Seminargjengen begynner å bli varme i trøya når dag #5 kommer. Etter den sedvanlige frokosten som i dag manglet egg, la vi i vei til fots for å finne det lokale biblioteket i Nowy Tomysl. Skulle vi finne Columbi egg i dag istedenfor?
Du kjenner kanskje opplegget når en gjeng setter i vei på ukjent territorium? Et par har ikke snøring på hvor veien går. Et par nistirrer på et bykart uten at det ser ut til å hjelpe på intelligensen. Et par prater om gårsdagen og er ”liksom” opptatt med andre ting (de vil slippe å innrømme at de er helt i villrede). Men det er alltid en eller to som er hellig overbevist om veien til salighet – og ikke behøver verken hjelp, kart eller info fra lokalbefolkningen.
Du skjønner kanskje at vi rotet oss litt bort? Men hva gjør vel det i en liten by der lokalbefolkningen ikke forstår et kvekk utenlandsk? Heldigvis finnes det armer, bein og internasjonale ord som bibliotek. Nonverbal kommunikasjon er genial.
Dermed kom vi tidsnok til en morgenforelesning i biblioteket. Igjen ble jeg vitne til at Rune ikke er normal. I godt over en time fikk vi høre om et aktivt bibliotek som gjør det meste for å lokke folk til bokhyllene, enten vi snakker om sykkelturer eller lesekonkurranser i parken. Jeg synes dette var på siden av vårt seminaremne, men de andre var tydelig euforiske. Jeg holdt kjeft.
Som østeuropeere flest er polakkene svært glade i søtsaker, kaker og slikt. Å komme til oppdekket bord med kaffe, te og plenty med kakestykker er sikkert stas for mange. Men min norske mage (stor som den er) vrenger seg i andektighet og lengter til knekkebrød, brunost og et glass med ekstra lett melk (nei, ikke fra kommunistsamvirke Tine).
Etter signingsferden til biblioteket kastet vi oss inn i en taxi og fartet til en barnehage for barn mellom 3-6 år. Der driver frivillige NKJO-studenter tyskundervisning for barna. Jeg må si jeg ble imponert over kunnskapsnivået til disse småtrollene. Tydelig at drilling, sang og øvelse funker bra når ungene er små. Kanskje noe til og med blir hengende når disse barna blir eldre?
Det virker i det hele tatt som om ”undervisning i barnehagen” er et viktig tema i seminardeltakernes land for tiden. Mange jobber med bokstaver, lesing, skriveøvelser og fremmedspråk. Her tror jeg nordmenns oppfatning av barnehagen som et sted å leke og utvikle seg kan trenge en liten oppstrammer.
Har noen av barnehagene tenkt på å formidle fremmedspråk til treåringer? Det ser faktisk ut til å være mulig.
Senere på dagen fikk jeg oppleve forskjellen mellom teori og praksis. Tenk deg at du er en lærer under utdanning og får praksisveilederen fra høyskolen på besøk. Du forbereder deg som rakker’n og spiller gjennom alle eventualitetene. Likevel gjør du en grunnleggende feil når du bruker Powerpoint foran forsamlingen: Du snakker ikke med publikum, men med tavla/skjermen. Da er du i trøbbel – garantert.
Vel, akkurat slik opplevde vi det. Praksisveilederen som er ansvarlig for å veilede alle lærerstudentene i NKJO presenterte praktikumsopplegget, men hadde mer interesse av å snakke med tavla. Hun satt faktisk og leste opp alt som stod på powerpointen, noe jeg klarer å formidle til mine elever på 8. trinn som en ”dødssynd”.
Takke meg til rådene som hun ga. Det hele dreide seg om et fantastisk byråkrati uten like der elevene fyller ut skjema på skjema når de hospiterer. Totalt uhensiktsmessig og helt fraværende læringseffekt.
Om ettermiddagen presenterte de forskjellige seminarlandene sitt skole- og lærerutdanningssystemet. Det var interessert å oppleve likheter og forskjeller oss i mellom. Enkelt sagt er det to likheter:
- Lærerne i alle land klager over det meste
- Stadig nye skolereformer som ikke fører til økt kunnskap
Og når jeg sier at jeg reiser hjem med en følelse av at vi har det godt i Norge og ikke burde klage så mye som lærere, så unngår jeg kanskje å berette om de systemene der kontrollen av lærerne er knallhard og lønna er latterlig. Kanskje vi skulle tatt en hospiteringsjobb i Romania der man tjener 200 euro (1600 kr) i måneden?
En av ulempene med å være på farten med et EU-finansiert seminar er selvsagt alt papirarbeidet. Vi bruker en del tid på å skrive rapport, så gikk også kvelden delvis med til å finne de ”fine” ord som en eller annen byråkrat skal kose seg med. Det viktigste må jo være at vi deltakere finner forskjeller, likheter og at vi diskuterer sammen. Fatter ikke at noen andre kan ha nytte av å lese noe som bare vi har opplevd.
Men slik er nå systemet, og jeg tilpasser meg gjerne dette for å lære mer om andre land!