Stort smilefjes på alle serveringsstedene i Sigdal

Fra 1. januar 2016 har Mattilsynet innført en smilefjesordning som vil gjøre ting enklere for alle som ønsker å besøke et serveringssted. Et smilefjes innebærer at det er trygt å spise på stedet.

Jeg har tatt en kikk på vurderingene som Mattilsynet har foretatt på hvert av spisestedene i Sigdal. Et par av dem fikk noen anmerkningene ved første besøk, men alle har pr. i dag stort smilefjes som tilsier best standard.

Du finner de enkelte rapportene ved å klikke på de forskjellige smilefjesene. Dersom du klikker på selve navnet til serveringsstedet, kommer du til nettsiden deres.

Her er oversikten i alfabetisk rekkefølge:

Bruenden kafe

smilefjes_strek
Tilsyn 10.03.2016
smilefjes_stor
Tilsyn 21.03.2016

Eggedal Borgerstue

smilefjes_stor
Tilsyn 16.03.2016

Haglebu Feriesenter

smilefjes_stor
Tilsyn 24.02.2016

Haglebu Fjellstue

smilefjes_stor
Tilsyn 01.03.2016

Haglebu Skisenter

smilefjes_strek
Tilsyn 24.02.2016
smilefjes_stor
Tilsyn 04.03.2016

Halvorseth Camping

smilefjes_stor
Tilsyn 01.04.2016

Kafe Laura

smilefjes_stor
Tilsyn 10.03.2016

Sigdal Hyttemat

smilefjes_stor
Tilsyn 16.03.2016

Sigdal Rock Cafe

Ser ikke ut til å ha blitt vurdert av Mattilsynet ennå.

Tempelseter restaurant

smilefjes_stor
Tilsyn 24.02.2016

Tocumen international airport Panama – Water is a real killer

At Tocumen international airport in Panama city you shouldn’t be an idiot to buy soft drinks to bring on the airplane, not even when you have entered the gate area.

In the beginning you expect the international (stupid) way of security control where you need to get rid of liquids, guns, knives etc.

I can understand why. It’s probably because the security people and those who invented the rules are low educated dumb asses who cannot tell the difference between a bottle of water and explosives.

Okay, so we are at the airport in Panama and want to travel to Amsterdam. We check-in our luggage in the main building, walk through passport and boarding card control, then get our hand luggage checked by the normal security scans.

After that you are free to buy all kinds of stuff before you enter the plane. Tocumen airport is really a boring place, so try not to have too many hours inside this building. It seems to me that people in Panama love mobile phones, hot dogs and exclusive clothes. All the shops are the same.

We wondered why we couldn’t find many stores to buy soft drinks, food, newspapers or books to  bring on the plane. Now we know. (Edit: lousy signs – seems that everything is upstairs).

At gate 23 – waiting to board the KLM flight to Amsterdam – we had to go through another security check. Both passports, boarding cards, custom cards and of course our hand luggage was checked yet another time.

Guess what: Our bottles were pulled out of our hand luggage – not allowed to bring on the plane.

So please tell me, morons: How can it be possible for me to go through one security scan where fluids have to be disposed of, in the transit area make some kind of bomb with the dangerous water I can buy in the transfer area and then enter a plane?

No, there can only be one reason: You security people collect bottle of soft drinks and water for the poor people of Panama, so they don’t have to drink the shitty water of the Panama canal. Or maybe the security people are smarter than I think: maybe they bring the bottles back to the store to sell  them once again.

Utflukter på cruise i Dutch West Indies

Som jeg har sagt i en status på Facebook, så er cruiseferie for oss en hotellferie på båt med skiftende oppholdssted. Man opplever nye ting nesten hver eneste dag, men våkner og går til sengs i samme «hotellrom». For oss passer det perfekt.

På cruiseferien denne vinterferien har vi opplevd mye forskjellig. Her er i korte trekk hvilke turer vi booket og gjennomførte:

Cartagena, Colombia:

Best of Cartagena var en informativ tur som tok oss innom høydepunktene i den colombianske byen. Vi så festningen San Felipe de Barajas, et enormt spansk militært byggverk. Vi besøkte et museum for den spanske inkvisisjonen der vi fikk se torturinstrumenter og høre historier om hvordan folk ble behandlet. I Las Bovedas ble vi dyttet rundt for å shoppe litt, mens vi i kirken San Pedro Claver fikk både skygge og fred. Etter å ha vandret gjennom byen ble vi geleidet til Pierino Gallo Mall der gærne latin- og nordamerikanere kunne kjøpe smykker i dyre dommer.

Kralendijk, Bonaire:

Spice Beach Fun var enkelt nok transport til en fin strand der vi kunne nyte badevann og akvariefisk i naturlige omgivelser.

Willemstad, Curacao:

Day at the beach by boat tok oss i stormfullt vær til Cabana Beach der vi kunne nyte solen og badevannet, selv om det nok var litt for mye søppel i vannet for vår smak. Men bevares, fiskene svømte jo rundt der også da.

Oranjestad, Aruba:

Ukens høydepunkt var turen til De Palm Island der vi slappet av med all-inclusive, dykking, akvariefisk og glassklart og ikke minst rent badeområde. 

Mañana mañana

NB! Sarte sjeler må avstå fra lesing: Mangler politisk korrekthet. 

En av ulempene ved å reise på cruise sammen med en haug med latin-amerikanske familier er misforholdet mellom nord-europeisk punktlighet og latin-amerikansk mañana mañana-holdning.

Jeg vil ikke legge skjul på det også er en del fordeler å notere, men de fordelene er nok ofte kunstige og virker ikke helt etter hensikten i mine øyne. Behøver jeg si mer?

Om bord foregår alt på de tidspunktene som er lovet, men når de reisende beveger seg i land, virker det som om enkelte gir blaffen i at de er på tur med andre. La meg komme med et konkret eksempel:

I dag har vi lagt til på Aruba, en herlig karibisk øy kjent for sine lekre strender, sitt glassklare vann og rolige atmosfære.

På billettene for dagens utflukt sto det at vi skulle reise av sted med buss kl. 08.15. Dermed måtte vi stå opp allerede kl. 07 for å rekke morgenstell og dekket frokostbord.

Cruiseskipet la til kai kl. 08 og det var bare å kaste seg rundt for å «rekke» bussen. Punktlige europeere kommer selvsagt on time.

Men når cruisegjestene består av ca. 90 % latinamerikanere (ifølge onde tunger er det 96 % om kvelden), er det vel ikke annet å vente at bussen er omtrent tom kl. 08.15!

Du kan gjerne fortelle meg at «det må du forvente», «det er jo tross alt ferie og ikke noe hastverk» eller «sur igjen, Nikolaisen?».

Men følelsen av at noen stjeler verdifull strandtid fra en solhungrig nordmann kan ingen ta fra meg. For du kan vel banne bein på at tilbakereisen ikke forskyves bare fordi noen naturlig brune ikke bryr seg om at de stjeler soltid fra oss blekansikter?

Vel, når klokken blir 08.45 og en dritsur «kun spansktalende» bussjåfør (du får ikke et rødt øre i driks) stadig babler om «cinco minutos» (eller noe i den duren, jeg gidder ikke lære spansk – feriespråk) er visst endelig alle om bord.

Et lite tips til den spansktalende sjåføren: Hva med å stille seg på utsiden av bussen og telle alle som går om bord – så slipper du å ta turen gjennom bussen fire ganger for å telle oss sauer om igjen?

Men så går ferden kjapt til dagens herlige strandmål – De Palm Island. Vi kjører med bussen til et grusomt industriområde som gir meg assosiasjoner til søppelforbrenningsanlegg eller det som verre er.

Men akk, så stiger vi om bord i en transportbåt som tar oss over til en idyllisk øy der vi bare nyter strand, all-inclusive, Bob Marley-musikk, varmt vann, akvariefisk og alt som hører himmelen til – og ikke til Norge.

Timene går så altfor fort og gjett hvem som pakker og er klar til avreise med transportbåten kl. 13.30? Ze Norwegians/Djermans åff kårs. Ispedd noen få latinos.

Frekkheten selv er et par unger som skal være med oss. De kjører banana boat rett foran nesa på oss og har all verdens tid. Og foreldrene slækker på brygga og tar livet med ro. Etter en god dag i heten koker det innvendig i røde Rune (nei, ikke politisk, hudfargen gjenspeiler ikke politisk syn).

Men så kjører faktisk båten uten de siste som hører til reisefølget og jeg tenker med min enkle hjerne: Det er til pass for dem!

Gjett hva: I stedet for å vente om bord i båten, ble vi sittende og vente i bussen på de som heller ville tilbringe litt ekstra tid på bananbåten.

Dersom jeg hadde gjort det samme, hadde jeg nå i alle fall sagt unnskyld på bussen etterpå. Men ikke en mine å se i de tomme blikkene.

Noen ulemper må man vel takle i en ellers genial ferie, godt jeg husket på blodtrykkspillene i dag morges.

Kunnskap er makt og gjør verden til et bedre sted å bo

Etter et besøk i byen Karthagena i Colombia i går, slo det meg hvor viktig det er å motta kunnskap om fremmede land, kulturer og historie.

Det koster en del penger å reise rundt i verden, men jeg vil heller bruke penger på slike opplevelser for å lære mer om hvordan andre mennesker har løst utfordringer gjennom historien. Jeg bor i et enkelt husbankhus uten terrasse og garasje og handler det meste av maten min på Kiwi – slik at vi kan bruke oppsparte midler til å se verden.

Mange er fornøyde med å reise på hytta og stå på ski eller dra til «Syden» og ligge på stranda en uke eller to. Ingenting er galt med det, men å besøke fremmede land gir meg så uendelig mye mer. Hvorfor ikke gjøre noe annet, for a change?

I fjor besøkte vi Italia, Kroatia, Hellas og Tyrkia. I år går ferden til Panama, Colombia, Aruba, Bonaire og Curacao. Selv om det ikke er snakk om lange opphold, gir den samlede verdien av slike turer et godt inntrykk av hvordan mennesker lever og kulturer utvikler seg i forskjellige deler av verden.

Som lærer har jeg ofte undret meg over elever som ikke ønsker å delta på våre internasjonaliseringsturer til utlandet. Ungdommene kan være utrygge mht. å være lenge unna hjemmet sitt eller de er «lite interesserte» i andre kulturer. Det er virkelig synd. I mine øyne er desinteresse for andre land og kulturer grobunn for fremmedfrykt og overivrig nasjonalisme.

Nordmenn blir stadig mer vant til å reise og vi blir definitivt mer globalisert. Det tror jeg er utelukkende positivt for oss.

Jeg husker tilbake ett av de første årene da vi hadde utveksling med en skole i Tsjekkia. Den gang var det ganske mange ungdommer som ikke ønsket å delta, kanskje det var pga. språkvansker eller de bare var litt for hjemmekjære. En elev sa til meg: – Jeg har ikke behov for å reise så langt, for jeg skal uansett aldri dra ut av landet.

Men om vi vil eller ei, verden kommer også til oss. Mennesker fra andre kulturer flytter eller kommer på besøk til Norge. Vi kan ikke lukke øynene for det.

Jeg er både samfunnsfags- og språklærer nettopp av den grunn at jeg gjerne vil formidle til vår unge generasjon hvor viktig det er å lære om mennesker i andre land og attpåtil kommunisere med dem. Mennesker som kjenner hverandre, kriger ikke mot hverandre. Mennesker som kan snakke med hverandre, unngår misforståelser.

La meg ta et eksempel. Jeg har aldri vært i Mellom- eller Sør-Amerika. Da vi booket denne reisen og så at Colombia skulle besøkes, hadde jeg (som typisk nordmann, tipper jeg) kun klisjétanker om fengsler, narkotika og en sliten sivilisasjon.

Ved innseilingen til Karthagena slo det meg hvordan denne byen med sin flotte skyline (skyskrapere) lignet en storby i USA. I byen er det en rivende utvikling som tydeligvis gir utslag i ekstrem byggevirksomhet og entreprenørskap.

På en rundtur ledet av en colombianer fikk vi en sterk innføring i historien til landet, i alle fall fra den spanske koloniseringen og frem til i dag.

Når man får høre om festninger, stolte byggetradisjoner og menneskers kamp for uavhengighet, sitter i alle fall jeg igjen med et inntrykk av en stolt nasjon med oppegående mennesker – ikke døgenikter som driver med ulovligheter (som jeg uansett vil liberalisere) og slaraffenliv.

Samtidig blir jeg rent fortvilet over å høre om spanjolene som stjal naturressurser, brukte slaver for å øke sin egen rikdom og ikke minst den spanske inkvisisjonen som skulle redde sin egen religion gjennom frykt og terror.

Du vil kanskje si at alt dette er ting man kan lese seg til? Selvsagt er jeg en ivrig leser som sikkert kunne finne bøker som utvider min kunnskap om f.eks. Colombia. Men det er likevel noe helt annet å oppleve det.

Hva vil jeg egentlig si med et slikt innlegg? Moralen er enkel; har du valget mellom å ta barna dine med på en tur til «Syden» for å slikke sol eller oppleve Eiffeltårnet i Paris, greske byggverk fra antikken, gondolene i Venezia eller Panamakanalen burde du tenke litt bredere.

Gi deg selv og familien din kunnskap – for kunnskap er makt og kan brukes til å gjøre verden til et bedre sted å bo for oss alle. 

Tidstyver og andre feiltolkinger

Som du kanskje leste i mitt forrige innlegg «Tomatjuice og beingymnastikk», har vi reist til en annen del av jordkloden. Det er ikke bare selve flyturen som kan være problematisk, tidsforvirring kan også gjøre seg gjeldende.

Nå er ikke tidsforskjellen mellom Norge og Panama all verdens – man stiller klokka tilbake seks timer. Men når klokker, PC og mobiltelefon også er i den ultimative tidsforvirringen er sjansene store for at også menneskene får vanskeligheter. Bare hør på min sanne historie.

Vi fløy kl. 11.35 fra Amsterdam i retning Mellom-Amerika. Jeg klarte selvsagt ikke å sove i det hele tatt på turen og landet lokal tid i Panama kl. 16.30, noe som i norsk tid tilsvarer kl. 22.30. Etter å ha brukt tid på å stå i kø for å komme inn i landet (Panama elsker papirarbeid med immigrasjonsdokumenter og kontroller), var vi ikke fremme ved hotel Gamboa Rainforest Resort (halvveis mellom Panama City og Colon der cruiseskipet lå) før ca. kl. 18.30 lokal tid.

Etter å ha blitt innkvartert og funnet oss til rette, gikk vi for å ta en matbit i baren. Jeg var relativt stiv i maska da klokken ble åtte om kvelden og det var på tide å legge seg.

Jeg stilte klokken på mobiltelefonen og slumret i vei. Noen timer senere våknet jeg og var helt i villrede. Kikket derfor på mobiltelefonen min som viste 23.45. For meg virket det som om jeg hadde sovet i mange timer – det måtte da ha gått mange flere timer?

Jeg husket dessverre ikke at jeg hadde stilt klokken og kikket derfor på mobiltelefonen til kona for å dobbeltsjekke med hennes klokke. Den viste kl. 05.45.

I kombinasjon med at hjernen min var klar for dagen og jeg gjerne ville jobbe litt, kledde jeg på meg og gikk opp i lobbyen for å hekte meg på internett.

I lobbyen var alt stille og fredelig – litt mørkt var det også. Dessverre funka ikke internett særlig bra, så jeg ble sittende og lese og se på folkene. Da klokka var rundt 08 begynte bryllupsgjestene å forlate hotellet, busser kom og brudeparet forsvant til sitt på hotellrommet. Jeg tenkte med meg selv at «jammen holdt brudeparet ut lenge».

Jeg stusset nok litt over at det fortsatt var mørkt utendørs, men tenkte vel egentlig at det sikkert er slik i Mellom-Amerika på denne årstiden.

Siden vi utpå formiddagen skulle transporteres til Grandeur of the Seas, synes jeg det var på tide å stikke på hotellrommet, dusje og gjøre meg klar til frokost.

Jeg snek meg inn på rommet – de andre sov fortsatt. Så bar det inn på badet til en forfriskende dusj, barbering og alt som hører med til et godt morgenstell.

Så var det tid for å vekke de andre. Kona våknet først av min romstering, mens guttene hadde mer ungdommelige sovehjerter. Da jeg begynte å bli litt mer energisk for å få vekket guttene, falt blikket mitt på hotellklokken ved siden av guttenes senger. Den viste 02.45!

Eldstemann våknet og kikket på klokka. Dernest fikk jeg en skyllebøtte fordi han jo ville sove videre. Tvilen min begynte å gjøre seg gjeldende. Hvor mye var klokken egentlig?

Det viste seg altså at kroppen og hjernen min ikke fungerte slik de skulle. Det var fortsatt midt på natten lokal tid, og jeg hadde bokstavelig talt «driti på draget».

Nybarbert, nydusjet og med blankpussede tenner var det ikke annet å gjøre enn å legge seg nedpå igjen og forsøke å blunde.

Tidsforskyvningen tar nok lenger tid å bearbeide enn en gammel skrott skulle tro.

Men et ordtak sitter fortsatt i hjernebarken: The early bird catches the worm. Dette skal nok gå bra!

Tomatjuice og beingymnastikk

For første gang er vi på skikkelig langtur med fly. Nordmenn med sosialdemokrati i blodet og fjerne reisemål i godfoten vet selvfølgelig hva man gjør på en lengre flytur. Vi spiser, drikker, leser, ser på film og glor på naboene – i håp om å finne noen snertne å hvile øynene på.

Mine betraktninger på flyturen mellom Amsterdam, Nederland og Panama i Mellom-Amerika er selvsagt farget (skal ikke utdype det noe nærmere) og svært så subjektive etter flerfoldige timer innesperret i en Boeing 777.

Det tar ikke mer enn en halvtime før flyvertinnene svinser rundt med vognene sine for å tilfredsstille gjestene. På tysk kalles ofte flyvertinnene for «Saftschubsen» (saftskyvere) som nok heller gir et passende inntrykk av hva jobben består i – ikke mye glorifisert action på fanget til piloten eller den rike sjeiken på første klasse.

Hva er det så folk bestiller? Her må vi huske at det på vårt fly ikke ser ut til å befinne seg nordmenn. Det betyr at folk bestiller et glass rødvin, vann, cola, saft eller andre harmløse drikker. Selv om det faktisk er inkludert i billettprisen, behøver man jo ikke drikke seg dritings på fly, eller?

Jeg skyter kjapt inn at Norwegians fly fredag kveld til Amsterdam (som utallige ganger var forsinket – bare fordi et eller annet var galt i Nord-Norge) nok hadde betraktelig mer promille on board enn vi på KLM sitt fly til Panama. Unge nordmenn i partystemning er ikke særlig hyggelig selskap, så dem kan vi gjerne være foruten.

Forresten, jeg tar jo helt feil når jeg ramser opp hva folk på vårt fly bestiller av drikkevarer. Du har vel også vært borti tomatjuicefenomenet? ALDRI hører jeg om folk som kjøper tomatjuice på butikken, på restaurant eller på toget. Men på flyet gitt…..

Det er snakk om en overproporsjonal andel av flypassasjerene som forlanger tomatjuice av slitne flyvertinner. Hva er det tomatjuice gjør med folk? Ikke vet jeg. Det er nok gode, gamle Pavlov som influerer. Er man ute og flyr, drikker man tomatjuice.

På en flytur som tar nærmere 11 timer er det ikke til å legge skjul på at føttene blir tykke, ringfingeren er i ferd med å eksplodere og min iver etter å besøke toalettet synker for hvert minutt som går (utrolig hvor mange spurveblærer som befinner seg på flyet).

Når de fete labbene presser på, blodtrykket er på topp og filmene er for kjedelige, er det definitivt tid for beingymnastikk.

For oss uten personal trainer om bord (det var nok alle), er det jammen bra at vi får egne tips i lommen på stolryggen foran. Det er ikke bare spyposen som befinner seg der!

Folk utfører sine øvelser på forskjellig vis. Særlig er jeg imponert over karen med et gipsbein som hinker rundt for å sette nye verdensrekorder. Han øver muligens til Paralympics i sekkeløp?

Andre tar beina under nakken og marsjerer strutsevis frem og tilbake (med beina helt oppunder haken). Jeg selv reiser meg til stadighet (en gang i timen) og gjør mitt beste for å lufte føttene i nærheten av noen andres seter.

Ellers er det jo et slaraffenliv om bord i flyet. Så deilig å se andre jobbe (flyvertinnene og den som stadig vekk må reise seg for fyren i midten som har spurveblære og flyr på do hver halvtime (slutt å drikke så mye, da mann).

En ting var for øvrig negativt på flyturen for oss: Det var rett og slett ikke nok mat. Nå hadde vi selvsagt forhåndsbestilt vegetarmat, men det skulle bare et lite sideblikk på naboens mat for å fastslå at kjøttspiserne definitivt fikk mer enn oss.

Som en ekte nordmenn har jeg da selvsagt lyst til å skrike ut om «urettferdighet» og «alle skal få – alle skal med», men jeg tenker heller å forberede meg med matinnkjøp på tilbaketuren.

Kanskje KLM tror at alle som bestiller vegetarmat på lange flyreiser er tynne slankemodeller som skal ut og lufte seg i jungelen?

En super ferie tar også slutt en gang

Den siste hele dagen på vårt fantastiske cruise tilbrakte vi i Split, Kroatia. På turen nedover besøkte vi jo allerede Dubrovnik i samme land, og jeg må si meg positivt overrasket over dette lille landet.

Skal jeg være helt ærlig (og det er jeg jo litt for ofte her i bloggen og ellers i livet), så innrømmer jeg gladelig at jeg ikke visste særlig mye om landet i det tidligere Jugoslavia. Da vi var i Dubrovnik, var vi mest på utkikk etter sol, varme og badestrender, mens vi i Split reiste på guidet tur.

Først hoppet vi på en buss og tok strake veien til Omis. Bussturen (som foregikk uten dramatikk i motsetning til på Mykonos) ble ledsaget av en utrolig kunnskapsrik guide som hadde glemt av-og-på-knappen hjemme – og pratet i ett kjør.

Omis er en flott liten by med trange smug smekkfulle av butikker og hyggelige gatekafeer. Vi gikk gjennom byen og til elven der vi hoppet om bord i en båt for å ta et lite elvecruise. Det var hett og vi ble ganske misunnelige på folk som koste seg i vannkanten, enten de fisket fra skyggen eller badet. Etter ca. 45 minutter stoppet vi ved en restaurant der vi fikk forfriskninger (vin, boblevann, ost og lekkert steinbakt brød).

Brødet bakt i steinovn var egenprodusert av restauranten, og vi kunne selv ta i øyensyn hvordan brødet ble laget. Stakkars mann som dekket brødet med glødende kull i varmen og sørget for at vi fikk lekre smaksbiter.

Tilbake til Split ble vi kjørt i buss. Guiden fortalte uten stopp om Kroatia, området med kalkstein og ikke minst om hvordan kommunismen ble overvunnet på begynnelsen av 90-tallet. Damen hadde skikkelig peiling og virket i sin fremføring som en ekte markedskapitalist. Det varmet hjerteroten min!

I Split tok guiden oss til det romerske palasset i gamlebyen. Jeg forstår godt at byggverket er blant UNESCOs verdenskulturarv. Mye er restaurert, men likevel er ikke dette et ”dødt” museum. Hvem hadde kommet på tanken om å ta vare på gamle romerske søyler inne i en bank? Herlig!

Utpå ettermiddagen dro vi tilbake til Grandeur of the Seas og startet forberedelsene til hjemreisen. En ting er pakkingen (som ekspertfruen får ta seg av), enda verre er det å bestemme seg for hvordan vi skal fordele tipsene til dem vi synes fortjener det. Nå hadde vi forhåndsbetalt en del ”fastlagte” tips, men vi ville gjerne gi en ekstra påskjønnelse til kelnerne ”våre” og ikke minst han som holdt orden i suiten vår. Vi får håpe de ble fornøyde!

Kvelden brukte vi til å kose oss i restauranten, før vi måtte opp på suiten for å pakke ferdig og sette ut koffertene på gangen.

Fredag morgen når vi ankommer Venezia igjen blir nemlig alle koffertene transportert i land hvor vi må finne dem frem for å plassere dem i bussen som tar oss til flyplassen (vi betalte litt ekstra for å slippe maset med å slepe koffertene selv).

Vi i familien er skjønt enige om at dette har vært vår beste ferie hittil. Greit nok at den kostet en del gryn, men det har vært verdt det. Så mye som vi har opplevd og så flotte mennesker som vi har møtt, er det bare en ting å gjøre: Å anbefale andre å forsøke det samme som oss!

Hvordan en vegetarianer overlever et cruiseopphold

Dagens innlegg dreier seg utelukkende om maten om bord – vi tilbrakte sjødagen med å late oss i solen, i senga, på balkongen og ikke minst ved matbordet. Som vegetarianere føler vi alltid at det er vanskelig å reise bort til fremmede steder der vi ikke vet hva man er vant til å servere av mat. Slik usikkerhet hadde vi definitivt i forkant av cruiset med Grandeur of the Seas og Royal Caribbean International.

Når man bestiller cruise, er det utrolig mye med liten skrift man kan lese. Internett er helt klart også en pest og en plage, fordi man googler litt og leser om andres erfaringer. Det blir på samme måte som når man bruker Tripadvisor for å finne et bra hotell – du finner positive og negative kommentarer. Hvilke skal du tro på?

Vi bestilte vårt cruise i november 2011. Noen få dager før vi skulle reise, leste jeg et eller annet sted på nettet at folk som ”behøvde” vegetarmat eller annen ”spesialkost” på cruiset, måtte gi beskjed skriftlig minst 45 dager i forkant av turen. Bare tull fra ende til annen!

Som jeg har nevnt tidligere i mine beretninger fra cruiset: Da jeg fortalte til kelnerne våre at vi nok var litt vanskeligere enn ”vanlig” fordi vi ikke spiste kjøtt, lo de jo bare. Her var det plenty med andre som nok var mer utfordrende i matveien.

Hva slags begrensninger og utfordringer finnes så for en vegetarianer om bord i et cruiseskip fra Royal Caribbean International?

La meg gå gjennom måltidene for å vise deg som er vegetarianer hvor enkelt eller komplisert dagene blir på en cruisebåt.

Frokosten er ikke mye forskjellig fra et vanlig hotell i Norge, kanskje bortsett fra at det er et dårlig utvalg av oster. Siden det er mange engelskmenn om bord, går det mye i egg, bacon, småpølser og slik grisemat. Lukten slipper du heller ikke unna.

Dersom du velger continental breakfast, kan du spise müsliblandinger, Kellogg’s i alle mulige varianter, frukt (oppkuttet fersk melon, ananas osv.), rundstykker, toast eller grovbrød med syltetøy, honning, peanøttsmør, ost og slikt.

Vil du heller ha varmmat, kan du spise stekt tomat, oppkuttede poteter, eggerøre, pannekaker eller røsti. Dersom man har god tid om morgenen, kan du også stille i kø og få kokken til lage en spesialtilpasset omelett med akkurat det du selv ønsker deg.

Til lunsj kan du i alle fall glemme disse lunsjmatorgiene med burgere og hot dogs der amerikanerne går amok for å fete seg opp. De har ikke lignende produkter (sojapølser eller tofu) for oss veggiser.

Hadde dette skjedd et sted i Norge, ville alternativet til lunsj kun vært å spise hamburgerbrødet, pommes frites og uhorvelige mengder med likhvit kinakål.

Men det finnes så mange andre supre alternativer ved et bugnende lunsjbord i for eksempel Windjammer på dekk 9.

Salatbordet er rikt dekket og det er alltid masse frukt. Samtidig er buffeten delt inn slik at du lett finner frem til ”Middelhavsmat” (pasta, sauser) eller ”eksotisk” (indisk vegetargryte, indonesiske grønnsakssupper, kjøttpanner), ”tradisjonell nord-europeisk mat” (poteter, kokte grønnsaker, kjøtt eller fisk), dessertbord med all verdens kaker (enkelte nordmenn er sikkert skuffet over at karamellpudding og riskrem mangler) og selvsagt diverse drikke (lemonade, isvann, kald te, varm te og kaffe).

Lunsjbuffeten er ganske enkelt som et gedigent middagsbord, til og med for oss som ikke spiser døde dyr.

Har du lyst på litt mat om ettermiddagen etter noen timer i solen, kan du for eksempel gå til Park Café på dekk 9 og hente deg sandwich, vegetarpita, grillet toast med tre forskjellige oster eller usunne kaker og kjeks. Eller hva med å la kokken mikse deg en delikat salat?

Middagsserveringen i The Great Gatsby har jeg nevnt tidligere, men da på grunn av den eksepsjonelle servicen. Maten er likeså.

Jeg vet ikke så mye om de andre restaurantene om bord, men vi holdt oss til The Great Gatsby og hadde bestilt My Time Dining allerede hjemmefra. Det betyr at vi selv kunne bestemme når vi ville spise. De som ikke vil betale så mye, må ta til takke med første og andre bordsetning som skjer til faste tidspunkt.

Hver middag består av forrett, hovedrett og dessert. Den engelskspråklige menyen viser med symboler enkelt hva som er vegetarrett, men i bunn og grunn kan du overlate det meste til kelneren. Bare fortell kelneren din hva slags mat du foretrekker, om du liker den godt krydret osv. Du kommer til å bli forbauset over hvor godt kelnerne husker nettopp det du fortalte dem.

Kelneren kommer med dagens anbefalinger og de virker faktisk ganske troverdige. Noen ganger ble vi rimelig overrasket over hvor tydelig han ga beskjed om ”å velge det, glem den retten osv.”.

Nå vil jo selvsagt (forhåpentligvis) menyene variere etter årstider eller seilingssted, men jeg har kost meg med alt fra vegetar moussaka til heftige indiske retter med papadam og superkrydder. Når det gjelder forrettene, har det gått mye i supper, tomat med mozzarella (ekte, ikke den danske dritten) og salater. I tillegg serveres det alltid spennende brød eller rundstykker med oliven, pesto, sesam og andre spennende tilsetninger.

Som du sikkert forstår, så er vi altså ovo-lacto-vegetarianere, noe som betyr at vi spiser ost, smør, honning, melk og egg. Det gjør nok et cruiseopphold betydelig enklere enn om vi hadde vært veganere – de vil ha problemer med å finne folk som kan fortelle dem nøyaktig hva slags ingredienser som befinner seg i de enkelte matrettene. I tillegg er middagene om kvelden tydelig laget slik at de ikke kan tilpasses de enkelte gjestenes behov. Da jeg etter 5-6 dager ikke orket ris, ba jeg om poteter. Potetene kom på en ekstratallerken, fordi de ikke kunne omorganisere min middagstallerken.

Men alt under ett må jeg si meg strålende fornøyd med matserveringen om bord – men jeg har mine tvil om vekta hjemme kommer til å være like happy. Det blir nok en høst med striskjorte og smalhans.

En helt vanlig tur til stranden

Det begynner å nærme seg slutten på vår cruiseferie i Middelhavet. Dagen i går tilbrakte vi på Mykonos, der vi ikke opplevde noe mer enn en fin strand og en grusom busstur.

For å komme i land på øya må man reise i land med småbåter, cruisebåten Grandeur of the Seas er for svær til å legge til kai.

Denne dagen hadde vi altså ikke booket noe annet enn busstransfer til Elia Beach. Vi må benytte den siste tiden til å sole oss og bade så mye som mulig.

Vi er vant til å gjennomføre en ferie på egen hånd og klarer nok aldri å venne oss til måten turer gjennomføres på når man er på et cruiseskip. Alt er tilpasset n00bs, first timers eller jerks.

Når du har booket en tur, skjer gjennomføringen slik som beskrevet nedenfor.

Vi stiller opp i teatret og står litt i kø for å vise frem billettene våre og få utdelt klistremerker.

Deretter blir vi bedt om å plassere oss sammen med de andre som skal ta samme turen som oss (men det gir vi blaffen i, du kan sitte hvor som helst).

Det er meg et mysterium hvorfor vi skal sitte sammen med andre med samme klistremerke, men i bunn og grunn dreier dette seg om urangst hos arrangøren for at en eller annen amerikaner skal saksøke dem i etterkant fordi noe ureglementert skjedde. Dermed gjør man det enklest mulig for seg selv og deltakerne.

Etter at alle har fått utdelt sine klistremerker, blir ”vår” gjeng ropt opp og vi marsjerer fra dekk 5 (teatret) til dekk 1 (utgangen der båten skal transportere oss i land). Vi marsjerer selvsagt i flokk med en reiseleder i forkant som holder et skilt med nummeret vårt.

Da vi ankommer trappen, sa gårsdagens reiseleder at de som ville kunne ta heisen. Dermed var det selvsagt enkelte fete og late amerikanere (and they are really big, baby) som hoppet inn i heisen. Men vi andre er fortsatt spretne, selv etter så mange dagers matservering om bord.

Mens vi går ned trappene, får vi stadige tilrop fra reiselederen med skiltet og andre ansatte om bord om å holde ”Sea Pass Card and ticket ready”. Det kan minne om krigsmobilisering.

Nede på dekk 1 er det fullt kaos fordi vi med turbillett skal i en kø, mens folkene som bare vil i land på egen hånd står i en annen kø (og vi som har betalt gryn for tur har selvsagtførsterett – skulle bare mangle). Igjen står det folk og skriker og bæljer om hvor vi skal stå, hva vi skal vifte med. Amerikanere elsker vel slikt.

Når vi så endelig kommer oss over med båten, er det igjen å gå gåsegang med en tafatt reiseleder. Tafatt fordi han i kaoset på havnen forsøker å få tak i alle billettene til vi som skal på Elia Beach-turen. Hvorfor ikke samle inn billettene på båten eller gjete oss til bussen først og så samle inn? Neida, istedenfor må han bruke 10 minutter på å få alle billettene i sine hender. Spesielt smart av et par amerikanere å vente med å komme med billettene sine til de har sett at guiden fortvilet for andre gang teller billettene sine fordi han vet at det mangler noen….

Så kommer biten som guiden ikke kan noe for. Vi må nå gå rundt hele havnen for å komme til stedet hvor bussene står parkert. Det tok oss vel 15 minutter med stram gange på brostein og gjennom fortauskafeer å komme til bussen. Men mange av oss (meg selv inkludert…grrrr) gikk kun i badesko og hadde ikke beregnet en lengre gåtur. Slikt kan man vel gi beskjed om på forhånd (står alltid på billetten hva man må ta med) slik at vi kunne tatt med bedre skotøy?

Vel, til slutt ankommer vi anpustne og svette som faen til bussen – en eldgammel skute tydeligvis eksportert fra Tyskland fordi den ikke lenger ville kommet gjennom TÜV (EU-kontrollen).

Nå legger vi livene våre i hendene til bussjåføren. Han har tydeligvis dårlig tid og kjører hasardiøst som et olja lyn (reiselederen om bord pisker opp stemningen ved å antyde at vi kan ankomme stranden 5 min før planlagt tid). Mens vi raser opp og ned bakker, smale veier og samtidig tviholder på naboen eller det gamle setetrekket og forsøker å unngå guffa som kommer ut av det eldgamle klimaanlegget over oss, ber vi til høyere makter om at vi kommer til å se stranden og verden der ute etterpå. Kismet!

Men de høyere makter som vokter over livstrøtte bussjåfører har en god dag og lar skjebnen spille roulette på vår side denne dagen. Vi ankommer Elia Beach-stranden og får noen fantastiske timer på en strand der alt stemmer.

Eldstemann hadde lest på nett at solsengene var rådyre, men vi betalte 12 euro for to senger, en solskjerm og ett lite bord. Det kunne vært betraktelig verre, men stranden var ren for søppel og vannet var herlig glassklart. Vi koste oss som bare rakker’n.

Etter fire timer på stranden tok vi den samme bussen tilbake, men denne gangen måtte sjåføren ligge bak en tungtransport hele veien. Han forsøkte ikke en gang å kjøre forbi, og alle gjestene om bord var sjeleglade.

Ved ankomst til havnen gjorde vi ikke annet enn å karre oss om bord i båten igjen – selve Mykonos virket ikke særlig spennende. Det var stranden og badingen som var hovedtema denne dagen for oss.

Grandeur of the Seas reiste fra Mykonos kl. 16 tirsdag og satte kurs for Split i Kroatia. Det betyr en lengre sjøtur, ca. 1 ½ døgn. Vi ankommer ikke Split før torsdag morgen. Men før vi kommer så langt skal vi chille maks om bord i båten!

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

Dag 7: Fra magedans til mageplask

Dag 8: Uten mas og kjas