Fra skoleteater til kulturoverdose – day #3 in Polen

 

Dagen startet utmerket med en god frokost. De andre har ikke bare utpekt meg til sekretær, men jeg skal visst stå ansvarlig for organisatoriske ting som taxibestillinger osv. også. Dermed var første punkt på morgenprogrammet å få tak i en drosje slik at vi kunne komme oss til NKJO Kolleg for første programpunkt.

Men Nowy Tomysl (med 15 000 innbyggere) har visst bare en taxi (?). Dermed måtte vi kjøre i to omganger…

NKJO Kolleg som arrangerer dette studiebesøket ligger i Stary Tomysl, en liten minilandsby som ikke inneholder noen verdens ting. Bygningen hvor utdanningsinstitusjonen ligger befinner seg i en pen park, men den hadde vi selvsagt ikke tid til å ta en titt på.

I første programpunkt ble vi kjent med det polske utdanningssystemet, noe jeg satte stor pris på (jeg klarer jo heller ikke å holde kjeft  – så en del spørsmål ble det jo). Det er tydelig at de har et enda verre testregime der enn hos oss og at det meste styres fra staten.

Som alltid i østeuropeiske land ble det en obligatorisk tur til rådhuset for å bli møtt velkommen av borgermesteren. Han var dessverre syk, men viseborgermesteren var en hyggelig kar som ikke engang ble vippet av pinnen av mine spørsmål. Diverse brosjyrer, handlemynter og musematter vanket det jammen denne gangen også. Kanskje noe å tenke på for Sigdal kommune som ikke deler ut noen ting til utenlandske gjester?

Jeg la jo straks merke til at verken viseborgermesteren eller de andre i administrasjonen snakket noe slags fremmedspråk. Samtidig fortalte han (gjennom tolk) at politikerne la enorm vekt på fremmedspråk og et utvidet samarbeid med tyske bedrifter og kommuner.

Da jeg spurte han om ikke det ville være riktig av politikerne å gå foran med et godt eksempel og lære seg et fremmedspråk, ble han svar skyldig. Litt pinlig stillhet kom før han kom på at han jo hadde vært i Tyskland og klart å shoppe i alle fall. Neppe språkferdigheter nok til å imponere de nye vennene i Europa, for å si det litt enkelt.

Etterpå marsjerte vi taktfulle i stormskritt for å rekke neste seanse på programmet, men heldigvis fikk vi slengt i oss noen bakervarer på veien.

Vi besøkte en grunnskole (barneskole) der vi fikk oppleve engelskundervisning i 3. klasse. I mine øyne var det et rent skoleteater, der mor lærerinne hadde instruert elevene på forhånd. Her var det ikke mye spontanitet, men timen var grei nok dersom man ville formidle hvor mye engelsk elevene kan. Men alt var tydeligvis innøvd og noe nytt læringsstoff ble ikke formidlet.

Engelsken var vel ikke heller all verdens, verken fra læreren eller elevene, men man bør vel være fornøyd med det faktum at de lærer engelsk. For eksempel ble ordet ”bord” (table) konsekvent uttalt som ”teibøll”.

Da jeg i en fellesdiskusjon senere på dagen kritiserte både skoleteateret i denne timen og også det faktum at læreren ikke kjent navnene på elevene og stort sett lot 4-5 av 25 elevene svare på spørsmål, virket det som om de andre seminardeltakerne ikke var enige med meg. Men det er jo ikke noe nytt…

Så var det ut av Grunnskole Nr. 2 (triste navn på skolene gitt) og løpe videre til et gymnasium (som ikke er noe annet enn ungdomsskolen på polsk) for å oppleve tyskundervisning blant faglig svake 14-15 år gamle elever.

Tysklæreren var imponerende, både i utseende og i bruken av digitale læremidler. Men det hjelper så lite når elevene er demotiverte og omtrent ikke forstår hva som skal gjøres og hvordan man snakker tysk. Undervisningen var rett og slett ikke passende i forhold til elevene. Men det var jo morsomt å se store gutter synge tysk karaoke til slutt. Det skal jeg teste ut blant mine niendeklassinger (Beware!).

Etter å ha opplevd småbarn og ungdommer var det så på tide å oppleve pensjonister som frivillig lærer tysk. Vi stormet altså til et eldresenter der to unge lærerstudenter gjorde gratisarbeid for å gi de eldre (snittalder på gjengen var visst 77 år – den eldste 93 år!) nyttig lærdom.

Vi kom raskt i tale med de eldre, og lærerstudentene taklet greit tolkejobben. Det var tydelig at de eldre var begeistret over å lære tysk og attpåtil motta besøk av oss. Det var skikkelig god stemning med masse latter og kos. Kanskje det hadde vært en ide for beboerne på Sigdalsheimen?

Før vi satte i gang med sightseeingen i området, måtte vi få i oss litt middag. Men som vanlig måtte jeg nøye meg med en salat og en suppe, noe mer er det visst ikke å få for en stakkars vegetarianer i kjøttlandet Polen. Oppfinnsomhet på kjøkkenet finnes ikke på landsbygda i alle fall.

Sightseeing var noget spesiell. Området er kjent for kurvfletting, overalt hvor man går og står finnes kurver. Ikke rart at byen tok initiativ til å få laget verdens største kurv (som de kunne komme i Guinness Book of World Records med), man må jo ha noe å tilby turistene.

Vi fikk se vannverket som de var rimelig stolte av, men det er vel ikke akkurat noe som turister digger aller meste.

Nå var mesteparten av dagen gått og jeg ble ikke mildere stilt av å måtte besøke et flettekurvmuseum. Særlig siden jeg visste at kvelden ville gå med til å skrive rapporter. Dagen ble dermed ikke avsluttet før nærmere kl. 23 – da stenger jo alle utesteder her likevel. Men i morgen skal vi til storbyen Poznan. Hvem vet hva som skjer der…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *