På helgetur til Berlin – fruen vant konkurranse hos Fagbokforlaget

Som du kanskje vet, så elsker jeg konkurranser og alt som er gratis. I mars var fruen på kveldsseminar med Fagbokforlaget og fikk presentert Anne-Marie Schulze sin nye utgave av tyskverket Los Geht’s. Samtidig ble det holdt en konkurranse, og jammen ble ikke kona vinneren av en helgetur til Berlin.

Se trekningen på Facebook her:

(Et lite apropos til andre som har konkurranser på Facebook – jeg må virkelig berømme Fagbokforlaget for å vise frem trekningen på en morsom måte – selv om ikke akkurat denne videoen «gikk viralt». Men mange setter pris på å «se» slike trekninger, særlig alle som er konspiratoriske og tviler på om trekninger finner sted.)

Trekningen skjedde altså 30. mars – men det er jo kjekt å spare slike godbiter til en tid av året da det ikke akkurat er topp vær her hjemme (ikke sikkert Berlin kan varte opp med finvær da). Nå er det september og siste helg før Stortingsvalget, så da er det like kjekt å pakke snippesken og stikke til Berlin med Norwegian – flybilletter og hotellopphold prepaid av Fagbokforlaget.

Takk både til dem og ikke minst til fruen som vil ha denne gjerrigknarken med «på slep»!

My top 3 vegan restaurants in Budapest, Hungary

Best vegan restaurant in Budapest

When we travel, I am always looking for top vegan restaurants, so here are my top 3 vegan restaurants in Budapest, Hungary!

During this last summer, we spent some time in Budapest because of the Fina World Championship in swimming. My family and I are vegetarians, but also enjoy vegan food when it is available.

After a week of testing, eating, enjoying and wondering we put together a list of our favourite vegan restaurants in Budapest.

All of these restaurants serve only vegan food, so you do not have to worry, to ask and not get the answers you need.

We also visited other restaurants to eat vegetarian food, but I know how frustrating it can be to search for okay vegan restaurants in Budapest, Hungary. I am sure if you are vegan, you know the feeling.

My top 3 vegan restaurants in Budapest, Hungary:

No. 3 96 Zen Etterem

This place is not so much of a restaurant, but there are tables both in- and outside. Interesting concept where you choose the size of the plate and tell the waiter what you want to put on the plate. Then they heat it in the microwave, but everything tasted fresh.

96zen - vegan restaurants in Budapest

No. 2 Kozmosz vegan restaurant

Nice and small restaurant where they serve rich portions to fair prices. We tried the burger and the barbecue seitan plate – great food.

Kozmosz vegan restaurant - vegan restaurants in Budapest

No. 1 Napfényes Restaurant and Pastry Shop

This is definitely my hot spot for everybody who wants to enjoy a nice vegan meal in perfect surroundings. Go all the way through the back to sit in the sofas – after a cheap and healthy meal you just want to lie down and have a rest before you walk on through Budapest.

Napfényes - vegan restaurants in Budapest

By the way, if you are ever in Drammen, Norway (close to Oslo, only about 35 minutes by train) and would like to eat vegan food – you should visit Soi Saam restaurant – in March 2017 they started serving vegan thai food – you can read about my testing in this article (in Norwegian).

Stort smilefjes på alle serveringsstedene i Sigdal

Fra 1. januar 2016 har Mattilsynet innført en smilefjesordning som vil gjøre ting enklere for alle som ønsker å besøke et serveringssted. Et smilefjes innebærer at det er trygt å spise på stedet.

Jeg har tatt en kikk på vurderingene som Mattilsynet har foretatt på hvert av spisestedene i Sigdal. Et par av dem fikk noen anmerkningene ved første besøk, men alle har pr. i dag stort smilefjes som tilsier best standard.

Du finner de enkelte rapportene ved å klikke på de forskjellige smilefjesene. Dersom du klikker på selve navnet til serveringsstedet, kommer du til nettsiden deres.

Her er oversikten i alfabetisk rekkefølge:

Bruenden kafe

smilefjes_strek
Tilsyn 10.03.2016
smilefjes_stor
Tilsyn 21.03.2016

Eggedal Borgerstue

smilefjes_stor
Tilsyn 16.03.2016

Haglebu Feriesenter

smilefjes_stor
Tilsyn 24.02.2016

Haglebu Fjellstue

smilefjes_stor
Tilsyn 01.03.2016

Haglebu Skisenter

smilefjes_strek
Tilsyn 24.02.2016
smilefjes_stor
Tilsyn 04.03.2016

Halvorseth Camping

smilefjes_stor
Tilsyn 01.04.2016

Kafe Laura

smilefjes_stor
Tilsyn 10.03.2016

Sigdal Hyttemat

smilefjes_stor
Tilsyn 16.03.2016

Sigdal Rock Cafe

Ser ikke ut til å ha blitt vurdert av Mattilsynet ennå.

Tempelseter restaurant

smilefjes_stor
Tilsyn 24.02.2016

Tocumen international airport Panama – Water is a real killer

At Tocumen international airport in Panama city you shouldn’t be an idiot to buy soft drinks to bring on the airplane, not even when you have entered the gate area.

In the beginning you expect the international (stupid) way of security control where you need to get rid of liquids, guns, knives etc.

I can understand why. It’s probably because the security people and those who invented the rules are low educated dumb asses who cannot tell the difference between a bottle of water and explosives.

Okay, so we are at the airport in Panama and want to travel to Amsterdam. We check-in our luggage in the main building, walk through passport and boarding card control, then get our hand luggage checked by the normal security scans.

After that you are free to buy all kinds of stuff before you enter the plane. Tocumen airport is really a boring place, so try not to have too many hours inside this building. It seems to me that people in Panama love mobile phones, hot dogs and exclusive clothes. All the shops are the same.

We wondered why we couldn’t find many stores to buy soft drinks, food, newspapers or books to  bring on the plane. Now we know. (Edit: lousy signs – seems that everything is upstairs).

At gate 23 – waiting to board the KLM flight to Amsterdam – we had to go through another security check. Both passports, boarding cards, custom cards and of course our hand luggage was checked yet another time.

Guess what: Our bottles were pulled out of our hand luggage – not allowed to bring on the plane.

So please tell me, morons: How can it be possible for me to go through one security scan where fluids have to be disposed of, in the transit area make some kind of bomb with the dangerous water I can buy in the transfer area and then enter a plane?

No, there can only be one reason: You security people collect bottle of soft drinks and water for the poor people of Panama, so they don’t have to drink the shitty water of the Panama canal. Or maybe the security people are smarter than I think: maybe they bring the bottles back to the store to sell  them once again.

Utflukter på cruise i Dutch West Indies

Som jeg har sagt i en status på Facebook, så er cruiseferie for oss en hotellferie på båt med skiftende oppholdssted. Man opplever nye ting nesten hver eneste dag, men våkner og går til sengs i samme «hotellrom». For oss passer det perfekt.

På cruiseferien denne vinterferien har vi opplevd mye forskjellig. Her er i korte trekk hvilke turer vi booket og gjennomførte:

Cartagena, Colombia:

Best of Cartagena var en informativ tur som tok oss innom høydepunktene i den colombianske byen. Vi så festningen San Felipe de Barajas, et enormt spansk militært byggverk. Vi besøkte et museum for den spanske inkvisisjonen der vi fikk se torturinstrumenter og høre historier om hvordan folk ble behandlet. I Las Bovedas ble vi dyttet rundt for å shoppe litt, mens vi i kirken San Pedro Claver fikk både skygge og fred. Etter å ha vandret gjennom byen ble vi geleidet til Pierino Gallo Mall der gærne latin- og nordamerikanere kunne kjøpe smykker i dyre dommer.

Kralendijk, Bonaire:

Spice Beach Fun var enkelt nok transport til en fin strand der vi kunne nyte badevann og akvariefisk i naturlige omgivelser.

Willemstad, Curacao:

Day at the beach by boat tok oss i stormfullt vær til Cabana Beach der vi kunne nyte solen og badevannet, selv om det nok var litt for mye søppel i vannet for vår smak. Men bevares, fiskene svømte jo rundt der også da.

Oranjestad, Aruba:

Ukens høydepunkt var turen til De Palm Island der vi slappet av med all-inclusive, dykking, akvariefisk og glassklart og ikke minst rent badeområde. 

Mañana mañana

NB! Sarte sjeler må avstå fra lesing: Mangler politisk korrekthet. 

En av ulempene ved å reise på cruise sammen med en haug med latin-amerikanske familier er misforholdet mellom nord-europeisk punktlighet og latin-amerikansk mañana mañana-holdning.

Jeg vil ikke legge skjul på det også er en del fordeler å notere, men de fordelene er nok ofte kunstige og virker ikke helt etter hensikten i mine øyne. Behøver jeg si mer?

Om bord foregår alt på de tidspunktene som er lovet, men når de reisende beveger seg i land, virker det som om enkelte gir blaffen i at de er på tur med andre. La meg komme med et konkret eksempel:

I dag har vi lagt til på Aruba, en herlig karibisk øy kjent for sine lekre strender, sitt glassklare vann og rolige atmosfære.

På billettene for dagens utflukt sto det at vi skulle reise av sted med buss kl. 08.15. Dermed måtte vi stå opp allerede kl. 07 for å rekke morgenstell og dekket frokostbord.

Cruiseskipet la til kai kl. 08 og det var bare å kaste seg rundt for å «rekke» bussen. Punktlige europeere kommer selvsagt on time.

Men når cruisegjestene består av ca. 90 % latinamerikanere (ifølge onde tunger er det 96 % om kvelden), er det vel ikke annet å vente at bussen er omtrent tom kl. 08.15!

Du kan gjerne fortelle meg at «det må du forvente», «det er jo tross alt ferie og ikke noe hastverk» eller «sur igjen, Nikolaisen?».

Men følelsen av at noen stjeler verdifull strandtid fra en solhungrig nordmann kan ingen ta fra meg. For du kan vel banne bein på at tilbakereisen ikke forskyves bare fordi noen naturlig brune ikke bryr seg om at de stjeler soltid fra oss blekansikter?

Vel, når klokken blir 08.45 og en dritsur «kun spansktalende» bussjåfør (du får ikke et rødt øre i driks) stadig babler om «cinco minutos» (eller noe i den duren, jeg gidder ikke lære spansk – feriespråk) er visst endelig alle om bord.

Et lite tips til den spansktalende sjåføren: Hva med å stille seg på utsiden av bussen og telle alle som går om bord – så slipper du å ta turen gjennom bussen fire ganger for å telle oss sauer om igjen?

Men så går ferden kjapt til dagens herlige strandmål – De Palm Island. Vi kjører med bussen til et grusomt industriområde som gir meg assosiasjoner til søppelforbrenningsanlegg eller det som verre er.

Men akk, så stiger vi om bord i en transportbåt som tar oss over til en idyllisk øy der vi bare nyter strand, all-inclusive, Bob Marley-musikk, varmt vann, akvariefisk og alt som hører himmelen til – og ikke til Norge.

Timene går så altfor fort og gjett hvem som pakker og er klar til avreise med transportbåten kl. 13.30? Ze Norwegians/Djermans åff kårs. Ispedd noen få latinos.

Frekkheten selv er et par unger som skal være med oss. De kjører banana boat rett foran nesa på oss og har all verdens tid. Og foreldrene slækker på brygga og tar livet med ro. Etter en god dag i heten koker det innvendig i røde Rune (nei, ikke politisk, hudfargen gjenspeiler ikke politisk syn).

Men så kjører faktisk båten uten de siste som hører til reisefølget og jeg tenker med min enkle hjerne: Det er til pass for dem!

Gjett hva: I stedet for å vente om bord i båten, ble vi sittende og vente i bussen på de som heller ville tilbringe litt ekstra tid på bananbåten.

Dersom jeg hadde gjort det samme, hadde jeg nå i alle fall sagt unnskyld på bussen etterpå. Men ikke en mine å se i de tomme blikkene.

Noen ulemper må man vel takle i en ellers genial ferie, godt jeg husket på blodtrykkspillene i dag morges.

Kunnskap er makt og gjør verden til et bedre sted å bo

Etter et besøk i byen Karthagena i Colombia i går, slo det meg hvor viktig det er å motta kunnskap om fremmede land, kulturer og historie.

Det koster en del penger å reise rundt i verden, men jeg vil heller bruke penger på slike opplevelser for å lære mer om hvordan andre mennesker har løst utfordringer gjennom historien. Jeg bor i et enkelt husbankhus uten terrasse og garasje og handler det meste av maten min på Kiwi – slik at vi kan bruke oppsparte midler til å se verden.

Mange er fornøyde med å reise på hytta og stå på ski eller dra til «Syden» og ligge på stranda en uke eller to. Ingenting er galt med det, men å besøke fremmede land gir meg så uendelig mye mer. Hvorfor ikke gjøre noe annet, for a change?

I fjor besøkte vi Italia, Kroatia, Hellas og Tyrkia. I år går ferden til Panama, Colombia, Aruba, Bonaire og Curacao. Selv om det ikke er snakk om lange opphold, gir den samlede verdien av slike turer et godt inntrykk av hvordan mennesker lever og kulturer utvikler seg i forskjellige deler av verden.

Som lærer har jeg ofte undret meg over elever som ikke ønsker å delta på våre internasjonaliseringsturer til utlandet. Ungdommene kan være utrygge mht. å være lenge unna hjemmet sitt eller de er «lite interesserte» i andre kulturer. Det er virkelig synd. I mine øyne er desinteresse for andre land og kulturer grobunn for fremmedfrykt og overivrig nasjonalisme.

Nordmenn blir stadig mer vant til å reise og vi blir definitivt mer globalisert. Det tror jeg er utelukkende positivt for oss.

Jeg husker tilbake ett av de første årene da vi hadde utveksling med en skole i Tsjekkia. Den gang var det ganske mange ungdommer som ikke ønsket å delta, kanskje det var pga. språkvansker eller de bare var litt for hjemmekjære. En elev sa til meg: – Jeg har ikke behov for å reise så langt, for jeg skal uansett aldri dra ut av landet.

Men om vi vil eller ei, verden kommer også til oss. Mennesker fra andre kulturer flytter eller kommer på besøk til Norge. Vi kan ikke lukke øynene for det.

Jeg er både samfunnsfags- og språklærer nettopp av den grunn at jeg gjerne vil formidle til vår unge generasjon hvor viktig det er å lære om mennesker i andre land og attpåtil kommunisere med dem. Mennesker som kjenner hverandre, kriger ikke mot hverandre. Mennesker som kan snakke med hverandre, unngår misforståelser.

La meg ta et eksempel. Jeg har aldri vært i Mellom- eller Sør-Amerika. Da vi booket denne reisen og så at Colombia skulle besøkes, hadde jeg (som typisk nordmann, tipper jeg) kun klisjétanker om fengsler, narkotika og en sliten sivilisasjon.

Ved innseilingen til Karthagena slo det meg hvordan denne byen med sin flotte skyline (skyskrapere) lignet en storby i USA. I byen er det en rivende utvikling som tydeligvis gir utslag i ekstrem byggevirksomhet og entreprenørskap.

På en rundtur ledet av en colombianer fikk vi en sterk innføring i historien til landet, i alle fall fra den spanske koloniseringen og frem til i dag.

Når man får høre om festninger, stolte byggetradisjoner og menneskers kamp for uavhengighet, sitter i alle fall jeg igjen med et inntrykk av en stolt nasjon med oppegående mennesker – ikke døgenikter som driver med ulovligheter (som jeg uansett vil liberalisere) og slaraffenliv.

Samtidig blir jeg rent fortvilet over å høre om spanjolene som stjal naturressurser, brukte slaver for å øke sin egen rikdom og ikke minst den spanske inkvisisjonen som skulle redde sin egen religion gjennom frykt og terror.

Du vil kanskje si at alt dette er ting man kan lese seg til? Selvsagt er jeg en ivrig leser som sikkert kunne finne bøker som utvider min kunnskap om f.eks. Colombia. Men det er likevel noe helt annet å oppleve det.

Hva vil jeg egentlig si med et slikt innlegg? Moralen er enkel; har du valget mellom å ta barna dine med på en tur til «Syden» for å slikke sol eller oppleve Eiffeltårnet i Paris, greske byggverk fra antikken, gondolene i Venezia eller Panamakanalen burde du tenke litt bredere.

Gi deg selv og familien din kunnskap – for kunnskap er makt og kan brukes til å gjøre verden til et bedre sted å bo for oss alle. 

Tidstyver og andre feiltolkinger

Som du kanskje leste i mitt forrige innlegg «Tomatjuice og beingymnastikk», har vi reist til en annen del av jordkloden. Det er ikke bare selve flyturen som kan være problematisk, tidsforvirring kan også gjøre seg gjeldende.

Nå er ikke tidsforskjellen mellom Norge og Panama all verdens – man stiller klokka tilbake seks timer. Men når klokker, PC og mobiltelefon også er i den ultimative tidsforvirringen er sjansene store for at også menneskene får vanskeligheter. Bare hør på min sanne historie.

Vi fløy kl. 11.35 fra Amsterdam i retning Mellom-Amerika. Jeg klarte selvsagt ikke å sove i det hele tatt på turen og landet lokal tid i Panama kl. 16.30, noe som i norsk tid tilsvarer kl. 22.30. Etter å ha brukt tid på å stå i kø for å komme inn i landet (Panama elsker papirarbeid med immigrasjonsdokumenter og kontroller), var vi ikke fremme ved hotel Gamboa Rainforest Resort (halvveis mellom Panama City og Colon der cruiseskipet lå) før ca. kl. 18.30 lokal tid.

Etter å ha blitt innkvartert og funnet oss til rette, gikk vi for å ta en matbit i baren. Jeg var relativt stiv i maska da klokken ble åtte om kvelden og det var på tide å legge seg.

Jeg stilte klokken på mobiltelefonen og slumret i vei. Noen timer senere våknet jeg og var helt i villrede. Kikket derfor på mobiltelefonen min som viste 23.45. For meg virket det som om jeg hadde sovet i mange timer – det måtte da ha gått mange flere timer?

Jeg husket dessverre ikke at jeg hadde stilt klokken og kikket derfor på mobiltelefonen til kona for å dobbeltsjekke med hennes klokke. Den viste kl. 05.45.

I kombinasjon med at hjernen min var klar for dagen og jeg gjerne ville jobbe litt, kledde jeg på meg og gikk opp i lobbyen for å hekte meg på internett.

I lobbyen var alt stille og fredelig – litt mørkt var det også. Dessverre funka ikke internett særlig bra, så jeg ble sittende og lese og se på folkene. Da klokka var rundt 08 begynte bryllupsgjestene å forlate hotellet, busser kom og brudeparet forsvant til sitt på hotellrommet. Jeg tenkte med meg selv at «jammen holdt brudeparet ut lenge».

Jeg stusset nok litt over at det fortsatt var mørkt utendørs, men tenkte vel egentlig at det sikkert er slik i Mellom-Amerika på denne årstiden.

Siden vi utpå formiddagen skulle transporteres til Grandeur of the Seas, synes jeg det var på tide å stikke på hotellrommet, dusje og gjøre meg klar til frokost.

Jeg snek meg inn på rommet – de andre sov fortsatt. Så bar det inn på badet til en forfriskende dusj, barbering og alt som hører med til et godt morgenstell.

Så var det tid for å vekke de andre. Kona våknet først av min romstering, mens guttene hadde mer ungdommelige sovehjerter. Da jeg begynte å bli litt mer energisk for å få vekket guttene, falt blikket mitt på hotellklokken ved siden av guttenes senger. Den viste 02.45!

Eldstemann våknet og kikket på klokka. Dernest fikk jeg en skyllebøtte fordi han jo ville sove videre. Tvilen min begynte å gjøre seg gjeldende. Hvor mye var klokken egentlig?

Det viste seg altså at kroppen og hjernen min ikke fungerte slik de skulle. Det var fortsatt midt på natten lokal tid, og jeg hadde bokstavelig talt «driti på draget».

Nybarbert, nydusjet og med blankpussede tenner var det ikke annet å gjøre enn å legge seg nedpå igjen og forsøke å blunde.

Tidsforskyvningen tar nok lenger tid å bearbeide enn en gammel skrott skulle tro.

Men et ordtak sitter fortsatt i hjernebarken: The early bird catches the worm. Dette skal nok gå bra!

Tomatjuice og beingymnastikk

For første gang er vi på skikkelig langtur med fly. Nordmenn med sosialdemokrati i blodet og fjerne reisemål i godfoten vet selvfølgelig hva man gjør på en lengre flytur. Vi spiser, drikker, leser, ser på film og glor på naboene – i håp om å finne noen snertne å hvile øynene på.

Mine betraktninger på flyturen mellom Amsterdam, Nederland og Panama i Mellom-Amerika er selvsagt farget (skal ikke utdype det noe nærmere) og svært så subjektive etter flerfoldige timer innesperret i en Boeing 777.

Det tar ikke mer enn en halvtime før flyvertinnene svinser rundt med vognene sine for å tilfredsstille gjestene. På tysk kalles ofte flyvertinnene for «Saftschubsen» (saftskyvere) som nok heller gir et passende inntrykk av hva jobben består i – ikke mye glorifisert action på fanget til piloten eller den rike sjeiken på første klasse.

Hva er det så folk bestiller? Her må vi huske at det på vårt fly ikke ser ut til å befinne seg nordmenn. Det betyr at folk bestiller et glass rødvin, vann, cola, saft eller andre harmløse drikker. Selv om det faktisk er inkludert i billettprisen, behøver man jo ikke drikke seg dritings på fly, eller?

Jeg skyter kjapt inn at Norwegians fly fredag kveld til Amsterdam (som utallige ganger var forsinket – bare fordi et eller annet var galt i Nord-Norge) nok hadde betraktelig mer promille on board enn vi på KLM sitt fly til Panama. Unge nordmenn i partystemning er ikke særlig hyggelig selskap, så dem kan vi gjerne være foruten.

Forresten, jeg tar jo helt feil når jeg ramser opp hva folk på vårt fly bestiller av drikkevarer. Du har vel også vært borti tomatjuicefenomenet? ALDRI hører jeg om folk som kjøper tomatjuice på butikken, på restaurant eller på toget. Men på flyet gitt…..

Det er snakk om en overproporsjonal andel av flypassasjerene som forlanger tomatjuice av slitne flyvertinner. Hva er det tomatjuice gjør med folk? Ikke vet jeg. Det er nok gode, gamle Pavlov som influerer. Er man ute og flyr, drikker man tomatjuice.

På en flytur som tar nærmere 11 timer er det ikke til å legge skjul på at føttene blir tykke, ringfingeren er i ferd med å eksplodere og min iver etter å besøke toalettet synker for hvert minutt som går (utrolig hvor mange spurveblærer som befinner seg på flyet).

Når de fete labbene presser på, blodtrykket er på topp og filmene er for kjedelige, er det definitivt tid for beingymnastikk.

For oss uten personal trainer om bord (det var nok alle), er det jammen bra at vi får egne tips i lommen på stolryggen foran. Det er ikke bare spyposen som befinner seg der!

Folk utfører sine øvelser på forskjellig vis. Særlig er jeg imponert over karen med et gipsbein som hinker rundt for å sette nye verdensrekorder. Han øver muligens til Paralympics i sekkeløp?

Andre tar beina under nakken og marsjerer strutsevis frem og tilbake (med beina helt oppunder haken). Jeg selv reiser meg til stadighet (en gang i timen) og gjør mitt beste for å lufte føttene i nærheten av noen andres seter.

Ellers er det jo et slaraffenliv om bord i flyet. Så deilig å se andre jobbe (flyvertinnene og den som stadig vekk må reise seg for fyren i midten som har spurveblære og flyr på do hver halvtime (slutt å drikke så mye, da mann).

En ting var for øvrig negativt på flyturen for oss: Det var rett og slett ikke nok mat. Nå hadde vi selvsagt forhåndsbestilt vegetarmat, men det skulle bare et lite sideblikk på naboens mat for å fastslå at kjøttspiserne definitivt fikk mer enn oss.

Som en ekte nordmenn har jeg da selvsagt lyst til å skrike ut om «urettferdighet» og «alle skal få – alle skal med», men jeg tenker heller å forberede meg med matinnkjøp på tilbaketuren.

Kanskje KLM tror at alle som bestiller vegetarmat på lange flyreiser er tynne slankemodeller som skal ut og lufte seg i jungelen?

En super ferie tar også slutt en gang

Den siste hele dagen på vårt fantastiske cruise tilbrakte vi i Split, Kroatia. På turen nedover besøkte vi jo allerede Dubrovnik i samme land, og jeg må si meg positivt overrasket over dette lille landet.

Skal jeg være helt ærlig (og det er jeg jo litt for ofte her i bloggen og ellers i livet), så innrømmer jeg gladelig at jeg ikke visste særlig mye om landet i det tidligere Jugoslavia. Da vi var i Dubrovnik, var vi mest på utkikk etter sol, varme og badestrender, mens vi i Split reiste på guidet tur.

Først hoppet vi på en buss og tok strake veien til Omis. Bussturen (som foregikk uten dramatikk i motsetning til på Mykonos) ble ledsaget av en utrolig kunnskapsrik guide som hadde glemt av-og-på-knappen hjemme – og pratet i ett kjør.

Omis er en flott liten by med trange smug smekkfulle av butikker og hyggelige gatekafeer. Vi gikk gjennom byen og til elven der vi hoppet om bord i en båt for å ta et lite elvecruise. Det var hett og vi ble ganske misunnelige på folk som koste seg i vannkanten, enten de fisket fra skyggen eller badet. Etter ca. 45 minutter stoppet vi ved en restaurant der vi fikk forfriskninger (vin, boblevann, ost og lekkert steinbakt brød).

Brødet bakt i steinovn var egenprodusert av restauranten, og vi kunne selv ta i øyensyn hvordan brødet ble laget. Stakkars mann som dekket brødet med glødende kull i varmen og sørget for at vi fikk lekre smaksbiter.

Tilbake til Split ble vi kjørt i buss. Guiden fortalte uten stopp om Kroatia, området med kalkstein og ikke minst om hvordan kommunismen ble overvunnet på begynnelsen av 90-tallet. Damen hadde skikkelig peiling og virket i sin fremføring som en ekte markedskapitalist. Det varmet hjerteroten min!

I Split tok guiden oss til det romerske palasset i gamlebyen. Jeg forstår godt at byggverket er blant UNESCOs verdenskulturarv. Mye er restaurert, men likevel er ikke dette et ”dødt” museum. Hvem hadde kommet på tanken om å ta vare på gamle romerske søyler inne i en bank? Herlig!

Utpå ettermiddagen dro vi tilbake til Grandeur of the Seas og startet forberedelsene til hjemreisen. En ting er pakkingen (som ekspertfruen får ta seg av), enda verre er det å bestemme seg for hvordan vi skal fordele tipsene til dem vi synes fortjener det. Nå hadde vi forhåndsbetalt en del ”fastlagte” tips, men vi ville gjerne gi en ekstra påskjønnelse til kelnerne ”våre” og ikke minst han som holdt orden i suiten vår. Vi får håpe de ble fornøyde!

Kvelden brukte vi til å kose oss i restauranten, før vi måtte opp på suiten for å pakke ferdig og sette ut koffertene på gangen.

Fredag morgen når vi ankommer Venezia igjen blir nemlig alle koffertene transportert i land hvor vi må finne dem frem for å plassere dem i bussen som tar oss til flyplassen (vi betalte litt ekstra for å slippe maset med å slepe koffertene selv).

Vi i familien er skjønt enige om at dette har vært vår beste ferie hittil. Greit nok at den kostet en del gryn, men det har vært verdt det. Så mye som vi har opplevd og så flotte mennesker som vi har møtt, er det bare en ting å gjøre: Å anbefale andre å forsøke det samme som oss!