Skittkasting og markeringsbehov

Jeg er ikke spesielt begeistret for norsk musikk og har vel omtrent aldri brukt tid på Spelemannsprisen. Man får jo uansett med seg hva som skjer av skandaler ved å lese sosiale medier og nettaviser som legger listen for lavt i forhold til innholdet sitt. Skjellsord som "mokkamann" og "fittehøl" gir meg vel bare en bekreftelse på at musikkfolk ikke er bedre enn oss andre – alle kan vi slenge med leppa i blant.

At Plumbo gikk over streken er vel de fleste enige om, men å fremstille Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus som en renspikka rasist blir for drøyt i mine øyne. Samtidig er det læreren i meg som reagerer når Madcon-Tshawe slenger tilbake med ukvemsord som "jævla fittehøl".

Det hele minner meg om små barn og skolegutter som skriker etter oppmerksomhet. Jevnlig hører jeg skoleelever som sprer om seg med eder og galle for å få et blink av oppmerksomhet – spiller visst ingen rolle om det er negativ eller positiv atferd.

Å slenge tilbake med dritt gjør ikke sitt til for å roe ned situasjonen. Hva vil man oppnå ved å eskalere en allerede pinlig situasjon? Hvorfor heller Terje Winterstø Røthing fra Kaizers Orchestra øl over Plumbogutten?

I mine øyne er artister spesielle dyr som ikke er mer annerledes enn stakkars skoleelever som søker etter oppmerksomhet. På skolen søkes det etter oppmerksomhet fra medelever og voksenpersoner. På scenen søkes det etter oppmerksomhet fra media og kolleger.

Da er det heller ikke rart at begge grupper kan oppføre seg som drittunger.

Verre er det ikke. Møkkamenn, fittehøl, bleikfiser, grønnskollinger og apekatter: Fjollete er dere alle mann.

PS. Plumbo og Madcon er for meg i samme kategori: de spiller begge møkkamusikk i mine ører. Fargen spiller ingen rolle.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *