Utflukter på cruise i Dutch West Indies

Som jeg har sagt i en status på Facebook, så er cruiseferie for oss en hotellferie på båt med skiftende oppholdssted. Man opplever nye ting nesten hver eneste dag, men våkner og går til sengs i samme «hotellrom». For oss passer det perfekt.

På cruiseferien denne vinterferien har vi opplevd mye forskjellig. Her er i korte trekk hvilke turer vi booket og gjennomførte:

Cartagena, Colombia:

Best of Cartagena var en informativ tur som tok oss innom høydepunktene i den colombianske byen. Vi så festningen San Felipe de Barajas, et enormt spansk militært byggverk. Vi besøkte et museum for den spanske inkvisisjonen der vi fikk se torturinstrumenter og høre historier om hvordan folk ble behandlet. I Las Bovedas ble vi dyttet rundt for å shoppe litt, mens vi i kirken San Pedro Claver fikk både skygge og fred. Etter å ha vandret gjennom byen ble vi geleidet til Pierino Gallo Mall der gærne latin- og nordamerikanere kunne kjøpe smykker i dyre dommer.

Kralendijk, Bonaire:

Spice Beach Fun var enkelt nok transport til en fin strand der vi kunne nyte badevann og akvariefisk i naturlige omgivelser.

Willemstad, Curacao:

Day at the beach by boat tok oss i stormfullt vær til Cabana Beach der vi kunne nyte solen og badevannet, selv om det nok var litt for mye søppel i vannet for vår smak. Men bevares, fiskene svømte jo rundt der også da.

Oranjestad, Aruba:

Ukens høydepunkt var turen til De Palm Island der vi slappet av med all-inclusive, dykking, akvariefisk og glassklart og ikke minst rent badeområde. 

Tidstyver og andre feiltolkinger

Som du kanskje leste i mitt forrige innlegg «Tomatjuice og beingymnastikk», har vi reist til en annen del av jordkloden. Det er ikke bare selve flyturen som kan være problematisk, tidsforvirring kan også gjøre seg gjeldende.

Nå er ikke tidsforskjellen mellom Norge og Panama all verdens – man stiller klokka tilbake seks timer. Men når klokker, PC og mobiltelefon også er i den ultimative tidsforvirringen er sjansene store for at også menneskene får vanskeligheter. Bare hør på min sanne historie.

Vi fløy kl. 11.35 fra Amsterdam i retning Mellom-Amerika. Jeg klarte selvsagt ikke å sove i det hele tatt på turen og landet lokal tid i Panama kl. 16.30, noe som i norsk tid tilsvarer kl. 22.30. Etter å ha brukt tid på å stå i kø for å komme inn i landet (Panama elsker papirarbeid med immigrasjonsdokumenter og kontroller), var vi ikke fremme ved hotel Gamboa Rainforest Resort (halvveis mellom Panama City og Colon der cruiseskipet lå) før ca. kl. 18.30 lokal tid.

Etter å ha blitt innkvartert og funnet oss til rette, gikk vi for å ta en matbit i baren. Jeg var relativt stiv i maska da klokken ble åtte om kvelden og det var på tide å legge seg.

Jeg stilte klokken på mobiltelefonen og slumret i vei. Noen timer senere våknet jeg og var helt i villrede. Kikket derfor på mobiltelefonen min som viste 23.45. For meg virket det som om jeg hadde sovet i mange timer – det måtte da ha gått mange flere timer?

Jeg husket dessverre ikke at jeg hadde stilt klokken og kikket derfor på mobiltelefonen til kona for å dobbeltsjekke med hennes klokke. Den viste kl. 05.45.

I kombinasjon med at hjernen min var klar for dagen og jeg gjerne ville jobbe litt, kledde jeg på meg og gikk opp i lobbyen for å hekte meg på internett.

I lobbyen var alt stille og fredelig – litt mørkt var det også. Dessverre funka ikke internett særlig bra, så jeg ble sittende og lese og se på folkene. Da klokka var rundt 08 begynte bryllupsgjestene å forlate hotellet, busser kom og brudeparet forsvant til sitt på hotellrommet. Jeg tenkte med meg selv at «jammen holdt brudeparet ut lenge».

Jeg stusset nok litt over at det fortsatt var mørkt utendørs, men tenkte vel egentlig at det sikkert er slik i Mellom-Amerika på denne årstiden.

Siden vi utpå formiddagen skulle transporteres til Grandeur of the Seas, synes jeg det var på tide å stikke på hotellrommet, dusje og gjøre meg klar til frokost.

Jeg snek meg inn på rommet – de andre sov fortsatt. Så bar det inn på badet til en forfriskende dusj, barbering og alt som hører med til et godt morgenstell.

Så var det tid for å vekke de andre. Kona våknet først av min romstering, mens guttene hadde mer ungdommelige sovehjerter. Da jeg begynte å bli litt mer energisk for å få vekket guttene, falt blikket mitt på hotellklokken ved siden av guttenes senger. Den viste 02.45!

Eldstemann våknet og kikket på klokka. Dernest fikk jeg en skyllebøtte fordi han jo ville sove videre. Tvilen min begynte å gjøre seg gjeldende. Hvor mye var klokken egentlig?

Det viste seg altså at kroppen og hjernen min ikke fungerte slik de skulle. Det var fortsatt midt på natten lokal tid, og jeg hadde bokstavelig talt «driti på draget».

Nybarbert, nydusjet og med blankpussede tenner var det ikke annet å gjøre enn å legge seg nedpå igjen og forsøke å blunde.

Tidsforskyvningen tar nok lenger tid å bearbeide enn en gammel skrott skulle tro.

Men et ordtak sitter fortsatt i hjernebarken: The early bird catches the worm. Dette skal nok gå bra!

En super ferie tar også slutt en gang

Den siste hele dagen på vårt fantastiske cruise tilbrakte vi i Split, Kroatia. På turen nedover besøkte vi jo allerede Dubrovnik i samme land, og jeg må si meg positivt overrasket over dette lille landet.

Skal jeg være helt ærlig (og det er jeg jo litt for ofte her i bloggen og ellers i livet), så innrømmer jeg gladelig at jeg ikke visste særlig mye om landet i det tidligere Jugoslavia. Da vi var i Dubrovnik, var vi mest på utkikk etter sol, varme og badestrender, mens vi i Split reiste på guidet tur.

Først hoppet vi på en buss og tok strake veien til Omis. Bussturen (som foregikk uten dramatikk i motsetning til på Mykonos) ble ledsaget av en utrolig kunnskapsrik guide som hadde glemt av-og-på-knappen hjemme – og pratet i ett kjør.

Omis er en flott liten by med trange smug smekkfulle av butikker og hyggelige gatekafeer. Vi gikk gjennom byen og til elven der vi hoppet om bord i en båt for å ta et lite elvecruise. Det var hett og vi ble ganske misunnelige på folk som koste seg i vannkanten, enten de fisket fra skyggen eller badet. Etter ca. 45 minutter stoppet vi ved en restaurant der vi fikk forfriskninger (vin, boblevann, ost og lekkert steinbakt brød).

Brødet bakt i steinovn var egenprodusert av restauranten, og vi kunne selv ta i øyensyn hvordan brødet ble laget. Stakkars mann som dekket brødet med glødende kull i varmen og sørget for at vi fikk lekre smaksbiter.

Tilbake til Split ble vi kjørt i buss. Guiden fortalte uten stopp om Kroatia, området med kalkstein og ikke minst om hvordan kommunismen ble overvunnet på begynnelsen av 90-tallet. Damen hadde skikkelig peiling og virket i sin fremføring som en ekte markedskapitalist. Det varmet hjerteroten min!

I Split tok guiden oss til det romerske palasset i gamlebyen. Jeg forstår godt at byggverket er blant UNESCOs verdenskulturarv. Mye er restaurert, men likevel er ikke dette et ”dødt” museum. Hvem hadde kommet på tanken om å ta vare på gamle romerske søyler inne i en bank? Herlig!

Utpå ettermiddagen dro vi tilbake til Grandeur of the Seas og startet forberedelsene til hjemreisen. En ting er pakkingen (som ekspertfruen får ta seg av), enda verre er det å bestemme seg for hvordan vi skal fordele tipsene til dem vi synes fortjener det. Nå hadde vi forhåndsbetalt en del ”fastlagte” tips, men vi ville gjerne gi en ekstra påskjønnelse til kelnerne ”våre” og ikke minst han som holdt orden i suiten vår. Vi får håpe de ble fornøyde!

Kvelden brukte vi til å kose oss i restauranten, før vi måtte opp på suiten for å pakke ferdig og sette ut koffertene på gangen.

Fredag morgen når vi ankommer Venezia igjen blir nemlig alle koffertene transportert i land hvor vi må finne dem frem for å plassere dem i bussen som tar oss til flyplassen (vi betalte litt ekstra for å slippe maset med å slepe koffertene selv).

Vi i familien er skjønt enige om at dette har vært vår beste ferie hittil. Greit nok at den kostet en del gryn, men det har vært verdt det. Så mye som vi har opplevd og så flotte mennesker som vi har møtt, er det bare en ting å gjøre: Å anbefale andre å forsøke det samme som oss!

Hvordan en vegetarianer overlever et cruiseopphold

Dagens innlegg dreier seg utelukkende om maten om bord – vi tilbrakte sjødagen med å late oss i solen, i senga, på balkongen og ikke minst ved matbordet. Som vegetarianere føler vi alltid at det er vanskelig å reise bort til fremmede steder der vi ikke vet hva man er vant til å servere av mat. Slik usikkerhet hadde vi definitivt i forkant av cruiset med Grandeur of the Seas og Royal Caribbean International.

Når man bestiller cruise, er det utrolig mye med liten skrift man kan lese. Internett er helt klart også en pest og en plage, fordi man googler litt og leser om andres erfaringer. Det blir på samme måte som når man bruker Tripadvisor for å finne et bra hotell – du finner positive og negative kommentarer. Hvilke skal du tro på?

Vi bestilte vårt cruise i november 2011. Noen få dager før vi skulle reise, leste jeg et eller annet sted på nettet at folk som ”behøvde” vegetarmat eller annen ”spesialkost” på cruiset, måtte gi beskjed skriftlig minst 45 dager i forkant av turen. Bare tull fra ende til annen!

Som jeg har nevnt tidligere i mine beretninger fra cruiset: Da jeg fortalte til kelnerne våre at vi nok var litt vanskeligere enn ”vanlig” fordi vi ikke spiste kjøtt, lo de jo bare. Her var det plenty med andre som nok var mer utfordrende i matveien.

Hva slags begrensninger og utfordringer finnes så for en vegetarianer om bord i et cruiseskip fra Royal Caribbean International?

La meg gå gjennom måltidene for å vise deg som er vegetarianer hvor enkelt eller komplisert dagene blir på en cruisebåt.

Frokosten er ikke mye forskjellig fra et vanlig hotell i Norge, kanskje bortsett fra at det er et dårlig utvalg av oster. Siden det er mange engelskmenn om bord, går det mye i egg, bacon, småpølser og slik grisemat. Lukten slipper du heller ikke unna.

Dersom du velger continental breakfast, kan du spise müsliblandinger, Kellogg’s i alle mulige varianter, frukt (oppkuttet fersk melon, ananas osv.), rundstykker, toast eller grovbrød med syltetøy, honning, peanøttsmør, ost og slikt.

Vil du heller ha varmmat, kan du spise stekt tomat, oppkuttede poteter, eggerøre, pannekaker eller røsti. Dersom man har god tid om morgenen, kan du også stille i kø og få kokken til lage en spesialtilpasset omelett med akkurat det du selv ønsker deg.

Til lunsj kan du i alle fall glemme disse lunsjmatorgiene med burgere og hot dogs der amerikanerne går amok for å fete seg opp. De har ikke lignende produkter (sojapølser eller tofu) for oss veggiser.

Hadde dette skjedd et sted i Norge, ville alternativet til lunsj kun vært å spise hamburgerbrødet, pommes frites og uhorvelige mengder med likhvit kinakål.

Men det finnes så mange andre supre alternativer ved et bugnende lunsjbord i for eksempel Windjammer på dekk 9.

Salatbordet er rikt dekket og det er alltid masse frukt. Samtidig er buffeten delt inn slik at du lett finner frem til ”Middelhavsmat” (pasta, sauser) eller ”eksotisk” (indisk vegetargryte, indonesiske grønnsakssupper, kjøttpanner), ”tradisjonell nord-europeisk mat” (poteter, kokte grønnsaker, kjøtt eller fisk), dessertbord med all verdens kaker (enkelte nordmenn er sikkert skuffet over at karamellpudding og riskrem mangler) og selvsagt diverse drikke (lemonade, isvann, kald te, varm te og kaffe).

Lunsjbuffeten er ganske enkelt som et gedigent middagsbord, til og med for oss som ikke spiser døde dyr.

Har du lyst på litt mat om ettermiddagen etter noen timer i solen, kan du for eksempel gå til Park Café på dekk 9 og hente deg sandwich, vegetarpita, grillet toast med tre forskjellige oster eller usunne kaker og kjeks. Eller hva med å la kokken mikse deg en delikat salat?

Middagsserveringen i The Great Gatsby har jeg nevnt tidligere, men da på grunn av den eksepsjonelle servicen. Maten er likeså.

Jeg vet ikke så mye om de andre restaurantene om bord, men vi holdt oss til The Great Gatsby og hadde bestilt My Time Dining allerede hjemmefra. Det betyr at vi selv kunne bestemme når vi ville spise. De som ikke vil betale så mye, må ta til takke med første og andre bordsetning som skjer til faste tidspunkt.

Hver middag består av forrett, hovedrett og dessert. Den engelskspråklige menyen viser med symboler enkelt hva som er vegetarrett, men i bunn og grunn kan du overlate det meste til kelneren. Bare fortell kelneren din hva slags mat du foretrekker, om du liker den godt krydret osv. Du kommer til å bli forbauset over hvor godt kelnerne husker nettopp det du fortalte dem.

Kelneren kommer med dagens anbefalinger og de virker faktisk ganske troverdige. Noen ganger ble vi rimelig overrasket over hvor tydelig han ga beskjed om ”å velge det, glem den retten osv.”.

Nå vil jo selvsagt (forhåpentligvis) menyene variere etter årstider eller seilingssted, men jeg har kost meg med alt fra vegetar moussaka til heftige indiske retter med papadam og superkrydder. Når det gjelder forrettene, har det gått mye i supper, tomat med mozzarella (ekte, ikke den danske dritten) og salater. I tillegg serveres det alltid spennende brød eller rundstykker med oliven, pesto, sesam og andre spennende tilsetninger.

Som du sikkert forstår, så er vi altså ovo-lacto-vegetarianere, noe som betyr at vi spiser ost, smør, honning, melk og egg. Det gjør nok et cruiseopphold betydelig enklere enn om vi hadde vært veganere – de vil ha problemer med å finne folk som kan fortelle dem nøyaktig hva slags ingredienser som befinner seg i de enkelte matrettene. I tillegg er middagene om kvelden tydelig laget slik at de ikke kan tilpasses de enkelte gjestenes behov. Da jeg etter 5-6 dager ikke orket ris, ba jeg om poteter. Potetene kom på en ekstratallerken, fordi de ikke kunne omorganisere min middagstallerken.

Men alt under ett må jeg si meg strålende fornøyd med matserveringen om bord – men jeg har mine tvil om vekta hjemme kommer til å være like happy. Det blir nok en høst med striskjorte og smalhans.

En helt vanlig tur til stranden

Det begynner å nærme seg slutten på vår cruiseferie i Middelhavet. Dagen i går tilbrakte vi på Mykonos, der vi ikke opplevde noe mer enn en fin strand og en grusom busstur.

For å komme i land på øya må man reise i land med småbåter, cruisebåten Grandeur of the Seas er for svær til å legge til kai.

Denne dagen hadde vi altså ikke booket noe annet enn busstransfer til Elia Beach. Vi må benytte den siste tiden til å sole oss og bade så mye som mulig.

Vi er vant til å gjennomføre en ferie på egen hånd og klarer nok aldri å venne oss til måten turer gjennomføres på når man er på et cruiseskip. Alt er tilpasset n00bs, first timers eller jerks.

Når du har booket en tur, skjer gjennomføringen slik som beskrevet nedenfor.

Vi stiller opp i teatret og står litt i kø for å vise frem billettene våre og få utdelt klistremerker.

Deretter blir vi bedt om å plassere oss sammen med de andre som skal ta samme turen som oss (men det gir vi blaffen i, du kan sitte hvor som helst).

Det er meg et mysterium hvorfor vi skal sitte sammen med andre med samme klistremerke, men i bunn og grunn dreier dette seg om urangst hos arrangøren for at en eller annen amerikaner skal saksøke dem i etterkant fordi noe ureglementert skjedde. Dermed gjør man det enklest mulig for seg selv og deltakerne.

Etter at alle har fått utdelt sine klistremerker, blir ”vår” gjeng ropt opp og vi marsjerer fra dekk 5 (teatret) til dekk 1 (utgangen der båten skal transportere oss i land). Vi marsjerer selvsagt i flokk med en reiseleder i forkant som holder et skilt med nummeret vårt.

Da vi ankommer trappen, sa gårsdagens reiseleder at de som ville kunne ta heisen. Dermed var det selvsagt enkelte fete og late amerikanere (and they are really big, baby) som hoppet inn i heisen. Men vi andre er fortsatt spretne, selv etter så mange dagers matservering om bord.

Mens vi går ned trappene, får vi stadige tilrop fra reiselederen med skiltet og andre ansatte om bord om å holde ”Sea Pass Card and ticket ready”. Det kan minne om krigsmobilisering.

Nede på dekk 1 er det fullt kaos fordi vi med turbillett skal i en kø, mens folkene som bare vil i land på egen hånd står i en annen kø (og vi som har betalt gryn for tur har selvsagtførsterett – skulle bare mangle). Igjen står det folk og skriker og bæljer om hvor vi skal stå, hva vi skal vifte med. Amerikanere elsker vel slikt.

Når vi så endelig kommer oss over med båten, er det igjen å gå gåsegang med en tafatt reiseleder. Tafatt fordi han i kaoset på havnen forsøker å få tak i alle billettene til vi som skal på Elia Beach-turen. Hvorfor ikke samle inn billettene på båten eller gjete oss til bussen først og så samle inn? Neida, istedenfor må han bruke 10 minutter på å få alle billettene i sine hender. Spesielt smart av et par amerikanere å vente med å komme med billettene sine til de har sett at guiden fortvilet for andre gang teller billettene sine fordi han vet at det mangler noen….

Så kommer biten som guiden ikke kan noe for. Vi må nå gå rundt hele havnen for å komme til stedet hvor bussene står parkert. Det tok oss vel 15 minutter med stram gange på brostein og gjennom fortauskafeer å komme til bussen. Men mange av oss (meg selv inkludert…grrrr) gikk kun i badesko og hadde ikke beregnet en lengre gåtur. Slikt kan man vel gi beskjed om på forhånd (står alltid på billetten hva man må ta med) slik at vi kunne tatt med bedre skotøy?

Vel, til slutt ankommer vi anpustne og svette som faen til bussen – en eldgammel skute tydeligvis eksportert fra Tyskland fordi den ikke lenger ville kommet gjennom TÜV (EU-kontrollen).

Nå legger vi livene våre i hendene til bussjåføren. Han har tydeligvis dårlig tid og kjører hasardiøst som et olja lyn (reiselederen om bord pisker opp stemningen ved å antyde at vi kan ankomme stranden 5 min før planlagt tid). Mens vi raser opp og ned bakker, smale veier og samtidig tviholder på naboen eller det gamle setetrekket og forsøker å unngå guffa som kommer ut av det eldgamle klimaanlegget over oss, ber vi til høyere makter om at vi kommer til å se stranden og verden der ute etterpå. Kismet!

Men de høyere makter som vokter over livstrøtte bussjåfører har en god dag og lar skjebnen spille roulette på vår side denne dagen. Vi ankommer Elia Beach-stranden og får noen fantastiske timer på en strand der alt stemmer.

Eldstemann hadde lest på nett at solsengene var rådyre, men vi betalte 12 euro for to senger, en solskjerm og ett lite bord. Det kunne vært betraktelig verre, men stranden var ren for søppel og vannet var herlig glassklart. Vi koste oss som bare rakker’n.

Etter fire timer på stranden tok vi den samme bussen tilbake, men denne gangen måtte sjåføren ligge bak en tungtransport hele veien. Han forsøkte ikke en gang å kjøre forbi, og alle gjestene om bord var sjeleglade.

Ved ankomst til havnen gjorde vi ikke annet enn å karre oss om bord i båten igjen – selve Mykonos virket ikke særlig spennende. Det var stranden og badingen som var hovedtema denne dagen for oss.

Grandeur of the Seas reiste fra Mykonos kl. 16 tirsdag og satte kurs for Split i Kroatia. Det betyr en lengre sjøtur, ca. 1 ½ døgn. Vi ankommer ikke Split før torsdag morgen. Men før vi kommer så langt skal vi chille maks om bord i båten!

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

Dag 7: Fra magedans til mageplask

Dag 8: Uten mas og kjas

Uten mas og kjas

Øya Santorini i Hellas er virkelig et paradis på jord. Været var perfekt og folkene likeså. Jeg må si meg imponert. Her kunne jeg gjerne feriert lengre.

Været kan være fint mange steder rundt Middelhavet, men for meg er det faktisk enda viktigere at menneskene tiltaler meg. (Det kan jeg sikkert bare si nå fordi vi har vært ”blessed” med sol og varme siden cruisestarten i Venezia)

Jeg er et åpenhjertig vesen som liker å bli kjent med nye mennesker – folk interesserer meg mer enn steder. Selv om vi bare tilbrakte en dag på Santorini, følte jeg meg velkommen og ”de innfødte” oppførte seg på en måte som tiltalte meg – rolige, avbalanserte, vennlige og ikke irriterende frempå slik ”basartyrkerne” i Kusadasi fremsto.

På Santorinidagen hadde vi bestilt en tur til vulkanøya Nea Kamenia og også et bad i varme kilder ved Palea Kameni. Nå er ikke kondisjonen min all verdens å skryte av, og jeg overlot til de andre i familien å vandre helt til topps på vulkanøya vi besøkte. Stein er stein i mine øyne, og jeg la derfor ikke mye prestisje i at jeg ikke kom meg til utsiktspunktet.

Badet i de varme kildene var litt nedtur, men det var vel min egen feil som ikke var godt nok forberedt. Jeg trodde selv dette var som på Island, varme hull med sprudlende hett vann på jordoverflaten. Istedenfor tok båten oss til en bukt og vi svømte rundt 30-50 meter for å merke at vannet ble litt varmere. I tillegg kunne de som ville smøre seg inn med gjørme. Men det var uansett herlig med et bad i solsteiken.

Grandeur of the Seas la for øvrig til i bukten nedenfor Firá, egentlig rett utenfor den lille havnen Skala. Havnen ligger 270 meter under Firá, og vi brukte derfor taubanen for å komme oss opp fjellveggen. Jeg foretrakk taubanen fremfor å sitte på et stinkende esel, det holdt at det luktet donkeymøkk helt inn i tauvogna vår.

De små gatene, smugene og flotte utsiktspunktene i Firá var flotte – jeg forstår godt at mange nordmenn vil feriere på øya. Da vi gikk i gatene og kikket inn i småbutikkene, fikk jeg raskt et inntrykk av at disse salgsfolkene hadde en annen mentalitet enn ”basartyrkerne”. En herremann i en sjappe forklarte det på en enkel måte: – Vi har en annen mentalitet og vet at våre besøkende ønsker en rolig atmosfære med reelle priser, forklarte mannen. Derfor er vi heller ikke så interesserte i å prute og være pågående, sa han og kom med følgende eksempel:

En brille koster i Tyrkia kanskje 20 euro, men med pruting kommer du kjapt ned i halvparten og enda mindre. På Santorini setter de med en gang prisen til 9-10 euro og slipper alt maset.

I det hele mangler øya ”maset” som ofte finnes i populære turiststeder. Da vi halvveis ramlet inn på en liten familiær kafé etter å ha trålet rundt i gatene, var vi ytterst takknemlig over å kunne spise typisk tradisjonsmat som pseftokeftedes, fava, cherrytomater, tzatziki og annet snacks. Da vi spurte om hvordan den lekre tzatzikien ble laget, kom kokken tassende ut for å fortelle oss nøyaktig hvordan han lagde den.  Et trivelig lite sted å nyte en god lunsj.

Desserten vår inntok vi i en liten sjappe i sentrum av Firá som solgte gresk joghurt (ligner på softis). Joghurten smaker som en blanding av joghurt, kesam, is, fløte og annen namnam. I tillegg kunne man velge forskjellig strø før man betalte det hele etter vekt. Det smakte virkelig forfriskende.

Litt lenger nede i gata så vi en forretning som tilbød fiskespa (fish spa). Det hadde vi lest om i Drammens Tidende og fikk lyst til å prøve noen minutter med beina i et akvarium der småfisk flyr rundt og spiser død hud fra føttene våre.

Du synes kanskje det høres ekkelt ut, men faktum er at det var utrolig behagelig. Fantastiske små fisk som gjorde en god innsats for å gi oss myke og ”nyfødte” føtter. Og igjen: personalet var bare helt herlig behagelige og hjelpsomme. Ikke en antydning til mas og kjas. Trøtte føtter føltes som nye etterpå.

Med vårt Sea Pass Card kom vi kjapt inn i en av båtene som kjører oss ut til skipet vårt etter at vi hadde opplevd nok på Santorini. Ettermiddagen gikk med som vanlig til å sløve på soldekket, bade litt, ta en kjapp middagshvil og knaske litt.

Om kvelden etter middag i restauranten pleier vi å ta en liten spasertur og deretter se showet i teatret. Som oftest er det ganske bra underholdning.

I går opplevde vi en mind magician (en hjernemagiker) som utførte triks på deltakere fra publikum. Andre dager har vi hørt på komikere, musikere og slikt. Showene pleier å ta 45-60 minutter og er en god måte for hele familien å slappe av sammen.

Etter at showet er ferdig går vi gjerne rundt på dekk 5 midtskips og ser på underholdningen som foregår der. Et band spiller musikk eller det er som i går et hesblesende 70-tallshow med deltakere fra cruisecrewet.

Selv om jeg er et ektefødt barn av 80-tallet, husket jeg godt musikken fra Village People, Donna Summer og slike helter fra 70-tallet. I det hele tatt er underholdningen om bord i skipet bra. Uten at jeg har peiling, virker det som tatt ut av Las Vegas.

Kanskje jeg derfor snart burde komme meg ned i spillhelvete der man kan øse ut av pengene sine på blackjack, roulette, spillemaskiner og annet?

På Grandeur of the Seas finnes et svært område med muligheter for å kose seg og/eller bli kvitt penger på spill (uten at Norsk Tipping og Staten tar fem flate øre av gryna). Dersom du husker tilbake til de gode, gamle dagene på danskebåtene da de enarmede bandittene fylte gangene, vil du glede deg over spillemulighetene om bord i Grandeur. Men enn så lenge har jeg unngått fristelsen av å sette meg ved roulettebordet :).

Mens jeg skriver de siste linjene om gårsdagen, legger vi til utenfor Mykonos – visstnok en av de dyreste greske øyene. Kanskje det er mer ”nyttig” å bruke pengene der enn på gambling?

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

Dag 7: Fra magedans til mageplask

Fra magedans til mageplask

Bodrum i Tyrkia kunne vært hvor som helst i verden – stedet har sol, varme og vann til å bade i. Mer behøver man vel ikke når man er sol- og badehungrig nordmann?

Denne dagen gjorde vi det enkelt og booket om en kulturekskursjon til en båttur med innlagte badepauser. Det er tross alt viktigere å tanke sol og varme enn å fylle opp hjernen med for mange opplevelser av kulturell art, ikke sant?

Om morgenen fikk vi sjokk over å se hvor mange som hadde booket båtturen. Vårt håp om en behagelig seilbåt eller et lite piratskip svant hen. Godt over hundre mennesker ble stuet inn på en motorbåt, men heldigvis for oss var det ikke alle som orket å finne seg en plass oppe på dekk (småbarnsfamilier og eldre unngår den drøye solen).

Når varmen er som ”verst”, er det ingenting som slår litt vind ute på sjøen. Brisen på havet kjøler oss ned, men samtidig er lurer vinden oss til å holde ut lenger i solen. Dermed var det i dag tid for det første rødskimmeret på kroppen – uavhengig av hvor mye solkrem vi dusjet oss med.

Jeg likte godt båtturen og mulighetene til å gå i land ved en strand (Camel Beach – det var tross alt noen stakkars kameler som turistene red på) og også den frie badingen fra båten i Aquarium Bay (med plenty med mageplask i bokstavelig forstand). Må jo nevne det positive før det vanlige oppgulpet mitt kommer. For det finnes jo alltid litt å kritisere.

Den kvinnelige guiden var helt miserabel og totalt udugelig sett i forhold til gårsdagens supre Efesosguide. Hun brukte store deler av tiden med oss til å fortelle om sitt liv, sin oppvekst, sin familie, sin mann og sine barn. I tillegg hadde hun en stygg uvane – alle stedsnavn og navn stavet hun FØR hun uttalte dem. Veeldig irriterende.

I tillegg til å bable om seg og sitt var hun svært ivrig på å få oss til å bli med på magedans og ikke minst være begeistret over hennes sang.

Magedansen hennes var ikke all verdens, kanskje mest fordi hun ikke hadde særlig mye mage å svinge. Sangen hennes var dog enda verre, og minnet meg om de aller første episodene av talentshowet ”Idol”; der hvor alle idiotene som tror de kan synge trer frem i offentlighetens lys. Og om bord i båten hadde vi ingen mulighet til å bruke slå av-knappen. Hennes elendige sang ljomet over høyttalerne! Et servicemessig mageplask!

Gruppesammensetningen om bord var svært variert, alt fra småbarnsfamilier til eldre medborgere. Da passer det seg ikke å bombardere forsamlingen med kjempehøy musikk (og jeg tåler vanligvis mye) fra enorme høyttalere.

Normalt lydnivå er okay og vi takler også tyrkisk/muslimsk popmusikk. Men når volumet kjøres opp til maks, og fruens klaging ikke respekteres, er gjengen dømt til å få kjip karakter på sitt evalueringsskjema.

Den tyrkiske musikken likte vi (nesten). Stadig mente vi å høre sanger om ”jordbær, jordbær” og ikke minst tyrkiske matretter som Dürüm, Börek og Kebab. Vi ble nok litt for sultne på slutten.

Etter hva jeg kunne se av det som andre også skrev, var vi nok ikke de eneste som klagde på guidens familiegalskap og musikklyden. Men disse evalueringsskjemaene havnet vel rett i søppelbøtta.

Og dermed hjalp det lite hva guiden til slutt bablet om at tips ikke kreves, men forventes. Det ble null lira fra oss gitt. Jeg gir da vel ikke tips hvis jeg ikke er fornøyd?

Resten av dagen om bord følger et fast mønster. Vi slapper av i suiten, spiser litt snacks og drikker litt brus. Deretter tar vi oss et bad eller trener litt.

Om kvelden kler vi oss opp fint og går til middag i restauranten The Great Gatsby der vi får fantastisk service av kelnerne Austin og Vivian.

Men i går ble vi i forkant av middagen invitert til en felles samling for alle med luksuslugar – cocktail party in the bar. Det betyr altså ikke noe annet enn at vi sitter avsondret fra menneskeheten og super et glass vin, litt champagne eller en cocktail (alkoholfri for guttene of course). Morsomt å se stivkledde forretningsfolk og urgamle kjerringer som har enorm cruiseerfaring.

Man kler seg jo ut og inntar en helt annen rolle enn hjemme. Da vi sto i heisen på vei til cocktail party for de eksklusive gjestene, møtte vi på familien fra nabohytta (spanjoler tror jeg). Mannen spurte meg om det var vi som hadde vært på 75 cruise hittil. Jeg ble helt satt ut og mumlet tilbake noe om ”Wow, that makes me think that I must be really old”. Men morsomt at han rikingen trodde vi var ekte Pro’s!

Vel, tilbake til kelnerne ”våre” som gjør hver eneste aften i restaurant til super underholdning for hele familien. Etter et par kvelder fant vi kjapt ut at disse to var perfekte for oss, med god humor og smil om munnen. Derfor har vi fått dem til å ordne det slik at vi får dem som kelnere hver kveld – alt er visst mulig når man har et gyllent suitekort. Vi slipper å mase om at vi er vegetarianere (utvalget av vegetarmat er for øvrig meget bra, kommer tilbake til det i et annet blogginnlegg) og vinflasken fra gårsdagen kommer kjapt på bordet (viktig!).

Men en ting ergret oss i går kveld etter at restaurantbesøket var unnagjort. Lyset i suiten funket ikke som det skulle. Hele dagen har lysene slått seg av og på, og flere elektrikere har vært innom for å ta en titt. Spesielt morsomt var det da et par russere dukket opp for å riste på hodet – noe mer skjedde ikke.

På dagtid spiller det jo ingen rolle om lyset leker diskotek, men når klokken er nærmere 24, blir jeg irritert. Flere telefoner til resepsjonen gjør visst heller ingen forskjell, og først når jeg blir rimelig forbanna klarer de å ordne biffen. Vinflasken de ga oss som plaster på såret hjelper dog litt…

Dermed kunne vi endelig ta kvelden og få skjønnhetssøvnen vi trenger til dagen etterpå. Vi reiser fra Bodrum i Tyrkia til Santorini i Hellas. Der skal vi være litt aktive og oppleve vulkan og varme kilder. Ikke det at vi trenger et bad i de varme kildene akkurat nå, men skitt au.

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

I går brøt jeg et av mine viktige prinsipper i voksen alder. Har inntil nå alltid sagt til meg selv (og andre) at jeg ikke vil besøke udemokratiske land (sett ut fra mine standarder). Vi ankom Tyrkia på morgenen, et land som i mine øyne ikke respekterer menneskerettigheter slik jeg vil det. Men prinsipper kaster man gjerne på båt (bokstavelig talt) når man er desperat etter sol, varme og deltar på et cruise som ikke setter de samme standarder som meg selv.

Vi ankom Kusadasi om morgenen. Etter en frisk frokost dro vi i land for å ta en titt på ruiner og andre überrester etter tidligere sivilisasjoner i Efesos. For første gang på denne turen ble jeg virkelig imponert.

Imponert både av byruinene i Efesos og av guiden som underholdt oss på turen. En ting er å se et tempel eller flere i Athen, noe helt annet er det å se dagligdagse ting som toaletter, vann og kloakk, badehus, bibliotek, bygater, butikker, gågate og andre ting fra før år 0. Slikt synes jeg er spennende!

Selv om det vel var litt klisjéaktig, var det faktisk litt kult da vi så et kjapt skuespill med romere, Kleopatra, gladiatorer osv. Det var som å se igjen musikkvideoen ”Walk like an Egyptian” av The Bangles. Minstemann var skuffet over hvor kjapt det hele var over, men det var vel like greit i den uutholdelige varmen.

For varmt til de grader er det jammen meg her i Tyrkia – tipper rundt 36 grader. Men med mye vann og stadig fortvilet leting etter skygge overlevde vi uten hodepine og verre problemer. Og jeg begynner å bli vant til svette og varme.

Nå kunne vi heller ha betrodd oss til jomfru Marias krefter dersom vi fikk trøbbel. Vi besøkte nemlig også jomfru Marias siste bosted. Alle de overtroiske menneskene drakk fra kildene under huset hennes. Kildene skal visstnok gi god helse, mye kjærlighet og plenty med gryn. Timo sørget for fremtiden sin ved at han drakk av pengekilden. Men han har ikke forvandlet seg til Onkel Skrue ennå. Jeg gikk heller på do og tømte meg – det har vel samme effekten går jeg ut fra.

Guiden vår kunne forresten fortelle at det ikke var før etter 1967 og pavens første besøk til jomfru Marias bosted at turismen slo gjennom for fulle mugger. Typisk kirken og kristendommen å hjelpe en region i nød. Halleluja!

Guiden Vulkan (han skrøt av at han het det samme som planeten Mr. Spock i Star Trek kommer fra) ga oss mye interessant informasjon om Tyrkia, landets utvikling og historie. Men han var litt for opptatt av å gi et inntrykk av at hele landet er moderne, kvinnevennlig, demokratisk og ”europeisk”. Den historien må du nok lenger ut på landet med, Vulkan! Jeg tror ikke på deg! Jeg sier NEI til å la Tyrkia bli medlem av EU.

De tyrkiske teppehandlerne lovpriser nok også herren (i dette tilfellet hans representant Paven). Alle turene vi kunne velge blant inneholdt som avslutning en teppepresentasjon med litt snacks i tillegg. Nå fikk vi oppleve salgsteknikk på høyt nivå.

Etter bussturen tilbake til Kusadasi trodde jeg vi kunne snike oss unna salgspresentasjonen, men den gang ei. Bussen stoppet og en tyrker regelrett dro oss inn i teppesjappa i basaren. Det manglet kun de flyvende teppene for å få oss inn i butikken.

Gruppen vår besto av turister fra USA, Canada, Malta, Sør-Afrika, Storbritannia, Tyskland osv. En tyrker med gode språkkunnskaper i engelsk redegjorde for hvordan teppene veves, og en stakkars dame i tradisjonelt kostyme viste oss hvordan tyrkisk teppehåndverk foregår. Morsomt å se på, men vi skjønte fort at det nærmet seg salgsprosessen etter hvert.

Etter litt forfriskninger (eplete for mitt vedkommende, andre turister ble lurt til å prøve brennevinet Raki eller det lokale ølet) og en Börek (deilig brøddeig med fetaost og krydder), stormet en hel gjeng med tyrkere inn i salen for å overbevise oss om å kjøpe tepper til en dyr penge.

Interessant nok kunne salgssjefen fortelle at prisen han sa var prisen vi måtte betale for å få teppet hjem i stua – uansett hvor i verden vi bodde. Frakt, toll og andre omkostninger skulle den tyrkiske staten betale. Her snakker vi nok om heftig subsidiering eller genuint lureri.

Vår familie fikk ”tildelt” en selger som gjorde sitt beste for å overbevise oss. Han bablet om en samarbeidspartner i Skien og at Norge var et fantastisk land, men at det jo var så kaldt på gulvene at vi måtte ha et teppe.

Nå har vi jo et teppe hjemme, og vi har aldri brydd oss om hvor det kommer fra eller om det er vevd av sarte kvinnehender i endeløs, månedslang kamp. Og det gir jeg fortsatt blanke blaffen i, så til slutt kom vi oss ut av sjappa. Men det var ikke enkelt å finne utgangen en gang; det var en minidør ut til basaren. Puh, vi unngikk å sløse bort gryna våre. Men det var plenty med andre som nok tapte kampen mot tyrkerne der inne.

 For å komme oss ut av basaren og i retning av skipet måtte vi gå i skytteltrafikk blant selgere (genuine fake watches etc.) og nærmest riste oss løs fra disse gærne salgsfolka.

Jeg var sulten (en börek er ikke nok) og ville spise på båten. De som kjenner meg vet at jeg kan bli rimelig irritert når sulten gnager, så disse innpåslitne tyrkerne gjorde meg fly forbanna. Hva slags høflighet er det å ta tak i armen min for å dra meg inn i en sjappe? Dustehuer.

Cruiseskipet Grandeur of the Seas er som en oase i en ørken av skumle omgivelser. Da vi kom om bord kunne jeg igjen puste ut og slippe unna basarens og tyrkernes slitsomme tilnærmelser.

Verden går heldigvis videre og i morgen skal vi til Bodrum lenger sør. Der skal vi nyte noen timer på stranda, men det lar seg vel ikke unngå å bli plaget av slike basartyrkere heller, skulle jeg tro.

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Et samfunn i forfall

I går morges seilte vi inn til Pireus for å legge til kai med cruiseskipet vårt. Etter en kjapp frokost i vårt lukkede område for oss med luksussuite (vi digger å ha fred og ro fra bråkmakerne som er så hektiske når det gjelder å få tak i mat), reiste vi nok en gang på tur i omgivelsene.

Hovedinntrykket fra Athen og Hellas er vel ”business as usual”. Men da vi på bussturen fra Pireus til Athen opplever en enorm kø utenfor en bygning og får av guiden høre at det dreier seg om det greske arbeidskontoret, skjønner vi at noe er råttent i hellenernes verden. 30 % er arbeidsledige.

Her styrer ikke lenger guder som føder barn ut av hodene sine (Zevs) eller militærjuntaer som kan skalte og valte med sine motstandere som de vil. Her er det pengene som bestemmer!

I bussen på vei mot Akropolis fikk vi en grei guiding som selvsagt var positivt vinklet, der damen med barnehagestemme (hvorvidt det stemmer at noe slikt er ”barnehagestemme” vet jeg ikke – men damen gjentok i alle fall annet hvert ord slik at de dummeste av oss (amerikanere) skulle få det med seg) la vekt på antikke byggverk, moderne byggverk (stadion til OL 2004) og byggverk sponset av rike grekere.

Når det gjelder antikke byggverk, så har jeg ikke så mye å si. Steinrøysa ”nedi bakken” er sikkert viktig å ta vare på, men som turist blir det litt overdose å se stein og atter stein. For å komme inn på Akropolis for å skue ut over Athen og se restene av slavearbeidet til laverestående grekere og utenlandske barnearbeidere som arbeidet slik at greske filosofer og andre døgenikts kunne chille med druer og oliven betalte vi 12 Euro – greit nok som sponsing til stakkarene.  

Vi får satse på at grekerne etter hvert innser at det kan være like nyttig å rydde søppel langs veiene, restaure falleferdige hus, idrettsstadion og andre tragiske steder vi så langs hovedfartsåren mellom Athen og Pireus som det kan være å sandblåse en søyle eller hundre siden 1975.

Når man sitter i en buss og halvveis hører på en guide, skuer man samtidig ut av vinduet og legger merke til andre ting enn dritten rundt seg (og den er det jo nok av hos grekerne).

Banker. Banker. Banker. Det er utrolig mange banker i området vi reiste rundt i. Hva i alle dager skal grekerne med alle disse bankene? Og når jeg attpåtil får høre at bankene omtrent har service som offentlige kontorer (vil si: lange ventetider), fatter jeg ikke hva de driver med. Skyver de lånte penger fra A til B?

Jeg skal holde meg for god til å spekulere i sammenhengen mellom bankers tilstedeværelse som paddehatter og den økonomiske krisen i landet, men jeg er ikke i tvil om at de rike europeiske landene (for eksempel  tyskerne og forbundskansler Angela Merkel) er med på å sponse en god del av kaffedrikkingen og lunsjspisingen blant disse bankansatte som gjemmer seg inne i de fine bygningene.

Kanskje jeg høres litt for kritisk ut? Er det ikke så ille som jeg vil ha det til? Er ikke Hellas et samfunn i forfall? Jo. Men Hellas er ikke alene.

Gjennom de siste månedene har vi hørt mye om at grekerne pensjonerer seg tidlig, snyter på skatten, arbeider for lite og har for mange velferdsgoder sett i forhold til inntektene i landet. Klassiske tegn på et samfunn som lever på lån og skylapper.

Men er det noe annerledes i andre land? Hva ville vi nordmenn ha gjort dersom oljen tørket ut om 10 år eller verden ikke lenger behøvde oljen vår?

Vi ville også vært et samfunn i forfall. Så nyt turen så lenge dere kan, oljefete nordmenn – en gang tar joyriden slutt.

 I mens så er jeg glad for at vi har bidratt til at noen få grekere fikk seg en andel av vår pengekasse – jeg snakker selvsagt om lunsjen bestående av oliven og fetost på en liten kafe. Og de to vannflaskene jeg kjøpte i kiosken på hjørnet. Men resten får grekerne klare på egen hånd.  

PS. Et lite bevis på et samfunn i forfall fikk vi da vi gikk om bord i cruisebåten Grandeur of the Seas igjen om ettermiddagen. Etter passkontrollen slapp vi inn i et duty free-område der man kunne handle alt fra godteri til sprit. Men alkohol er det som tidligere nevnt ikke lov til å ta med om bord – du blir da fratatt flasken og får den igjen ved reisens slutt.

Men et par godt voksne amerikanere var desperate etter billig sprit. De stilte seg opp i et hjørne og helte sprit på vannflasker som de smuglet om bord. Hva gjør vel ikke enkelte fra ”under bildekket” (finnes ikke noe bildekk, men de billigste lugarene er nederst…) for å spare noen kroner! Et samfunn i forfall!

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

The elevator from hell

Okay, det skjer kanskje ikke all verdens spennende greier om bord i en cruisebåt. Men Timo og jeg fikk en god latter mens vi ventet på heisen (vi går dog mye i trappene også) i går.

Som alltid etter at man har trykket på knappen, fikserer man tallet som viser om heisen nærmer seg vår etasje. I dette tilfellet sto vi i 5. etasje og ville opp til 10.

Heisen beveget seg tydeligvis nedover mot 6. etasje, men tallet hoppet plutselig til 6, deretter 8, til 7 og ned til 6 igjen uten at heisdøra gikk opp. Dette skjedde et par ganger.

Så åpner døren seg og 15-20 mennesker stormer lettet ut av heisen. Den første gubben i døra roper ”Don’t use this. It’s the elevator from hell!”. De hadde visst sittet fast en stund, ikke rart når vekten av menneskene tydeligvis overbelastet heisen. Men man jo ta noen sjanser her i livet, så vi og et annet ektepar hoppet inn likevel og kom uten problemer dit vi ville – og vi lo alle hele veien. Stakkarene som hadde unnsluppet heishelvete gikk trappene og måpte bra da de så at vi kom ut før dem :).

Ved middagstider den tredje dagen la vi til kai i Dubrovnik. Vi hadde booket vår første tur i land, men først var det tid for litt lunsj i restauranten Windjammer.

Windjammer serverer mange forskjellige matretter og har organisert det hele på en god måte. Flere hundre mennesker kan spise samtidig uten at det er særlig kø, det eneste kritiske er naturlig nok å kapre et bord – noe vi med fire i reisefølget klarer uten trøbbel. Så stålsett deg med evner til å forsvare både bord og stoler mens særlig spanjoler (som reiser i storfamilier) jakter på stolene dine og andres!

Vi er nordmenn på jakt etter sol, varme, vann og bading. Kultur er foreløpig ikke det viktigste på jord. Vi hadde derfor booket en kjapp omvisning i gamlebyen i Dubrovnik og deretter et par timer på en strand. Vann og bading står fortsatt i fokus.

Men først måtte alle cruisedeltakerne som hadde booket landtur samles og deles inn i grupper. Det er litt av et maskineri som skal funke når mange hundre mennesker vil på tur. Royal Caribbean hadde tilbud om 10-15 forskjellige turer og alle folkene ble samlet i teatret Palladium for inndeling.

Men her har de tydeligvis forbedringspotensiale. Fra hvert reisefølge (for eksempel hver familie) måtte en stå i kø for å vise frem billettene og få utdelt klistremerker med turnummeret på. Hele organiseringen tok altfor lang tid siden alt dette skjedde i samme sal. Her kunne man på en enkel måte ha splittet opp det hele ved å sende de forskjellige gruppene til forskjellige lokasjoner om bord for inndeling.

Men snart vimset vi etter en kar som bar på nummer 12 og fikk oss i land. Der møtte vi en snerten liten guidedame som het Timmy. Gruppen vår besto bare av ca. 30 mennesker   og ble kjapt plassert i en buss som gikk fra cruisebåten til et annet sted på havnen der vi hoppet i en motorbåt.

Motorbåten tok oss på en lengre båttur til gamlebyen. Som alltid lyver jo guidene for å gjøre livet til kundene bedre. Båtturen skulle i følge Timmy ta ca. 20-25 minutter, mens vi i real life brukte ca. 45 minutter (ble en deilig lengre rundtur). No problem for us.

Selv om det ikke var mye til vind, klarte faktisk minst en amerikaner (en ung babe som var mest opptatt av å se deilig og cool ut) å bli sjøsyk. Utrolig for en som har vokst opp med sjøbein og ikke klarer å se skum på vannet en gang – jeg mener meg selv altså.

I gamlebyen Dubrovnik var det skikkelig hett, sikkert godt over 30 grader. Svetten rant og jeg følte formelig kiloene renne av (noe som kompenseres lett med mye vann, is og mat om bord).

Den spretne guiden var ivrig etter å fortelle oss litt om gamlebyen og festningen, men ikke mer enn at vi etter 10 minutters blabla fikk tre kvarter ”free time”. Og det holder i massevis for å se souvenirbutikker og en masse stein satt i system (=festning). I varmen orket vi ikke engang gå på toppen av festningen.

Dubrovnik ligger selvsagt i Kroatia og er en ganske liten by. Men vi fikk kjapt et inntrykk av hva slags mat kroaterne elsker – på annethvert gatehjørne hang det skilt om ”Pizza and internet”. Så da er det vel det de eter da vel? Hrvatska, hvor er tradisjonsmaten?

Etter en time i solsteiken hoppet vi nok en gang i båten, nå for å reise til en strand 5-10 minutters båttur unna. Vi var blitt totalt desperate etter å kaste oss i vannet.

Da vi ankom brygga ved stranden var reisefølget Nikolaisen først i køen bortover mot stranden. Plutselig hører jeg en annen nordmann som presterer følgende: ”Typisk at noen skviser seg langt frem i køen – vi vil også bade nå!” Det var en annen gruppe med nordmenn som hadde samme mål som oss – komme seg i vannet.

Enkelt nok sitter man vel da igjen med et inntrykk av at vi nordmenn har forkjørsrett for å få kjølt oss ned. ”Kultur er no go, bading en livsnødvendighet! Slipp oss frem, vi er nordmenn på tur!”

Vi var for øvrig veldig glade for at vi hadde tatt med oss badesko, for det var ikke akkurat mye sand på denne stranden. Stein både her og der gjorde det til en odysse å komme seg i vannet. Så husk på skoene, folkens!

Etter et par timer ble vi fraktet tilbake til gamlebyen og plassert i en buss som tok oss til cruiseskipet. For å komme om bord må man vise identifikasjonspapirer som førerkort eller pass og selvsagt Sea Pass Card. I tillegg må man (som på en flyplass) gjennom en metalldetektor.

Jeg kunne ikke annet enn å le av den amerikanske damen foran meg som ble stoppet i det hun forsøkte å smugle en pizza om bord. Som jeg nevnte i går, så er det ikke pizza å få om bord. Ikke en gang i den italienske restauranten, så dama var nok rimelig desperat. Det endte med at hun gikk ut av skipet igjen for å gafle i seg pizzaen. For pizza skulle hun jo ha, selv om det ikke er lov å ta med medbrakt mat (eller alkohol) tilbake til båten.

På dekk 9 (soldekket) har Grandeur of the Seas plassert en svær LED-skjerm. Ved 22-tiden plasserte vi gutta oss i hver vår solseng for å nyte filmen Mission Impossible: Ghost Protocol. Joda, vi har sett filmen flere ganger, men aldri på soldekket, i mørke, på vei ut av Dubrovnik i retning mot Hellas og Athen.

Det er en lengre tur og morgendagen er derfor ”sea day”. Let’s see what we will see during the sea day! Og dermed var dag 3 i boks.

Les om dag 1 på cruiset: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess.

Les om dag 2 på cruiset: If I had a little money.