Endelig samme ringetone på telefonen som Fox Mulder i The X-Files

Jeg er begeistret over at The X-Files er tilbake på skjermen, selv om det kun er snakk om en mini-sesong. Har nettopp sett episode S10E03 (spoiler alert!) og nyter selvironien til både Mulder og Scully til fulle.

I det øyeblikk jeg hører Fox Mulder sin telefon ringe med den eneste passende ringetonen – nemlig Theme from The X-Files av Mark Snow – vet jeg at jeg bare er nødt til å endre min egen ringetone på telefonen min.

Dermed er det bare å foreta et kjapt søk på nettet. På denne siden (til og med en side uten popup-reklame osv.) fant jeg en 30 sekunders snutt av Mark Snow sin The X-Files – det holder for min telefon.

Jeg lagrer den kjapt på Dropbox-kontoen min, og legger den inn på min Samsung Galaxy S5 ved å gå til Innstillinger – Lyd og varsler – Ringetoner og hente frem fila.

Vips – I want to believe!

Interessant om stockholmsyndromets opprinnelse

Jeg er ingen fan av gullrekka til NRK – og har så godt som aldri sett Skavlans talkshow. Men i går kveld ble jeg hengende og se på Skavlans samtale med svenske Kristin Enmark, opphavet til det kjente begrepet stockholmsyndromet.

Egentlig zappet jeg tilfeldigvis innom Skavlans sesongåpning og ble hengende der fordi jeg gjenkjente Saga Norén fra Broen (altså skuespilleren Sofia Helin). TV-serien synes jeg er skikkelig bra, og jeg gleder meg absolutt til sesong 3 kommer på lufta i slutten av september.

Etter at Helin var ferdig med sin opptreden og herlige grilling av Skavlan, introduserte Skavlan Kristin Enmark – hun var sikkert i talkshowet for å promotere sin nye bok. Likevel, jeg har aldri tenkt gjennom hva som er opphavet til begrepet stockholmsyndromet og ble derfor sittende og se på.

Stockholmsyndromet beskriver ofre for kidnappinger, bortføringer og gisseltakinger som over tid utvikler en sympati for sine kidnappere. Ekmark ble holdt som gissel under et bankran av Kreditbanken i Stockholm i 1973. I sendingen forklarte hun på en overbevisende måte hvordan gisselsituasjonen over flere dager endret hennes innstilling overfor bankranerne (i alle fall en av dem).

Snakk med barna om katastrofen

Den verste katastrofen siden 2. verdenskrig har skjedd i Norge – og alle innbyggerne i Norge har fått med seg hva som har skjedd. At barna våre på nært hold har opplevd de grusomme hendelsene har ikke vært mulig å unngå med medier som TV, radio, Facebook, Twitter og internett forøvrig. Hva skal vi voksne gjøre for å unngå at barn og unge blir traumatisert?

Det er altså ikke mulig å skjerme barna fra hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya, men det er ting vi kan gjøre for å unngå at barna får med seg absolutt alt. Foreldrene er svært viktig i denne sammenhengen, kanskje særlig fordi det er sommerferie og ting ikke kan tas opp i fellesskap f.eks. i klasserommet.

Krisepsykolog Atle Dyregrov forteller til NRK at det er ekstra viktig å møte barna, men at man være forsiktig med å presse det hele nedover dem. – Dersom barnet ikke er noe spesielt opptatt av dette, skal man ikke tvinge barnet til en samtale. Man bør ta pulsen på barnet, slik at en vet om det har fantasier, tanker og frykt som har meldt seg.

Det anbefales IKKE å la fjernsynet stå på hele tiden og la bildene stå «usnakket». Dersom du er hungrig etter nyheter, bør du som voksen (og har anledning) heller sette deg ved datamaskinen og bruke headset for å få med deg informasjon. Samtidig er det viktig at vi voksne IKKE lar barna være alene med sine tanker. La barna leke og på den måten «få ut» alt som måtte røre seg rundt i hodet. Snakk med dem!

Krisepsykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen har utarbeidet en guide til foreldre for hvordan de kan snakke med barna sine. Selv om vi voksne også sitter med frykt og tanker om det som har skjedd, er det viktig at vi åpner oss og samtaler med barna.

Hvordan kan man se på barna at de reagerer på hendelsene? Selvsagt kjenner foreldrene sine egne barn best, men Raundalen og Dyregrov ser av erfaring fra lignende saker at følgende momenter kan kjennetegne en reaksjon:

Frykt, redsel og bekymring
Viser seg ved mer behov for å være nær sine kjære
Vil ha lyset på og døren åpen når de legger seg
Øket behov for fysisk kontakt, reagerer på atskillelse
Søvnforstyrrelser – problemer med å få sove, mareritt
Aktive tanker om hendelsen
Stiller spørsmål eller formulerer tanker
Følger med på nyhetene
Avspeiler at de er opptatt av det som skjer ved at de tar elementer av situasjonen inn i sin lek
I noen tilfelle blir de mer barnslige og kan begynne å tisse på seg, snakke mer ”babyspråk”, m.m.
Tristhet, mer irritabilitet

Les mer på denne nettsiden om hvordan du som forelder kan håndtere situasjonen.

Barneombudet har også publisert en nyttig artikkel som gir gode råd til hva foreldre kan gjøre:

Vær åpen for barns spørsmål om hva som har skjedd. Det kan være om hvem som kan ha begått en grusom handling og hvorfor de gjorde det, eller om hvordan en ulykke har skjedd, og hvilke konsekvenser hendelsen kan få.

Svar ærlig og sannferdig på spørsmålene, men på en måte som er tilpasset barnets alder. Konsentrer svarene om det barnet faktisk spør om. Ikke si ting som er usant for å skjerme barnet, men det er ikke alltid nødvendig å fortelle alt. Det kan være aktuelt og skjerme barn mot sterke bilder i mediene for å motvirke at barn mottar inntrykk de ikke klarer å bearbeide.

Vær oppmerksom på barnas følelsesmessige reaksjoner. De kan bli redde, engstelige, sinte eller triste, og da er det viktig for dem at de voksne forstår hvordan de har det. Unngå å spørre barn om hva de føler. Si heller noe om at du synes barnet virker trist eller engstelig hvis du faktisk synes det, eller snakk litt generelt om hvordan det er naturlig å reagere på en slik hendelse. La dem få anledning til å fortelle om sine føleser hvis de vil, men prøv å unngå å gi dem inntrykk av at de skulle følt mer enn de gjør.

Jo nærmere barnet står de som er rammet, jo mer sannsynlig er det at de har behov for snakke om det. Barn må også få lov til å føle at en dramatisk hendelse ikke angår dem så mye, dersom de ikke kjente noen av de som er berørt.

Barn snakker gjerne om slikt i små porsjoner av gangen. Så tar de kanskje det de har fått vite med seg i leken sin og bearbeider det videre gjennom der. Lek fungerer for barn som språk gjør for oss. Det er et redskap for å bearbeide og mestre erfaringer. Det er altså ikke noe å bekymre seg over i utgangspunktet at de dramatiske hendelsen dukker opp i barns lek. Tvert i mot, dette er sunt og naturlig.

La oss ikke glemme våre egne barn i sorgen over alle menneskelivene som har gått tapt.

Enkel programoversikt for TV og radio

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke lenger ser like mye på TV (eller lytter til radio) som i «hine haarde dage», men likevel er jo mulighetene der. Da er det spesielt kjekt å kunne vite når ting vises – selv om zapping og halvsoving på sofaen er digg da.

Jeg kjøper aldri Se og Hør (hvem gjør vel det) og oversikten i min lokalavis er litt for tynn til å tilfredsstille mine behov. Nettsider som tilbyr programoversikter finnes det jo nok av, men sidene er fulle av reklame og tar sin tid. Da bruker jeg heller TV Browser – et superenkelt program som tilfredsstiller mine behov.

TV Browser er et program som installeres på maskinen din. Deretter kan du markere favorittkanalene og få opp en kjekk visning av kanalenes programmer. Oversikten oppdateres kontinuerlig. Du laster ned programmet ved å finne den riktige fila på denne siden. Spør meg gjerne via kommentarfeltet dersom du lurer på noe i forbindelse med installasjonen.

Borgen – politisk dramaserie for oss som elsker politikk

Nå som den politiske dramaserien Borgen fra Danmarks Radio går mot slutten, mandag 13. desember 2010 går episode 10 av 1. sesong på NRK, er det på tide å bekjenne min iver for en serie som kanskje vanlige tv-seere kan styre sin begeistring for. «Borgen» forteller en fiktiv historie om det politiske spillet i Danmark og om de personlige konsekvensene for deltakerne. Vi får et frodig innblikk i både den politiske scenen og ikke minst bak det hele.

Først litt om de viktigste personene i serien:

Hovedpersonen i serien er Birgitte Nyborg Christensen som med sin idealisme og ærlighet gir sitt parti en valgskredseier. Etter at hun vinner frem i kampen om statsministerstolen, får hun merke den politiske hverdagen og hvordan alt sliter på familieforholdene hjemme.

Hennes medierådgiver (spin doctor) er Kasper Juul, en skarp hjerne med flott evner til å takle og forutse det politiske spillet. Han er på sett og vis skruppelløs og går ikke av veien for å ta i bruk «utradisjonelle metoder» for å nå sine mål.

«Borgen» viser på en glimrende måte hvordan media brukes for alt det er verdt, og også hvordan de to institusjonene er avhengige av hverandre. Katrine Fønsmark er en viktig brikke i dette spillet. Hun er politisk journalist med godt skjermtekke (kanskje i motsetning til Stein Kåre Kristiansen osv.?) og gjennomslagskraft – men på hjemmefronten viser hun rotløshet.

Utviklingen i «Borgen» sentrerer rundt disse tre hovedpersonene – etter å ha sett alle episodene er det tydelig at alle deltakerne utvikler seg i takt med det politiske klimaet rundt statsministeren.

For mitt vedkommende er det særlig de politiske sakene som behandles i serien som gjør dette til en plikt for enhver politisk interessert nordmann:

  • kjøp av jagerfly
  • gaver til politikerne
  • overvåking og PST
  • amerikansk innflytelse
  • internasjonal politikk med press fra andre nasjoner
  • statlig tvungen kjønnskvotering i private bedrifter

Er det noen som vil påstå at ikke det er enkelt å trekke paralleller til norsk politikk? I artikkelen «TV for samfunnstopper» (takk for den, NRK) står det å lese at Stoltenberg og gjengen er blant de 300 000 seerne som benker seg for å se på «Borgen». Selvsagt kan norske politikere og journalister hevde at «Borgen» ikke gir et perfekt bilde av hva som skjer i Norge:

Selv om statssekretær Gerhardsen og kommentator Nakkim er enige om at problemstillingene i Borgen kan linkes opp mot norsk politikk på mange måter, er det ett område de synes er overdrevet i serien;
– Saksbehandlingen og kommunikasjonsrådgivernes makt er ikke helt som i serien, ler Mina Gerhardsen.
– Det er ikke uvanlig at journalister og politikere eller andre i politikken prater med hverandre, men at man er så tett, det er litt urealistisk. Man trekker noe av det private litt langt, påpeker Kyrre Nakkim.

Pussig at Mina Gerhardsen ler mens hun forteller at saksbehandlingen og kommunikasjonsrådgivernes makt ikke er helt som i serien. Hun er kanskje vant til at det røde blod styrer politikken mer enn utenforliggende faktorer? Ingen skal forøvrig få meg til å tro at ikke media og politikk bruker hverandre på samme måte som det vises i serien, bortsett fra at den personlige blandingen (hvem har sex med hvem?) forhåpentligvis mangler.

I mine øyne er «Borgen» en realistisk serie som gir et godt innblikk i hvordan politikk drives på høyt plan – dessverre tar det nok en stund før neste sesong kommer på skjermen igjen. Jeg gleder meg!

Samfunnskritisk Storbynatt

Bård og Harald får kritikk fordi Storbynatt ikke er morsomt. Stort sett er det vel venstreradikale kulturkritikere som synes det er lite morsomt, grunnene er entydige. Men jeg synes i alle fall endel av sketsjene er gøyale – de treffer en nerve som i alle fall i min lille hjerne har vært tilstede i lengre tid.

Ta eksemplet skatt. Gutta forteller gjennom sketsjen «Skatt er glede» hva skattepengene i det norske samfunnet går til. I Norge tror vel de fleste at skattenivået er nødt til å være så høyt for å ta vare på velferdsgodene våre. I programmet Storbynatt inviterte Bård utenlandske medborgere til en liten rundtur for å se på endel av de tingene som skattepengene våre går til. Får vi lyst til å betale skatt med glede etter å sett filmen?

Et annet eksempel er de idiotiske kampanjene som Staten og diverse direktorater setter i sving for å endre holdningene våre. I sketsjen «Autotune» retter de fokus på kvinner med uønsket atferd ved egen omsorg.

Mennesker som stadig er frempå i samfunnsdebatten får også sitt pass påskrevet. Dersom du er på Twitter, skal det godt gjøres å unngå å treffe på Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet. Simonsen har alltid vært opptatt av feminisme og likestilling, noe Harald og Bård har kombinert med Simonsens sivile status (ugift, ingen barn).

15 Minutes of Fame – gefährliche Stunts im TV

Ich werde nie verstehen, warum einige Menschen ihre Gesundheit riskieren, um ins Fernsehen zu kommen. Vielleicht bin ich zu feige, aber ich habe schon immer Extremsportarten und halsbrecherische Stunts idiotisch gefunden. Gestern Abend gab es dann in der deutschen Fernsehsendung «Wetten, dass» einen schweren Sturz. Es ist wohl nicht korrekt, von einem Unfall zu sprechen, denn der Kandidat wusste ja, dass es gefährlich sein könnte.

Der 23-jährige Student Samuel Koch war am Samstagabend in die ZDF-Show gekommen, um auf futuristisch anmutenden Sprungfedern mit einem Salto über Autos zu springen, die auf ihn zufahren – vom Smart bis zum Geländewagen. Fünfmal in vier Minuten wollte er das schaffen, um die Wette zu gewinnen. Der vierte Sprung ging daneben, wie der folgende Film zeigt:

Ich kann es natürlich nicht lassen, den Moderator Thomas Gottschalk zu kritisieren. Er sieht den Sturz aus der Nähe und läuft hin um zu fragen «Weh getan?»? Die Co-Moderatorin Michelle Hunziker schaltet sofort, sieht den Ernst der Lage und ruft nach dem Notarzt. Nun gut, der Schock des Moments erklärt natürlich wie die Menschen im Saal reagieren.

Jetzt werden sicherlich einige sagen, dass solche Stunts verboten sein müssten. Wahrscheinlich sind es die gleichen Menschen, die glauben, dass man Gewalt vermeidet, in dem man Computerspiele verbietet und schreckliche Horrorfilme geschnitten erst zur späten Stunde zeigt. Sicherlich werden die Proteste auftauchen: Verbot, verbot, verbot.

Aber ich sage: So lange die Menschen bei Sinnen sind, volljährig und jede Verantwortung übernehmen, sollen sie doch machen was sie wollen. Wenn man solche halsbrecherischen Sachen im Fernsehen nicht sehen möchte, kann man ja umschalten. Wie ist deine Meinung dazu?