Det er lenge siden jeg sluttet å sende inn leserinnlegg til aviser.
Jeg har ikke sluttet å skrive ned mine meninger og mitt budskap, men jeg benytter meg heller av fordelene som internett gir.
Internett er faktisk et utrolig bra medium for oss som ikke liker å bli styrt av andre – ytringsfriheten setter jeg svært høyt (noe også mine kolleger i kommunestyresalen får merke via talerstolen).
Ved å bruke internett og blogg kan jeg publisere selv uten å gå gjennom en tredjepart som
- kontrollerer og muligens endrer/kutter på det man har skrevet
- bestemmer når din tekst skal publiseres
- kan benytte din tekst til å fylle en avis som de tjener penger på (via annonser og abonnement)
I høst fikk jeg en henvendelse fra en "nærliggende" avis om jeg kunne tenke meg å omskrive et blogginnlegg til et leserinnlegg. Jeg svarte følgende (selvsagt via Facebook):
[…] har sluttet å sende leserinnlegg jeg – ser på papiraviser som et tilbakelagt stadium. Jeg gjør mitt beste for å tvinge mine politiske motstandere til å bruke fremtidens teknologi. Men dersom det blir lagt ut saker på avisens nettside kan jeg "til nød" kommentere der (lett redigert utgave).
I dagens papirutgave av Bygdeposten har kommunestyrerepresentant Bård Sverre Fossen fra Høyre et leserinnlegg der han kritiserer meg fordi jeg gikk imot ekstraordinære midler til kirkene i bygda.
Fossen gjør klokt i å velge et papirmedium for sin kritikk – der får han sikkert mange lesere og nikkere som tenker "Den ugudelige Nikolaisen må være en fryktelig kar som ikke vil gi noe til kirkene". I tillegg bruker han bruker en klassisk bygdehersketeknikk der han sier at jeg "ikke kjenner [mine] velgere og bygdefolk generelt" (som baserer seg på at jeg er tilflytter til bygda – for "bare" 17 år siden). Innlegget er i mine øyne myntet på "ekte" sigdølinger og/eller eldre bygdefolk.
Kun et innspill i forhold til selve innholdet i leserinnlegget: Fossen må gjerne kritisere meg for ikke å ta kirkens ord for god fisk. Men han unngår i praksis å gå inn i tematikken som er så typisk for lokalpolitikken – prioriteringer gjøres av oss politikere. Jeg vil nedprioritere det som har med religion å gjøre – vi kan og bør ikke blande oss inn i folks tro. Så enkelt er det i mine øyne.
Men tilbake til emnet mitt: brytningen mellom medier.
Jeg fikk melding i går på Facebook av en journalist i Bygdeposten som ville informere meg om at leserinnlegget til Fossen kom i avisen og at de hadde brukt en faksimile av bloggen min. Fint gjort. Selv om de ikke klarte å ta screenshot selve innlegget mitt om kirken. Istedenfor viser de mitt banebrytende innlegg om sendrektige Statens Vegvesen – hurra!
Bygdeposten avslører et problem som nå oppstår i forbindelse med at jeg bruker internett og blogg som skrivestue, mens Fossen i sin kommentar til meg og mitt bruker leserbrevspalten:
Tidligere ville en diskusjon ha foregått i papiravisen inntil redaktøren hadde sagt at "nok er nok, debatten er uttømt". Folk som er veldig interessert i debatten, vil kanskje besøke bloggen min etter å ha lest Fossens innlegg. Dermed pulveriseres avisens posisjon som et samlende organ for all (lokal-)politisk diskusjon.
I dag holder jeg fast ved mitt prinsipp om at jeg ikke sender inn leserinnlegg – selv ikke etter å ha blitt kritisert på papir. Det kan bli interessant å se hvordan utviklingen blir videre 🙂
Enten blir Fossens ord stående uimotsagt (i avisen) eller han beveger seg inn på min arena. Samme for meg!
PS. De umuliges kunst baserer seg ganske på min hellige (!) overbevisning om at politikere blander seg inn i alt mellom himmel og jord – og jammen visst helst høyere oppe også. Og det er komplett umulig i mine øyne. Derfor den lette omskrivingen av Otto von Bismacks uttalelse…