke glemt blikket jeg fikk. Hvordan går det an å spørre om noe så dumt? Selvsagt har de kontoransatte masse å gjøre, papir må skrives og skjemaer fylles ut. Presentasjoner skal forberedes.

Jeg tar et kjapt eksempel til. Vi fikk en presentasjon av en som drev fagrådgivning av fremmedspråklærere – du ser henne på bildet. På nettsiden til ODN så jeg kjapt at hvert eneste ord var på polsk. Jeg spurte derfor om ikke det hadde vært smart å invitere til kurs på fremmedspråket, liksom for å presisere bruken av tysk, engelsk eller spansk. Å nei, alle kataloger, nettsider osv. måtte være på polsk fordi byråkrater, skoleledere og andre viktigperer jo måtte vite hva det dreide seg om. Og de kan jo selvsagt ikke et kløyva utenlandsk ord!

Lærerne kommer til videreutdanning, seminarer og kurs på ettermiddagen og i helgene. Den er grei og jeg fatter pointet med å forberede seg. Men jeg har en liiiiten mistanke om at det er noen som sitter godt og rolig på sitt kontor der i gården. Jaja, ikke mine skattepenger som brukes til det (litt usikker der gitt, for jeg har en sterk mistanke om at Norge bidrar en del til Polens utvikling).

Vi fikk en lang informasjonssekvens om den politiske strukturen, ansvarsområder og utdanningssystemet i området. Som vanlig snakker folkene høyt på strå kun polsk – vi må derfor ha en oversetter, noe som gjør hele greia dobbelt så lang (naturlig nok, for det ser ut til å være viktig at alt oversettes omtrent ordrett).

Etter denne dryge opplevelsen ble vi dyttet inn i bussen og fraktet til gamlebyen for omvisning. Det var en interessant tur som ga mye informasjon om historien til byen og området rundt. For de andre deltakerne virket det som at å se Rune i t-skjorte var like interessant som mye annet. Det var ca. 14-15 grader og folket gikk kledd i jakker, pannebånd og annet varmt tøy mens de likevel frøs. Jeg labba rundt i t-skjorte og hadde endelig en fordel av å være fra området hvor kulde er et relativt begrep.

Ved 14-tiden inntok vi en restaurant rett ved rådhuset. Endelig kunne jeg nyte en annen middag enn suppe og salat – det ble en potetgrateng som smakte godt.

Føttene mine er ikke lenger helt med meg mens jeg skriver dette etter at dagen er omme. Vi gikk og gikk ganske mye på idiotiske brostein – det er i slike tilfeller jeg priser fremtidens asfalt. Men hva gjør man vel ikke for å støtte opp under kulturminner?

Etter en knapp time middagspause måtte vi kjappe oss tilbake til ODN for å høre Elzbieta (damen i bildet ovenfor) prate om de forskjellige mulighetene man har for å jobbe med videreutdanning.

Igjen bet jeg meg merke i detaljer. Smak på dette:

1)      Elzbieta forteller at ODN er offentlig institusjon som tilbyr videreutdanning og seminar.

2)      Det finnes private firmaer som tilbyr det samme.

3)      Hva de private gjør får vi ikke høre om.

4)      De private seminarene koster penger, det er ikke tilfelle i den offentlige videreutdanningen (de har jo tross alt brukt skattepenger til fine kontorer osv.).

5)      Rune spør hva som er forskjellen mellom privat og offentlig videreutdanning.

6)      Ingen, fortelles det.

7)      Rune forstår ikke hvorfor noen vil betale for videreutdanning mens andre får det gratis.

8)      Det nevnes plutselig at det kan ha å gjøre med hva som skjedde i hine haarde dage.

9)      Jeg aner derfor konspirasjonsteorier om et institutt som samarbeidet heftig med styresmaktene i en indoktrinering av lærerne. Tross alt er instituttet 60 år gammelt og grunnlagt midt i godperioden for kommunismen!

Til stor glede for enkelte i gruppen vår, ble det nå endelig tid til å vandre på egen hånd i byen. Et par andre og jeg dro rett til puben Post Office ved rådhuset – siden vi ikke er interessert i shopping. Der traff vi en del kolleger fra NKJO i Stary Tomysl og hadde en hyggelig kveld med mye tysk og engelsk prat. Og mer er det vel ikke å si om den saken, Jack?

Dersom noen tror det er ferie å være av gårde på et slikt seminarbesøk, må jeg skuffe stort. Vi var tilbake på hotellet ved 24-tiden, og i morgen tidlig er det på’n igjen. Blant annet skal vi besøke en barnehage. Og onkel Rune forsøker seg gjerne igjen.

SE BILDER FRA BESØKET I POZNAN PÅ DENNE SIDEN

Fra skoleteater til kulturoverdose – day #3 in Polen

 

Dagen startet utmerket med en god frokost. De andre har ikke bare utpekt meg til sekretær, men jeg skal visst stå ansvarlig for organisatoriske ting som taxibestillinger osv. også. Dermed var første punkt på morgenprogrammet å få tak i en drosje slik at vi kunne komme oss til NKJO Kolleg for første programpunkt.

Men Nowy Tomysl (med 15 000 innbyggere) har visst bare en taxi (?). Dermed måtte vi kjøre i to omganger…

NKJO Kolleg som arrangerer dette studiebesøket ligger i Stary Tomysl, en liten minilandsby som ikke inneholder noen verdens ting. Bygningen hvor utdanningsinstitusjonen ligger befinner seg i en pen park, men den hadde vi selvsagt ikke tid til å ta en titt på.

I første programpunkt ble vi kjent med det polske utdanningssystemet, noe jeg satte stor pris på (jeg klarer jo heller ikke å holde kjeft  – så en del spørsmål ble det jo). Det er tydelig at de har et enda verre testregime der enn hos oss og at det meste styres fra staten.

Som alltid i østeuropeiske land ble det en obligatorisk tur til rådhuset for å bli møtt velkommen av borgermesteren. Han var dessverre syk, men viseborgermesteren var en hyggelig kar som ikke engang ble vippet av pinnen av mine spørsmål. Diverse brosjyrer, handlemynter og musematter vanket det jammen denne gangen også. Kanskje noe å tenke på for Sigdal kommune som ikke deler ut noen ting til utenlandske gjester?

Jeg la jo straks merke til at verken viseborgermesteren eller de andre i administrasjonen snakket noe slags fremmedspråk. Samtidig fortalte han (gjennom tolk) at politikerne la enorm vekt på fremmedspråk og et utvidet samarbeid med tyske bedrifter og kommuner.

Da jeg spurte han om ikke det ville være riktig av politikerne å gå foran med et godt eksempel og lære seg et fremmedspråk, ble han svar skyldig. Litt pinlig stillhet kom før han kom på at han jo hadde vært i Tyskland og klart å shoppe i alle fall. Neppe språkferdigheter nok til å imponere de nye vennene i Europa, for å si det litt enkelt.

Etterpå marsjerte vi taktfulle i stormskritt for å rekke neste seanse på programmet, men heldigvis fikk vi slengt i oss noen bakervarer på veien.

Vi besøkte en grunnskole (barneskole) der vi fikk oppleve engelskundervisning i 3. klasse. I mine øyne var det et rent skoleteater, der mor lærerinne hadde instruert elevene på forhånd. Her var det ikke mye spontanitet, men timen var grei nok dersom man ville formidle hvor mye engelsk elevene kan. Men alt var tydeligvis innøvd og noe nytt læringsstoff ble ikke formidlet.

Engelsken var vel ikke heller all verdens, verken fra læreren eller elevene, men man bør vel være fornøyd med det faktum at de lærer engelsk. For eksempel ble ordet ”bord” (table) konsekvent uttalt som ”teibøll”.

Da jeg i en fellesdiskusjon senere på dagen kritiserte både skoleteateret i denne timen og også det faktum at læreren ikke kjent navnene på elevene og stort sett lot 4-5 av 25 elevene svare på spørsmål, virket det som om de andre seminardeltakerne ikke var enige med meg. Men det er jo ikke noe nytt…

Så var det ut av Grunnskole Nr. 2 (triste navn på skolene gitt) og løpe videre til et gymnasium (som ikke er noe annet enn ungdomsskolen på polsk) for å oppleve tyskundervisning blant faglig svake 14-15 år gamle elever.

Tysklæreren var imponerende, både i utseende og i bruken av digitale læremidler. Men det hjelper så lite når elevene er demotiverte og omtrent ikke forstår hva som skal gjøres og hvordan man snakker tysk. Undervisningen var rett og slett ikke passende i forhold til elevene. Men det var jo morsomt å se store gutter synge tysk karaoke til slutt. Det skal jeg teste ut blant mine niendeklassinger (Beware!).

Etter å ha opplevd småbarn og ungdommer var det så på tide å oppleve pensjonister som frivillig lærer tysk. Vi stormet altså til et eldresenter der to unge lærerstudenter gjorde gratisarbeid for å gi de eldre (snittalder på gjengen var visst 77 år – den eldste 93 år!) nyttig lærdom.

Vi kom raskt i tale med de eldre, og lærerstudentene taklet greit tolkejobben. Det var tydelig at de eldre var begeistret over å lære tysk og attpåtil motta besøk av oss. Det var skikkelig god stemning med masse latter og kos. Kanskje det hadde vært en ide for beboerne på Sigdalsheimen?

Før vi satte i gang med sightseeingen i området, måtte vi få i oss litt middag. Men som vanlig måtte jeg nøye meg med en salat og en suppe, noe mer er det visst ikke å få for en stakkars vegetarianer i kjøttlandet Polen. Oppfinnsomhet på kjøkkenet finnes ikke på landsbygda i alle fall.

Sightseeing var noget spesiell. Området er kjent for kurvfletting, overalt hvor man går og står finnes kurver. Ikke rart at byen tok initiativ til å få laget verdens største kurv (som de kunne komme i Guinness Book of World Records med), man må jo ha noe å tilby turistene.

Vi fikk se vannverket som de var rimelig stolte av, men det er vel ikke akkurat noe som turister digger aller meste.

Nå var mesteparten av dagen gått og jeg ble ikke mildere stilt av å måtte besøke et flettekurvmuseum. Særlig siden jeg visste at kvelden ville gå med til å skrive rapporter. Dagen ble dermed ikke avsluttet før nærmere kl. 23 – da stenger jo alle utesteder her likevel. Men i morgen skal vi til storbyen Poznan. Hvem vet hva som skjer der…

Rune i Polen – day #2

 

Også i Polen ble klokken stilt frem en time natt til søndag, dermed ble jeg liggende ekstra lenge under dyna. Flaks at frokostserveringen på Sheraton Hotel Poznan var utvidet på grunn av forskyvningen.

Prisen på hotellrommet var behagelig, minst like behagelig som senga og dusjen, men frokosten var virkelig overdådig. Spesielt interessert å se de ansatte presse fersk gulrotsaft, noe jeg benyttet meg av.

Men vi er jo i Polen, og til frokostbuffeten hører det tydeligvis også med både champagne og vodka, noe som ikke akkurat tiltrekker min oppmerksomhet. Men muligheten er der altså, for andre som eventuelt kunne tenke seg noe slikt.

Jeg fikk utvidet utsjekkingen med et par timer uten ekstra kostnad, viktig å få med seg så mye mat som mulig.

Etter en liten tur i gamlebyen (vi skal visst tilbake dit tirsdag for omfattende sightseeing osv.), beveget jeg meg til jernbanestasjonen og fikk etter mye om og men tak i en billett – ca. 50 km for omregnet 25 kroner er ikke så ille (men det var ikke verdt mer heller).

I billettluken fikk jeg altså billetten, men ikke noe hjelp til å finne ut hvor og når toget gikk. Oppslagstavlen hjelper ikke en stakkar som skal til en fillestasjon – les: Nowy Tomysl.

Dermed var det bare å stille seg i kø ved informasjonskranken. Det finnes visst alltid en polakk som skal fortelle livshistorien sin til de ansatte i luken, men til slutt fikk jeg informasjonen jeg behøvde.

Toget var et regionaltog, og det var totalt overfylt av mennesker. Jeg ventet bare på at folk skulle gjøre som i India – klatre opp på togsettet og sitte der. Vel, det hadde kanskje vært like bekvemt. Toget var tjukt av folk og bagasje.

Perfekt tilpasset turister ble det selvfølgelig ikke ropt opp hvilke stasjoner vi stoppet ved, eneste mulighet ble å forsøke å kommunisere med de innfødte. Dermed fikk jeg avtalt at en skulle si fra til meg når vi nærmet oss Nowy Tomysl. Det gikk greit.

Vel plassert på riktig jernbanestasjon var det bare å praie en taxi og komme seg til Hotel Atrium som ligger midt i sentrum. Vel, å hevde at denne byen har et sentrum er nok en overdrivelse, men de har i alle fall en gågate. Det er mer enn man kan si om Hokksund!

Etter innkvarteringen var det på tide å sørge for de basale behov – på en restaurant spiste jeg en lekker Caprese salat med mozzarella, tomater og basilikum (og herlige oliven attpåtil) og fikk servert verdens verste løksuppe med noen slappe krutonger. Løken i suppa var raspet og hele greia så ut som en kopp med melk. Gruusomt.

Kl. 19 startet det offisielle programmet, og vi ble hilst velkommen av polakkene som organiserer det hele. Deltakerne kommer fra Norge, Tyrkia, Romania, Slovenia, Slovakia, Tsjekkia og Tyskland. En spennende blanding, og vi brukte det meste av kvelden til å diskutere vår fellesnevner – skolesystemene. Særlig hun fra Tyskland ble nesten skuffet da jeg fortalte om alle ulempene ved at vi ikke har karakterer før i 8. klasse. Hun var tydelig begeistret for den skandinaviske skolemodellen, noe jeg overhodet ikke er. Men jeg unnlot selvsagt å fortelle henne at det er forskjellige meninger om saken….

Vel, i morgen er det fullt program fra morgen til kveld. Gjett hvem som har blitt utnevnt til gruppeleder for å organisere betalinger, rapportskriving osv.? Så typisk….selv om jeg overhodet ikke ba om det. Sannsynligvis utstråler jeg en iver etter byråkrati og babling.

Rune i Polen – day #1

 

Den første dagen begynte ikke akkurat på beste måten. Tidlig ut av seng på Nerstad for å rekke flyet, rundstykket i bilen glapp og forsvant bak clutchen, mens Red Bull-boksen veltet uten at jeg merket det før konsollen var full av seig energidrikk.
 
Men jeg kom meg i alle fall til Oslo Lufthavn Gardermoen, surfet gratis en times tid på nett (fatter ikke hvorfor noen betaler for dette lenger) og fikk boardet flyet til Poznan. Det var kun noen få nordmenn om bord, men ellers går det mest i unge herremenn fra Polen. Man ser det på hårklippen – de bruker visst barbermaskinen som andre bruker tannbørsten.
 
Ikke alle polske menn er spesielt gode til å lese tall (ei heller gjøre seg forstått), i alle fall traff jeg på et par som ikke forsto at de satt der jeg skulle sitte.
 
Men er det så nøye, tenker du kanskje? Vel, jeg er ikke spesielt glad i å fly. Dersom noe skulle skje, vil jeg gjerne at de forkullede restene av meg letes frem på korrekt sete. Vil jo ikke at en polakk få asken sin spredd utover Skagerrak, mens jeg havner på en katolsk kirkegård i Polen.
 
I tillegg er jeg jo pedagog – til og med mattekunnskaper (altså lese tallene over setene korrekt) ønsker jeg å formidle.
 
Poznan har en enkel og grei flyplass, bagasjen var så kjapt ute av flyet at den kjørte ved siden av transferbussen vår.
 
Kun 5 minutter etter at jeg hadde kommet meg ut av flyplassen og ventet på bussen, ble jeg kontrollert av politiet. Sannsynligvis så jeg ikke polsk nok ut, i alle fall virket det ikke som om de hadde noe spesiell grunn til å sjekke. De skrev sirlig opp all viktig informasjon fra passet mitt, og en av dem løp av gårde inn i bygningen. Jeg ble stående et kvarter før jeg fikk passet og klarsignalet til å gå på flybussen inn til sentrum…
 
På flybussen var det tydeligvis installert et nytt billettsystem. Jeg ble bablet full om en automat, sjåføren ville ikke ha pengene mine. Selv polakker var totalt i villrede om ”normalny” billett via automaten. Men han ble nødt til å ta imot hundringsen min, for småpenger hadde jeg fortsatt ikke fått tak i. 12 norske kroner kostet tyve minutter med flybussen – ikke så verst det.
 
Dagens trim var definitivt gåturen fra jernbanestasjonen til sentrum – det tok jammen meg en halv time med stram gåing. Min dårlige egenskap fra dagens Lørdagsprofil i Bygdeposten fikk seg en støkk da.
 
Jeg kom meg inn på et gedigent handlesenter og spiste litt lunsj på Pizza Hut – orker ikke tanken på å spise polsk tradisjonskost ennå (og når man er vegetarianer lurer jeg jo litt på hva det skal bli).
 
Vet egentlig ikke om Poznan er noe særlig til turistby, etter et par timer har jeg ennå til gode å høre noen utlendinger (som jeg forstår). Men jeg er jo ikke på jakt etter turister heller. 
 
Istedenfor å begynne togkampen (for å komme meg til rett sted), valgte jeg å endre litt på planene. Tok i stedet inn på et hotell rett ved jernbanestasjonen og reiser fra Poznan til Nowy Tomysl i løpet av søndagen. Etter mange timer på beina var jeg rett og slett helt utslitt. Etter en dusj og litt mat (en salat…), bar det rett i køya og ”lights out”.
 

Studiebesøk til Polen

Kommende uke er jeg på et EU-finansiert studiebesøk i Stary Tomysl i Polen. Jeg deltar i et program som har tittelen "Utdannelse av en effektiv og kreativ fremmedspråklærer".

Det er ikke mange deltakere (ca. 10), men til gjengjeld kommer de fra forskjellige land i Europa, noe som gjør det hele spennende. Hvordan utdannes språklærere i andre land? Hvordan kan man gjøre språkundervisningen mer spennende og kreativ?

Ukens program er allsidig og inneholder alt fra sightseeing i området til diskusjoner om deltakerlandenes språkopplæring. Noen ser sikkert på slikt som ferie, men for meg er det videreutdanning og nyttig. Forøvrig foregår alt på tysk – så for egen språklæring er det vel også kjekt med en slik tur.

Deltakerne forplikter seg til å delta aktivt – jeg har blant annet utarbeidet en presentasjon av hvordan språklærere utdannes i Norge. Kanskje litt pussig i og med at jeg tok min lærerutdanning i Tyskland, men det skal nok gå greit.

Jeg satser på å bruke bloggen min som en dagbok fra studiebesøket, akkurat på samme måte som jeg gjorde det i 2010 da jeg arbeidet en uke på en skole i Slovakia.

Selve studiebesøket organiseres av NKJO Stary Tomysl, en utdanningsinstitusjon som utdanner tysk- og engelsklærere. Stary Tomysl ser ut til å være en liten landsby, kun ca. 580 innbyggere i følge Wikipedia, så da er det kanskje ikke så rart at jeg skal bo på et hotell i Nowy Tomysl (3 km unna).

Stary og Nowy Tomysl ligger rundt 50 km vest for Poznan (på høyde med Berlin, faktisk bare ca. 230 kilometer unna).


Vis større kart

Jeg flyr lørdag med Norwegian til Poznan fra Oslo og kommer meg på en eller annen måte videre til Nowy Tomysl – tipper med tog. Selve seminaret starter søndag kveld. Jeg håper selvsagt på internettforbindelse, ellers blir det trøbbel 🙂

Som jeg skrev i blogginnlegget "Se litt utover skrivebordet og kateteret" i februar: Dette er noe andre også burde gjøre. SIU som nasjonalt kontor gjør virkelig en flott innsats for å tilrettelegge byråkratimøllene best mulig for oss menige antibyråkrater 🙂