En super ferie tar også slutt en gang

Den siste hele dagen på vårt fantastiske cruise tilbrakte vi i Split, Kroatia. På turen nedover besøkte vi jo allerede Dubrovnik i samme land, og jeg må si meg positivt overrasket over dette lille landet.

Skal jeg være helt ærlig (og det er jeg jo litt for ofte her i bloggen og ellers i livet), så innrømmer jeg gladelig at jeg ikke visste særlig mye om landet i det tidligere Jugoslavia. Da vi var i Dubrovnik, var vi mest på utkikk etter sol, varme og badestrender, mens vi i Split reiste på guidet tur.

Først hoppet vi på en buss og tok strake veien til Omis. Bussturen (som foregikk uten dramatikk i motsetning til på Mykonos) ble ledsaget av en utrolig kunnskapsrik guide som hadde glemt av-og-på-knappen hjemme – og pratet i ett kjør.

Omis er en flott liten by med trange smug smekkfulle av butikker og hyggelige gatekafeer. Vi gikk gjennom byen og til elven der vi hoppet om bord i en båt for å ta et lite elvecruise. Det var hett og vi ble ganske misunnelige på folk som koste seg i vannkanten, enten de fisket fra skyggen eller badet. Etter ca. 45 minutter stoppet vi ved en restaurant der vi fikk forfriskninger (vin, boblevann, ost og lekkert steinbakt brød).

Brødet bakt i steinovn var egenprodusert av restauranten, og vi kunne selv ta i øyensyn hvordan brødet ble laget. Stakkars mann som dekket brødet med glødende kull i varmen og sørget for at vi fikk lekre smaksbiter.

Tilbake til Split ble vi kjørt i buss. Guiden fortalte uten stopp om Kroatia, området med kalkstein og ikke minst om hvordan kommunismen ble overvunnet på begynnelsen av 90-tallet. Damen hadde skikkelig peiling og virket i sin fremføring som en ekte markedskapitalist. Det varmet hjerteroten min!

I Split tok guiden oss til det romerske palasset i gamlebyen. Jeg forstår godt at byggverket er blant UNESCOs verdenskulturarv. Mye er restaurert, men likevel er ikke dette et ”dødt” museum. Hvem hadde kommet på tanken om å ta vare på gamle romerske søyler inne i en bank? Herlig!

Utpå ettermiddagen dro vi tilbake til Grandeur of the Seas og startet forberedelsene til hjemreisen. En ting er pakkingen (som ekspertfruen får ta seg av), enda verre er det å bestemme seg for hvordan vi skal fordele tipsene til dem vi synes fortjener det. Nå hadde vi forhåndsbetalt en del ”fastlagte” tips, men vi ville gjerne gi en ekstra påskjønnelse til kelnerne ”våre” og ikke minst han som holdt orden i suiten vår. Vi får håpe de ble fornøyde!

Kvelden brukte vi til å kose oss i restauranten, før vi måtte opp på suiten for å pakke ferdig og sette ut koffertene på gangen.

Fredag morgen når vi ankommer Venezia igjen blir nemlig alle koffertene transportert i land hvor vi må finne dem frem for å plassere dem i bussen som tar oss til flyplassen (vi betalte litt ekstra for å slippe maset med å slepe koffertene selv).

Vi i familien er skjønt enige om at dette har vært vår beste ferie hittil. Greit nok at den kostet en del gryn, men det har vært verdt det. Så mye som vi har opplevd og så flotte mennesker som vi har møtt, er det bare en ting å gjøre: Å anbefale andre å forsøke det samme som oss!

Hvordan en vegetarianer overlever et cruiseopphold

Dagens innlegg dreier seg utelukkende om maten om bord – vi tilbrakte sjødagen med å late oss i solen, i senga, på balkongen og ikke minst ved matbordet. Som vegetarianere føler vi alltid at det er vanskelig å reise bort til fremmede steder der vi ikke vet hva man er vant til å servere av mat. Slik usikkerhet hadde vi definitivt i forkant av cruiset med Grandeur of the Seas og Royal Caribbean International.

Når man bestiller cruise, er det utrolig mye med liten skrift man kan lese. Internett er helt klart også en pest og en plage, fordi man googler litt og leser om andres erfaringer. Det blir på samme måte som når man bruker Tripadvisor for å finne et bra hotell – du finner positive og negative kommentarer. Hvilke skal du tro på?

Vi bestilte vårt cruise i november 2011. Noen få dager før vi skulle reise, leste jeg et eller annet sted på nettet at folk som ”behøvde” vegetarmat eller annen ”spesialkost” på cruiset, måtte gi beskjed skriftlig minst 45 dager i forkant av turen. Bare tull fra ende til annen!

Som jeg har nevnt tidligere i mine beretninger fra cruiset: Da jeg fortalte til kelnerne våre at vi nok var litt vanskeligere enn ”vanlig” fordi vi ikke spiste kjøtt, lo de jo bare. Her var det plenty med andre som nok var mer utfordrende i matveien.

Hva slags begrensninger og utfordringer finnes så for en vegetarianer om bord i et cruiseskip fra Royal Caribbean International?

La meg gå gjennom måltidene for å vise deg som er vegetarianer hvor enkelt eller komplisert dagene blir på en cruisebåt.

Frokosten er ikke mye forskjellig fra et vanlig hotell i Norge, kanskje bortsett fra at det er et dårlig utvalg av oster. Siden det er mange engelskmenn om bord, går det mye i egg, bacon, småpølser og slik grisemat. Lukten slipper du heller ikke unna.

Dersom du velger continental breakfast, kan du spise müsliblandinger, Kellogg’s i alle mulige varianter, frukt (oppkuttet fersk melon, ananas osv.), rundstykker, toast eller grovbrød med syltetøy, honning, peanøttsmør, ost og slikt.

Vil du heller ha varmmat, kan du spise stekt tomat, oppkuttede poteter, eggerøre, pannekaker eller røsti. Dersom man har god tid om morgenen, kan du også stille i kø og få kokken til lage en spesialtilpasset omelett med akkurat det du selv ønsker deg.

Til lunsj kan du i alle fall glemme disse lunsjmatorgiene med burgere og hot dogs der amerikanerne går amok for å fete seg opp. De har ikke lignende produkter (sojapølser eller tofu) for oss veggiser.

Hadde dette skjedd et sted i Norge, ville alternativet til lunsj kun vært å spise hamburgerbrødet, pommes frites og uhorvelige mengder med likhvit kinakål.

Men det finnes så mange andre supre alternativer ved et bugnende lunsjbord i for eksempel Windjammer på dekk 9.

Salatbordet er rikt dekket og det er alltid masse frukt. Samtidig er buffeten delt inn slik at du lett finner frem til ”Middelhavsmat” (pasta, sauser) eller ”eksotisk” (indisk vegetargryte, indonesiske grønnsakssupper, kjøttpanner), ”tradisjonell nord-europeisk mat” (poteter, kokte grønnsaker, kjøtt eller fisk), dessertbord med all verdens kaker (enkelte nordmenn er sikkert skuffet over at karamellpudding og riskrem mangler) og selvsagt diverse drikke (lemonade, isvann, kald te, varm te og kaffe).

Lunsjbuffeten er ganske enkelt som et gedigent middagsbord, til og med for oss som ikke spiser døde dyr.

Har du lyst på litt mat om ettermiddagen etter noen timer i solen, kan du for eksempel gå til Park Café på dekk 9 og hente deg sandwich, vegetarpita, grillet toast med tre forskjellige oster eller usunne kaker og kjeks. Eller hva med å la kokken mikse deg en delikat salat?

Middagsserveringen i The Great Gatsby har jeg nevnt tidligere, men da på grunn av den eksepsjonelle servicen. Maten er likeså.

Jeg vet ikke så mye om de andre restaurantene om bord, men vi holdt oss til The Great Gatsby og hadde bestilt My Time Dining allerede hjemmefra. Det betyr at vi selv kunne bestemme når vi ville spise. De som ikke vil betale så mye, må ta til takke med første og andre bordsetning som skjer til faste tidspunkt.

Hver middag består av forrett, hovedrett og dessert. Den engelskspråklige menyen viser med symboler enkelt hva som er vegetarrett, men i bunn og grunn kan du overlate det meste til kelneren. Bare fortell kelneren din hva slags mat du foretrekker, om du liker den godt krydret osv. Du kommer til å bli forbauset over hvor godt kelnerne husker nettopp det du fortalte dem.

Kelneren kommer med dagens anbefalinger og de virker faktisk ganske troverdige. Noen ganger ble vi rimelig overrasket over hvor tydelig han ga beskjed om ”å velge det, glem den retten osv.”.

Nå vil jo selvsagt (forhåpentligvis) menyene variere etter årstider eller seilingssted, men jeg har kost meg med alt fra vegetar moussaka til heftige indiske retter med papadam og superkrydder. Når det gjelder forrettene, har det gått mye i supper, tomat med mozzarella (ekte, ikke den danske dritten) og salater. I tillegg serveres det alltid spennende brød eller rundstykker med oliven, pesto, sesam og andre spennende tilsetninger.

Som du sikkert forstår, så er vi altså ovo-lacto-vegetarianere, noe som betyr at vi spiser ost, smør, honning, melk og egg. Det gjør nok et cruiseopphold betydelig enklere enn om vi hadde vært veganere – de vil ha problemer med å finne folk som kan fortelle dem nøyaktig hva slags ingredienser som befinner seg i de enkelte matrettene. I tillegg er middagene om kvelden tydelig laget slik at de ikke kan tilpasses de enkelte gjestenes behov. Da jeg etter 5-6 dager ikke orket ris, ba jeg om poteter. Potetene kom på en ekstratallerken, fordi de ikke kunne omorganisere min middagstallerken.

Men alt under ett må jeg si meg strålende fornøyd med matserveringen om bord – men jeg har mine tvil om vekta hjemme kommer til å være like happy. Det blir nok en høst med striskjorte og smalhans.

En helt vanlig tur til stranden

Det begynner å nærme seg slutten på vår cruiseferie i Middelhavet. Dagen i går tilbrakte vi på Mykonos, der vi ikke opplevde noe mer enn en fin strand og en grusom busstur.

For å komme i land på øya må man reise i land med småbåter, cruisebåten Grandeur of the Seas er for svær til å legge til kai.

Denne dagen hadde vi altså ikke booket noe annet enn busstransfer til Elia Beach. Vi må benytte den siste tiden til å sole oss og bade så mye som mulig.

Vi er vant til å gjennomføre en ferie på egen hånd og klarer nok aldri å venne oss til måten turer gjennomføres på når man er på et cruiseskip. Alt er tilpasset n00bs, first timers eller jerks.

Når du har booket en tur, skjer gjennomføringen slik som beskrevet nedenfor.

Vi stiller opp i teatret og står litt i kø for å vise frem billettene våre og få utdelt klistremerker.

Deretter blir vi bedt om å plassere oss sammen med de andre som skal ta samme turen som oss (men det gir vi blaffen i, du kan sitte hvor som helst).

Det er meg et mysterium hvorfor vi skal sitte sammen med andre med samme klistremerke, men i bunn og grunn dreier dette seg om urangst hos arrangøren for at en eller annen amerikaner skal saksøke dem i etterkant fordi noe ureglementert skjedde. Dermed gjør man det enklest mulig for seg selv og deltakerne.

Etter at alle har fått utdelt sine klistremerker, blir ”vår” gjeng ropt opp og vi marsjerer fra dekk 5 (teatret) til dekk 1 (utgangen der båten skal transportere oss i land). Vi marsjerer selvsagt i flokk med en reiseleder i forkant som holder et skilt med nummeret vårt.

Da vi ankommer trappen, sa gårsdagens reiseleder at de som ville kunne ta heisen. Dermed var det selvsagt enkelte fete og late amerikanere (and they are really big, baby) som hoppet inn i heisen. Men vi andre er fortsatt spretne, selv etter så mange dagers matservering om bord.

Mens vi går ned trappene, får vi stadige tilrop fra reiselederen med skiltet og andre ansatte om bord om å holde ”Sea Pass Card and ticket ready”. Det kan minne om krigsmobilisering.

Nede på dekk 1 er det fullt kaos fordi vi med turbillett skal i en kø, mens folkene som bare vil i land på egen hånd står i en annen kø (og vi som har betalt gryn for tur har selvsagtførsterett – skulle bare mangle). Igjen står det folk og skriker og bæljer om hvor vi skal stå, hva vi skal vifte med. Amerikanere elsker vel slikt.

Når vi så endelig kommer oss over med båten, er det igjen å gå gåsegang med en tafatt reiseleder. Tafatt fordi han i kaoset på havnen forsøker å få tak i alle billettene til vi som skal på Elia Beach-turen. Hvorfor ikke samle inn billettene på båten eller gjete oss til bussen først og så samle inn? Neida, istedenfor må han bruke 10 minutter på å få alle billettene i sine hender. Spesielt smart av et par amerikanere å vente med å komme med billettene sine til de har sett at guiden fortvilet for andre gang teller billettene sine fordi han vet at det mangler noen….

Så kommer biten som guiden ikke kan noe for. Vi må nå gå rundt hele havnen for å komme til stedet hvor bussene står parkert. Det tok oss vel 15 minutter med stram gange på brostein og gjennom fortauskafeer å komme til bussen. Men mange av oss (meg selv inkludert…grrrr) gikk kun i badesko og hadde ikke beregnet en lengre gåtur. Slikt kan man vel gi beskjed om på forhånd (står alltid på billetten hva man må ta med) slik at vi kunne tatt med bedre skotøy?

Vel, til slutt ankommer vi anpustne og svette som faen til bussen – en eldgammel skute tydeligvis eksportert fra Tyskland fordi den ikke lenger ville kommet gjennom TÜV (EU-kontrollen).

Nå legger vi livene våre i hendene til bussjåføren. Han har tydeligvis dårlig tid og kjører hasardiøst som et olja lyn (reiselederen om bord pisker opp stemningen ved å antyde at vi kan ankomme stranden 5 min før planlagt tid). Mens vi raser opp og ned bakker, smale veier og samtidig tviholder på naboen eller det gamle setetrekket og forsøker å unngå guffa som kommer ut av det eldgamle klimaanlegget over oss, ber vi til høyere makter om at vi kommer til å se stranden og verden der ute etterpå. Kismet!

Men de høyere makter som vokter over livstrøtte bussjåfører har en god dag og lar skjebnen spille roulette på vår side denne dagen. Vi ankommer Elia Beach-stranden og får noen fantastiske timer på en strand der alt stemmer.

Eldstemann hadde lest på nett at solsengene var rådyre, men vi betalte 12 euro for to senger, en solskjerm og ett lite bord. Det kunne vært betraktelig verre, men stranden var ren for søppel og vannet var herlig glassklart. Vi koste oss som bare rakker’n.

Etter fire timer på stranden tok vi den samme bussen tilbake, men denne gangen måtte sjåføren ligge bak en tungtransport hele veien. Han forsøkte ikke en gang å kjøre forbi, og alle gjestene om bord var sjeleglade.

Ved ankomst til havnen gjorde vi ikke annet enn å karre oss om bord i båten igjen – selve Mykonos virket ikke særlig spennende. Det var stranden og badingen som var hovedtema denne dagen for oss.

Grandeur of the Seas reiste fra Mykonos kl. 16 tirsdag og satte kurs for Split i Kroatia. Det betyr en lengre sjøtur, ca. 1 ½ døgn. Vi ankommer ikke Split før torsdag morgen. Men før vi kommer så langt skal vi chille maks om bord i båten!

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

Dag 7: Fra magedans til mageplask

Dag 8: Uten mas og kjas

Uten mas og kjas

Øya Santorini i Hellas er virkelig et paradis på jord. Været var perfekt og folkene likeså. Jeg må si meg imponert. Her kunne jeg gjerne feriert lengre.

Været kan være fint mange steder rundt Middelhavet, men for meg er det faktisk enda viktigere at menneskene tiltaler meg. (Det kan jeg sikkert bare si nå fordi vi har vært ”blessed” med sol og varme siden cruisestarten i Venezia)

Jeg er et åpenhjertig vesen som liker å bli kjent med nye mennesker – folk interesserer meg mer enn steder. Selv om vi bare tilbrakte en dag på Santorini, følte jeg meg velkommen og ”de innfødte” oppførte seg på en måte som tiltalte meg – rolige, avbalanserte, vennlige og ikke irriterende frempå slik ”basartyrkerne” i Kusadasi fremsto.

På Santorinidagen hadde vi bestilt en tur til vulkanøya Nea Kamenia og også et bad i varme kilder ved Palea Kameni. Nå er ikke kondisjonen min all verdens å skryte av, og jeg overlot til de andre i familien å vandre helt til topps på vulkanøya vi besøkte. Stein er stein i mine øyne, og jeg la derfor ikke mye prestisje i at jeg ikke kom meg til utsiktspunktet.

Badet i de varme kildene var litt nedtur, men det var vel min egen feil som ikke var godt nok forberedt. Jeg trodde selv dette var som på Island, varme hull med sprudlende hett vann på jordoverflaten. Istedenfor tok båten oss til en bukt og vi svømte rundt 30-50 meter for å merke at vannet ble litt varmere. I tillegg kunne de som ville smøre seg inn med gjørme. Men det var uansett herlig med et bad i solsteiken.

Grandeur of the Seas la for øvrig til i bukten nedenfor Firá, egentlig rett utenfor den lille havnen Skala. Havnen ligger 270 meter under Firá, og vi brukte derfor taubanen for å komme oss opp fjellveggen. Jeg foretrakk taubanen fremfor å sitte på et stinkende esel, det holdt at det luktet donkeymøkk helt inn i tauvogna vår.

De små gatene, smugene og flotte utsiktspunktene i Firá var flotte – jeg forstår godt at mange nordmenn vil feriere på øya. Da vi gikk i gatene og kikket inn i småbutikkene, fikk jeg raskt et inntrykk av at disse salgsfolkene hadde en annen mentalitet enn ”basartyrkerne”. En herremann i en sjappe forklarte det på en enkel måte: – Vi har en annen mentalitet og vet at våre besøkende ønsker en rolig atmosfære med reelle priser, forklarte mannen. Derfor er vi heller ikke så interesserte i å prute og være pågående, sa han og kom med følgende eksempel:

En brille koster i Tyrkia kanskje 20 euro, men med pruting kommer du kjapt ned i halvparten og enda mindre. På Santorini setter de med en gang prisen til 9-10 euro og slipper alt maset.

I det hele mangler øya ”maset” som ofte finnes i populære turiststeder. Da vi halvveis ramlet inn på en liten familiær kafé etter å ha trålet rundt i gatene, var vi ytterst takknemlig over å kunne spise typisk tradisjonsmat som pseftokeftedes, fava, cherrytomater, tzatziki og annet snacks. Da vi spurte om hvordan den lekre tzatzikien ble laget, kom kokken tassende ut for å fortelle oss nøyaktig hvordan han lagde den.  Et trivelig lite sted å nyte en god lunsj.

Desserten vår inntok vi i en liten sjappe i sentrum av Firá som solgte gresk joghurt (ligner på softis). Joghurten smaker som en blanding av joghurt, kesam, is, fløte og annen namnam. I tillegg kunne man velge forskjellig strø før man betalte det hele etter vekt. Det smakte virkelig forfriskende.

Litt lenger nede i gata så vi en forretning som tilbød fiskespa (fish spa). Det hadde vi lest om i Drammens Tidende og fikk lyst til å prøve noen minutter med beina i et akvarium der småfisk flyr rundt og spiser død hud fra føttene våre.

Du synes kanskje det høres ekkelt ut, men faktum er at det var utrolig behagelig. Fantastiske små fisk som gjorde en god innsats for å gi oss myke og ”nyfødte” føtter. Og igjen: personalet var bare helt herlig behagelige og hjelpsomme. Ikke en antydning til mas og kjas. Trøtte føtter føltes som nye etterpå.

Med vårt Sea Pass Card kom vi kjapt inn i en av båtene som kjører oss ut til skipet vårt etter at vi hadde opplevd nok på Santorini. Ettermiddagen gikk med som vanlig til å sløve på soldekket, bade litt, ta en kjapp middagshvil og knaske litt.

Om kvelden etter middag i restauranten pleier vi å ta en liten spasertur og deretter se showet i teatret. Som oftest er det ganske bra underholdning.

I går opplevde vi en mind magician (en hjernemagiker) som utførte triks på deltakere fra publikum. Andre dager har vi hørt på komikere, musikere og slikt. Showene pleier å ta 45-60 minutter og er en god måte for hele familien å slappe av sammen.

Etter at showet er ferdig går vi gjerne rundt på dekk 5 midtskips og ser på underholdningen som foregår der. Et band spiller musikk eller det er som i går et hesblesende 70-tallshow med deltakere fra cruisecrewet.

Selv om jeg er et ektefødt barn av 80-tallet, husket jeg godt musikken fra Village People, Donna Summer og slike helter fra 70-tallet. I det hele tatt er underholdningen om bord i skipet bra. Uten at jeg har peiling, virker det som tatt ut av Las Vegas.

Kanskje jeg derfor snart burde komme meg ned i spillhelvete der man kan øse ut av pengene sine på blackjack, roulette, spillemaskiner og annet?

På Grandeur of the Seas finnes et svært område med muligheter for å kose seg og/eller bli kvitt penger på spill (uten at Norsk Tipping og Staten tar fem flate øre av gryna). Dersom du husker tilbake til de gode, gamle dagene på danskebåtene da de enarmede bandittene fylte gangene, vil du glede deg over spillemulighetene om bord i Grandeur. Men enn så lenge har jeg unngått fristelsen av å sette meg ved roulettebordet :).

Mens jeg skriver de siste linjene om gårsdagen, legger vi til utenfor Mykonos – visstnok en av de dyreste greske øyene. Kanskje det er mer ”nyttig” å bruke pengene der enn på gambling?

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

Dag 7: Fra magedans til mageplask

Fra magedans til mageplask

Bodrum i Tyrkia kunne vært hvor som helst i verden – stedet har sol, varme og vann til å bade i. Mer behøver man vel ikke når man er sol- og badehungrig nordmann?

Denne dagen gjorde vi det enkelt og booket om en kulturekskursjon til en båttur med innlagte badepauser. Det er tross alt viktigere å tanke sol og varme enn å fylle opp hjernen med for mange opplevelser av kulturell art, ikke sant?

Om morgenen fikk vi sjokk over å se hvor mange som hadde booket båtturen. Vårt håp om en behagelig seilbåt eller et lite piratskip svant hen. Godt over hundre mennesker ble stuet inn på en motorbåt, men heldigvis for oss var det ikke alle som orket å finne seg en plass oppe på dekk (småbarnsfamilier og eldre unngår den drøye solen).

Når varmen er som ”verst”, er det ingenting som slår litt vind ute på sjøen. Brisen på havet kjøler oss ned, men samtidig er lurer vinden oss til å holde ut lenger i solen. Dermed var det i dag tid for det første rødskimmeret på kroppen – uavhengig av hvor mye solkrem vi dusjet oss med.

Jeg likte godt båtturen og mulighetene til å gå i land ved en strand (Camel Beach – det var tross alt noen stakkars kameler som turistene red på) og også den frie badingen fra båten i Aquarium Bay (med plenty med mageplask i bokstavelig forstand). Må jo nevne det positive før det vanlige oppgulpet mitt kommer. For det finnes jo alltid litt å kritisere.

Den kvinnelige guiden var helt miserabel og totalt udugelig sett i forhold til gårsdagens supre Efesosguide. Hun brukte store deler av tiden med oss til å fortelle om sitt liv, sin oppvekst, sin familie, sin mann og sine barn. I tillegg hadde hun en stygg uvane – alle stedsnavn og navn stavet hun FØR hun uttalte dem. Veeldig irriterende.

I tillegg til å bable om seg og sitt var hun svært ivrig på å få oss til å bli med på magedans og ikke minst være begeistret over hennes sang.

Magedansen hennes var ikke all verdens, kanskje mest fordi hun ikke hadde særlig mye mage å svinge. Sangen hennes var dog enda verre, og minnet meg om de aller første episodene av talentshowet ”Idol”; der hvor alle idiotene som tror de kan synge trer frem i offentlighetens lys. Og om bord i båten hadde vi ingen mulighet til å bruke slå av-knappen. Hennes elendige sang ljomet over høyttalerne! Et servicemessig mageplask!

Gruppesammensetningen om bord var svært variert, alt fra småbarnsfamilier til eldre medborgere. Da passer det seg ikke å bombardere forsamlingen med kjempehøy musikk (og jeg tåler vanligvis mye) fra enorme høyttalere.

Normalt lydnivå er okay og vi takler også tyrkisk/muslimsk popmusikk. Men når volumet kjøres opp til maks, og fruens klaging ikke respekteres, er gjengen dømt til å få kjip karakter på sitt evalueringsskjema.

Den tyrkiske musikken likte vi (nesten). Stadig mente vi å høre sanger om ”jordbær, jordbær” og ikke minst tyrkiske matretter som Dürüm, Börek og Kebab. Vi ble nok litt for sultne på slutten.

Etter hva jeg kunne se av det som andre også skrev, var vi nok ikke de eneste som klagde på guidens familiegalskap og musikklyden. Men disse evalueringsskjemaene havnet vel rett i søppelbøtta.

Og dermed hjalp det lite hva guiden til slutt bablet om at tips ikke kreves, men forventes. Det ble null lira fra oss gitt. Jeg gir da vel ikke tips hvis jeg ikke er fornøyd?

Resten av dagen om bord følger et fast mønster. Vi slapper av i suiten, spiser litt snacks og drikker litt brus. Deretter tar vi oss et bad eller trener litt.

Om kvelden kler vi oss opp fint og går til middag i restauranten The Great Gatsby der vi får fantastisk service av kelnerne Austin og Vivian.

Men i går ble vi i forkant av middagen invitert til en felles samling for alle med luksuslugar – cocktail party in the bar. Det betyr altså ikke noe annet enn at vi sitter avsondret fra menneskeheten og super et glass vin, litt champagne eller en cocktail (alkoholfri for guttene of course). Morsomt å se stivkledde forretningsfolk og urgamle kjerringer som har enorm cruiseerfaring.

Man kler seg jo ut og inntar en helt annen rolle enn hjemme. Da vi sto i heisen på vei til cocktail party for de eksklusive gjestene, møtte vi på familien fra nabohytta (spanjoler tror jeg). Mannen spurte meg om det var vi som hadde vært på 75 cruise hittil. Jeg ble helt satt ut og mumlet tilbake noe om ”Wow, that makes me think that I must be really old”. Men morsomt at han rikingen trodde vi var ekte Pro’s!

Vel, tilbake til kelnerne ”våre” som gjør hver eneste aften i restaurant til super underholdning for hele familien. Etter et par kvelder fant vi kjapt ut at disse to var perfekte for oss, med god humor og smil om munnen. Derfor har vi fått dem til å ordne det slik at vi får dem som kelnere hver kveld – alt er visst mulig når man har et gyllent suitekort. Vi slipper å mase om at vi er vegetarianere (utvalget av vegetarmat er for øvrig meget bra, kommer tilbake til det i et annet blogginnlegg) og vinflasken fra gårsdagen kommer kjapt på bordet (viktig!).

Men en ting ergret oss i går kveld etter at restaurantbesøket var unnagjort. Lyset i suiten funket ikke som det skulle. Hele dagen har lysene slått seg av og på, og flere elektrikere har vært innom for å ta en titt. Spesielt morsomt var det da et par russere dukket opp for å riste på hodet – noe mer skjedde ikke.

På dagtid spiller det jo ingen rolle om lyset leker diskotek, men når klokken er nærmere 24, blir jeg irritert. Flere telefoner til resepsjonen gjør visst heller ingen forskjell, og først når jeg blir rimelig forbanna klarer de å ordne biffen. Vinflasken de ga oss som plaster på såret hjelper dog litt…

Dermed kunne vi endelig ta kvelden og få skjønnhetssøvnen vi trenger til dagen etterpå. Vi reiser fra Bodrum i Tyrkia til Santorini i Hellas. Der skal vi være litt aktive og oppleve vulkan og varme kilder. Ikke det at vi trenger et bad i de varme kildene akkurat nå, men skitt au.

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

I går brøt jeg et av mine viktige prinsipper i voksen alder. Har inntil nå alltid sagt til meg selv (og andre) at jeg ikke vil besøke udemokratiske land (sett ut fra mine standarder). Vi ankom Tyrkia på morgenen, et land som i mine øyne ikke respekterer menneskerettigheter slik jeg vil det. Men prinsipper kaster man gjerne på båt (bokstavelig talt) når man er desperat etter sol, varme og deltar på et cruise som ikke setter de samme standarder som meg selv.

Vi ankom Kusadasi om morgenen. Etter en frisk frokost dro vi i land for å ta en titt på ruiner og andre überrester etter tidligere sivilisasjoner i Efesos. For første gang på denne turen ble jeg virkelig imponert.

Imponert både av byruinene i Efesos og av guiden som underholdt oss på turen. En ting er å se et tempel eller flere i Athen, noe helt annet er det å se dagligdagse ting som toaletter, vann og kloakk, badehus, bibliotek, bygater, butikker, gågate og andre ting fra før år 0. Slikt synes jeg er spennende!

Selv om det vel var litt klisjéaktig, var det faktisk litt kult da vi så et kjapt skuespill med romere, Kleopatra, gladiatorer osv. Det var som å se igjen musikkvideoen ”Walk like an Egyptian” av The Bangles. Minstemann var skuffet over hvor kjapt det hele var over, men det var vel like greit i den uutholdelige varmen.

For varmt til de grader er det jammen meg her i Tyrkia – tipper rundt 36 grader. Men med mye vann og stadig fortvilet leting etter skygge overlevde vi uten hodepine og verre problemer. Og jeg begynner å bli vant til svette og varme.

Nå kunne vi heller ha betrodd oss til jomfru Marias krefter dersom vi fikk trøbbel. Vi besøkte nemlig også jomfru Marias siste bosted. Alle de overtroiske menneskene drakk fra kildene under huset hennes. Kildene skal visstnok gi god helse, mye kjærlighet og plenty med gryn. Timo sørget for fremtiden sin ved at han drakk av pengekilden. Men han har ikke forvandlet seg til Onkel Skrue ennå. Jeg gikk heller på do og tømte meg – det har vel samme effekten går jeg ut fra.

Guiden vår kunne forresten fortelle at det ikke var før etter 1967 og pavens første besøk til jomfru Marias bosted at turismen slo gjennom for fulle mugger. Typisk kirken og kristendommen å hjelpe en region i nød. Halleluja!

Guiden Vulkan (han skrøt av at han het det samme som planeten Mr. Spock i Star Trek kommer fra) ga oss mye interessant informasjon om Tyrkia, landets utvikling og historie. Men han var litt for opptatt av å gi et inntrykk av at hele landet er moderne, kvinnevennlig, demokratisk og ”europeisk”. Den historien må du nok lenger ut på landet med, Vulkan! Jeg tror ikke på deg! Jeg sier NEI til å la Tyrkia bli medlem av EU.

De tyrkiske teppehandlerne lovpriser nok også herren (i dette tilfellet hans representant Paven). Alle turene vi kunne velge blant inneholdt som avslutning en teppepresentasjon med litt snacks i tillegg. Nå fikk vi oppleve salgsteknikk på høyt nivå.

Etter bussturen tilbake til Kusadasi trodde jeg vi kunne snike oss unna salgspresentasjonen, men den gang ei. Bussen stoppet og en tyrker regelrett dro oss inn i teppesjappa i basaren. Det manglet kun de flyvende teppene for å få oss inn i butikken.

Gruppen vår besto av turister fra USA, Canada, Malta, Sør-Afrika, Storbritannia, Tyskland osv. En tyrker med gode språkkunnskaper i engelsk redegjorde for hvordan teppene veves, og en stakkars dame i tradisjonelt kostyme viste oss hvordan tyrkisk teppehåndverk foregår. Morsomt å se på, men vi skjønte fort at det nærmet seg salgsprosessen etter hvert.

Etter litt forfriskninger (eplete for mitt vedkommende, andre turister ble lurt til å prøve brennevinet Raki eller det lokale ølet) og en Börek (deilig brøddeig med fetaost og krydder), stormet en hel gjeng med tyrkere inn i salen for å overbevise oss om å kjøpe tepper til en dyr penge.

Interessant nok kunne salgssjefen fortelle at prisen han sa var prisen vi måtte betale for å få teppet hjem i stua – uansett hvor i verden vi bodde. Frakt, toll og andre omkostninger skulle den tyrkiske staten betale. Her snakker vi nok om heftig subsidiering eller genuint lureri.

Vår familie fikk ”tildelt” en selger som gjorde sitt beste for å overbevise oss. Han bablet om en samarbeidspartner i Skien og at Norge var et fantastisk land, men at det jo var så kaldt på gulvene at vi måtte ha et teppe.

Nå har vi jo et teppe hjemme, og vi har aldri brydd oss om hvor det kommer fra eller om det er vevd av sarte kvinnehender i endeløs, månedslang kamp. Og det gir jeg fortsatt blanke blaffen i, så til slutt kom vi oss ut av sjappa. Men det var ikke enkelt å finne utgangen en gang; det var en minidør ut til basaren. Puh, vi unngikk å sløse bort gryna våre. Men det var plenty med andre som nok tapte kampen mot tyrkerne der inne.

 For å komme oss ut av basaren og i retning av skipet måtte vi gå i skytteltrafikk blant selgere (genuine fake watches etc.) og nærmest riste oss løs fra disse gærne salgsfolka.

Jeg var sulten (en börek er ikke nok) og ville spise på båten. De som kjenner meg vet at jeg kan bli rimelig irritert når sulten gnager, så disse innpåslitne tyrkerne gjorde meg fly forbanna. Hva slags høflighet er det å ta tak i armen min for å dra meg inn i en sjappe? Dustehuer.

Cruiseskipet Grandeur of the Seas er som en oase i en ørken av skumle omgivelser. Da vi kom om bord kunne jeg igjen puste ut og slippe unna basarens og tyrkernes slitsomme tilnærmelser.

Verden går heldigvis videre og i morgen skal vi til Bodrum lenger sør. Der skal vi nyte noen timer på stranda, men det lar seg vel ikke unngå å bli plaget av slike basartyrkere heller, skulle jeg tro.

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Et samfunn i forfall

I går morges seilte vi inn til Pireus for å legge til kai med cruiseskipet vårt. Etter en kjapp frokost i vårt lukkede område for oss med luksussuite (vi digger å ha fred og ro fra bråkmakerne som er så hektiske når det gjelder å få tak i mat), reiste vi nok en gang på tur i omgivelsene.

Hovedinntrykket fra Athen og Hellas er vel ”business as usual”. Men da vi på bussturen fra Pireus til Athen opplever en enorm kø utenfor en bygning og får av guiden høre at det dreier seg om det greske arbeidskontoret, skjønner vi at noe er råttent i hellenernes verden. 30 % er arbeidsledige.

Her styrer ikke lenger guder som føder barn ut av hodene sine (Zevs) eller militærjuntaer som kan skalte og valte med sine motstandere som de vil. Her er det pengene som bestemmer!

I bussen på vei mot Akropolis fikk vi en grei guiding som selvsagt var positivt vinklet, der damen med barnehagestemme (hvorvidt det stemmer at noe slikt er ”barnehagestemme” vet jeg ikke – men damen gjentok i alle fall annet hvert ord slik at de dummeste av oss (amerikanere) skulle få det med seg) la vekt på antikke byggverk, moderne byggverk (stadion til OL 2004) og byggverk sponset av rike grekere.

Når det gjelder antikke byggverk, så har jeg ikke så mye å si. Steinrøysa ”nedi bakken” er sikkert viktig å ta vare på, men som turist blir det litt overdose å se stein og atter stein. For å komme inn på Akropolis for å skue ut over Athen og se restene av slavearbeidet til laverestående grekere og utenlandske barnearbeidere som arbeidet slik at greske filosofer og andre døgenikts kunne chille med druer og oliven betalte vi 12 Euro – greit nok som sponsing til stakkarene.  

Vi får satse på at grekerne etter hvert innser at det kan være like nyttig å rydde søppel langs veiene, restaure falleferdige hus, idrettsstadion og andre tragiske steder vi så langs hovedfartsåren mellom Athen og Pireus som det kan være å sandblåse en søyle eller hundre siden 1975.

Når man sitter i en buss og halvveis hører på en guide, skuer man samtidig ut av vinduet og legger merke til andre ting enn dritten rundt seg (og den er det jo nok av hos grekerne).

Banker. Banker. Banker. Det er utrolig mange banker i området vi reiste rundt i. Hva i alle dager skal grekerne med alle disse bankene? Og når jeg attpåtil får høre at bankene omtrent har service som offentlige kontorer (vil si: lange ventetider), fatter jeg ikke hva de driver med. Skyver de lånte penger fra A til B?

Jeg skal holde meg for god til å spekulere i sammenhengen mellom bankers tilstedeværelse som paddehatter og den økonomiske krisen i landet, men jeg er ikke i tvil om at de rike europeiske landene (for eksempel  tyskerne og forbundskansler Angela Merkel) er med på å sponse en god del av kaffedrikkingen og lunsjspisingen blant disse bankansatte som gjemmer seg inne i de fine bygningene.

Kanskje jeg høres litt for kritisk ut? Er det ikke så ille som jeg vil ha det til? Er ikke Hellas et samfunn i forfall? Jo. Men Hellas er ikke alene.

Gjennom de siste månedene har vi hørt mye om at grekerne pensjonerer seg tidlig, snyter på skatten, arbeider for lite og har for mange velferdsgoder sett i forhold til inntektene i landet. Klassiske tegn på et samfunn som lever på lån og skylapper.

Men er det noe annerledes i andre land? Hva ville vi nordmenn ha gjort dersom oljen tørket ut om 10 år eller verden ikke lenger behøvde oljen vår?

Vi ville også vært et samfunn i forfall. Så nyt turen så lenge dere kan, oljefete nordmenn – en gang tar joyriden slutt.

 I mens så er jeg glad for at vi har bidratt til at noen få grekere fikk seg en andel av vår pengekasse – jeg snakker selvsagt om lunsjen bestående av oliven og fetost på en liten kafe. Og de to vannflaskene jeg kjøpte i kiosken på hjørnet. Men resten får grekerne klare på egen hånd.  

PS. Et lite bevis på et samfunn i forfall fikk vi da vi gikk om bord i cruisebåten Grandeur of the Seas igjen om ettermiddagen. Etter passkontrollen slapp vi inn i et duty free-område der man kunne handle alt fra godteri til sprit. Men alkohol er det som tidligere nevnt ikke lov til å ta med om bord – du blir da fratatt flasken og får den igjen ved reisens slutt.

Men et par godt voksne amerikanere var desperate etter billig sprit. De stilte seg opp i et hjørne og helte sprit på vannflasker som de smuglet om bord. Hva gjør vel ikke enkelte fra ”under bildekket” (finnes ikke noe bildekk, men de billigste lugarene er nederst…) for å spare noen kroner! Et samfunn i forfall!

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Mens jeg skuer ut over innseilingen til Pireus (Athen) akkurat i dette øyeblikk, tenker jeg over gårsdagen på båten. Det hele dreier seg om forfengelige mennesker og samfunnets moderne sykdommer.

For hva er det egentlig vi er på ferie for? Jeg vil slappe av, oppleve nye ting og komme bort fra hverdagen.

Andre ser ut til å være mest opptatt av å drikke mest mulig alkohol (for å glemme hverdagen hjemme?), gjøre aktiviteter i bassenget og vise seg frem under sportslige aktiviteter der alle andre kan se dem og ikke minst mulig vil mange jobbe hardt for å spise seg gjennom alle rettene som tilbys via buffet eller a la carte.

Hvilke type mennesker er så om bord i båten?

  1. De anonyme som bare vil være i fred.
  2. De utadvendte med ekstremt oppmerksomhetsbehov.

En cruisebåt passer perfekt for begge disse mennesketypene.

I går gikk Timo og jeg tur på dekk (Walk the mile – da går vi fire runder på skipet som igjen tilsvarer en engelsk mil). Grei tur, ikke noe dramatiske greier (må jo tenke på blodtrykket), men samtidig fikk vi oppleve en typisk aktivitet i bassenget. Animatøren (en sleskete fyr ved navn Rico) fikk samlet i hop 5-10 utadvendte som skulle vise sine kunnskaper i dansing og mageplask.

I en halvtimes tid sto flere hundre begeistrede tilskuere fjetret mens de så noen brune, velpleide mannfolk foreta akrobatiske øvelser.

Greit nok, har man noe å vise frem, så hvorfor skal man ikke gjøre det? Men for meg virket det mer som et fesjå for dyr. Til og med noe tilnærmet slaktingen i etterkant fikk vi oppleve, for hver kar fikk servert fingre i været fra publikum som ga dem karakter. Og ”ekle” Rico (en latinamerikansk aktivitetsgeneral som ville fått Ricky Martin til å skjelve i buksa) bestemte selv hvem som skulle vinne hele greia, uten at jeg fattet hvordan han kom frem til resultatet…

I tillegg til de utadvendte mannfolkene har du jo disse som er opptatt av å drikke mest mulig alkohol.

Nå er jo ikke dette noe all inclusive-opplegg der man kan pjalle fra ende til annen. Alkohol koster gryn, men det ser ut til at enkelte reisegrupper er på båten for å tylle nedpå mest mulig cocktails og øl uten å tenke på lommeboka. Mange av dem har for øvrig billige lugarer, så prioriteringen er tydelig.

Ikke misforstå meg, dette er langt unna den norske flatfylla der folk raver rundt og driter seg ut. Engelskmenn (særlig dem) holder seg i en solseng eller ved et bord mens de dytter nedpå. Men er de ikke på båten for å nyte solen, lese en god bok, bade litt, prate litt med kona osv? Det virker ikke slik.

Forresten, den norske flatfylla er kanskje ikke så langt unna likevel. Jeg kan ikke dy meg for å fortelle om den norske damen litt oppi årene som vi uvilkårlig traff på. Hun var møkk full.

  Vi kjørte i en heis som var stapp full av folk. I 8. etasje gikk døra opp og utenfor stod vår kjære norske stjernekvinne og ville inn. Hun var rimelig ustødig på beina, men kjeften gikk fortsatt i sitt vante tempo (antar jeg): ”Herregud, den heisen er jo dritfull den også” utbrøt hun.

Siden jeg var så heldig å stå rett ved heisdøra og fikk møte hennes blide (og fulle) åsyn, kunne jeg ikke dy meg for å åpne min sleivete munn og si ”Men ikke på langt nær så full som du, kjære frue” i det døra lukket seg. Kjerringa måpte og vekk var hun!

Misforstå meg ikke, det er mange nordmenn om bord og de fleste ser ut til å oppføre seg eksemplarisk.

Hvorvidt man kan si det samme om rovdyrene som inntar lunsjbordene og forsøker å bøtte nedpå alle rettene som tilbys er jeg tvilende til. Men mer interessant er det å se mennesketypen som i første omgang vil vise at de trener, er kroppsbevisste og sunne OG som i neste omgang hiver innpå med enorme mengder mat – og attpåtil spiser som noen griser. Eeeekkelt.

Det kan virke som om noen sliter seg så enormt ut mens de løper på tredemølle, klatrer i klatreveggen, spiller bordtennis, løper utallige runder på skipet at de ved lunsjbordet ikke lenger orker å hente seg mat flere ganger. Synes ikke du også det er litt ekkelt når du ser overfulle tallerkener vandre forbi deg? Når mannfolka (for damene er flinkere til å spise litt og litt) i tillegg kommer med tre glass saft og slenger seg ned på en stol, tenker jeg mitt.

Men det er jo ikke alle tanker jeg bør dele med andre, så noe får forbli i mitt eget lille hode. Mens jeg har skrevet disse linjene har cruiseskipet vårt lagt til kai i Pireus. Vi skal snart av gårde på tur, men først må vi jo gjennomføre dagens første måltid.

Som vi sier på tysk: AUF IN DEN KAMPF. La oss starte kampen!

Les også rapporter fra andre cruisedagene:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

The elevator from hell

Okay, det skjer kanskje ikke all verdens spennende greier om bord i en cruisebåt. Men Timo og jeg fikk en god latter mens vi ventet på heisen (vi går dog mye i trappene også) i går.

Som alltid etter at man har trykket på knappen, fikserer man tallet som viser om heisen nærmer seg vår etasje. I dette tilfellet sto vi i 5. etasje og ville opp til 10.

Heisen beveget seg tydeligvis nedover mot 6. etasje, men tallet hoppet plutselig til 6, deretter 8, til 7 og ned til 6 igjen uten at heisdøra gikk opp. Dette skjedde et par ganger.

Så åpner døren seg og 15-20 mennesker stormer lettet ut av heisen. Den første gubben i døra roper ”Don’t use this. It’s the elevator from hell!”. De hadde visst sittet fast en stund, ikke rart når vekten av menneskene tydeligvis overbelastet heisen. Men man jo ta noen sjanser her i livet, så vi og et annet ektepar hoppet inn likevel og kom uten problemer dit vi ville – og vi lo alle hele veien. Stakkarene som hadde unnsluppet heishelvete gikk trappene og måpte bra da de så at vi kom ut før dem :).

Ved middagstider den tredje dagen la vi til kai i Dubrovnik. Vi hadde booket vår første tur i land, men først var det tid for litt lunsj i restauranten Windjammer.

Windjammer serverer mange forskjellige matretter og har organisert det hele på en god måte. Flere hundre mennesker kan spise samtidig uten at det er særlig kø, det eneste kritiske er naturlig nok å kapre et bord – noe vi med fire i reisefølget klarer uten trøbbel. Så stålsett deg med evner til å forsvare både bord og stoler mens særlig spanjoler (som reiser i storfamilier) jakter på stolene dine og andres!

Vi er nordmenn på jakt etter sol, varme, vann og bading. Kultur er foreløpig ikke det viktigste på jord. Vi hadde derfor booket en kjapp omvisning i gamlebyen i Dubrovnik og deretter et par timer på en strand. Vann og bading står fortsatt i fokus.

Men først måtte alle cruisedeltakerne som hadde booket landtur samles og deles inn i grupper. Det er litt av et maskineri som skal funke når mange hundre mennesker vil på tur. Royal Caribbean hadde tilbud om 10-15 forskjellige turer og alle folkene ble samlet i teatret Palladium for inndeling.

Men her har de tydeligvis forbedringspotensiale. Fra hvert reisefølge (for eksempel hver familie) måtte en stå i kø for å vise frem billettene og få utdelt klistremerker med turnummeret på. Hele organiseringen tok altfor lang tid siden alt dette skjedde i samme sal. Her kunne man på en enkel måte ha splittet opp det hele ved å sende de forskjellige gruppene til forskjellige lokasjoner om bord for inndeling.

Men snart vimset vi etter en kar som bar på nummer 12 og fikk oss i land. Der møtte vi en snerten liten guidedame som het Timmy. Gruppen vår besto bare av ca. 30 mennesker   og ble kjapt plassert i en buss som gikk fra cruisebåten til et annet sted på havnen der vi hoppet i en motorbåt.

Motorbåten tok oss på en lengre båttur til gamlebyen. Som alltid lyver jo guidene for å gjøre livet til kundene bedre. Båtturen skulle i følge Timmy ta ca. 20-25 minutter, mens vi i real life brukte ca. 45 minutter (ble en deilig lengre rundtur). No problem for us.

Selv om det ikke var mye til vind, klarte faktisk minst en amerikaner (en ung babe som var mest opptatt av å se deilig og cool ut) å bli sjøsyk. Utrolig for en som har vokst opp med sjøbein og ikke klarer å se skum på vannet en gang – jeg mener meg selv altså.

I gamlebyen Dubrovnik var det skikkelig hett, sikkert godt over 30 grader. Svetten rant og jeg følte formelig kiloene renne av (noe som kompenseres lett med mye vann, is og mat om bord).

Den spretne guiden var ivrig etter å fortelle oss litt om gamlebyen og festningen, men ikke mer enn at vi etter 10 minutters blabla fikk tre kvarter ”free time”. Og det holder i massevis for å se souvenirbutikker og en masse stein satt i system (=festning). I varmen orket vi ikke engang gå på toppen av festningen.

Dubrovnik ligger selvsagt i Kroatia og er en ganske liten by. Men vi fikk kjapt et inntrykk av hva slags mat kroaterne elsker – på annethvert gatehjørne hang det skilt om ”Pizza and internet”. Så da er det vel det de eter da vel? Hrvatska, hvor er tradisjonsmaten?

Etter en time i solsteiken hoppet vi nok en gang i båten, nå for å reise til en strand 5-10 minutters båttur unna. Vi var blitt totalt desperate etter å kaste oss i vannet.

Da vi ankom brygga ved stranden var reisefølget Nikolaisen først i køen bortover mot stranden. Plutselig hører jeg en annen nordmann som presterer følgende: ”Typisk at noen skviser seg langt frem i køen – vi vil også bade nå!” Det var en annen gruppe med nordmenn som hadde samme mål som oss – komme seg i vannet.

Enkelt nok sitter man vel da igjen med et inntrykk av at vi nordmenn har forkjørsrett for å få kjølt oss ned. ”Kultur er no go, bading en livsnødvendighet! Slipp oss frem, vi er nordmenn på tur!”

Vi var for øvrig veldig glade for at vi hadde tatt med oss badesko, for det var ikke akkurat mye sand på denne stranden. Stein både her og der gjorde det til en odysse å komme seg i vannet. Så husk på skoene, folkens!

Etter et par timer ble vi fraktet tilbake til gamlebyen og plassert i en buss som tok oss til cruiseskipet. For å komme om bord må man vise identifikasjonspapirer som førerkort eller pass og selvsagt Sea Pass Card. I tillegg må man (som på en flyplass) gjennom en metalldetektor.

Jeg kunne ikke annet enn å le av den amerikanske damen foran meg som ble stoppet i det hun forsøkte å smugle en pizza om bord. Som jeg nevnte i går, så er det ikke pizza å få om bord. Ikke en gang i den italienske restauranten, så dama var nok rimelig desperat. Det endte med at hun gikk ut av skipet igjen for å gafle i seg pizzaen. For pizza skulle hun jo ha, selv om det ikke er lov å ta med medbrakt mat (eller alkohol) tilbake til båten.

På dekk 9 (soldekket) har Grandeur of the Seas plassert en svær LED-skjerm. Ved 22-tiden plasserte vi gutta oss i hver vår solseng for å nyte filmen Mission Impossible: Ghost Protocol. Joda, vi har sett filmen flere ganger, men aldri på soldekket, i mørke, på vei ut av Dubrovnik i retning mot Hellas og Athen.

Det er en lengre tur og morgendagen er derfor ”sea day”. Let’s see what we will see during the sea day! Og dermed var dag 3 i boks.

Les om dag 1 på cruiset: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess.

Les om dag 2 på cruiset: If I had a little money.

If I had a little money

Dag 2 på cruiset avsluttet vi i teatret hvor vi så en forestilling med en gruppe som spilte sanger fra Abba. Det virket som om gruppen slo godt an. Ikke minst fikk sangen "Money, money, money" meg til å tenke over alt som tilbys om bord for liten og stor, rik og mindre rik osv.

Ikke bare finnes det vanlige hierarkiet fra matros til kaptein, men blant gjestene er det hele ganske enkelt. Jo mer du har betalt, jo mer får du. Enkelt og greit.

Selv om jeg påpekte i gårsdagens innlegg at service og kundetilfredshet settes skyhøyt, så er det ikke til å legge skjul på at smådetaljer som et gullkort med det riktige suitenummeret gjør utslag på hva du kan gjøre og hvordan enkelte ansatte om bord behandler deg.

Igjen innrømmer jeg gladelig at vi har spinket og spart for å gjøre denne turen til noe uforglemmelig, og at vi har brukt en del penger for å få til nettopp det. Da er det ekstra hyggelig å kunne oppleve litt luksus ”once in a life time”.

Vi startet dagen med frokost i Concierge lounge på dekk 11. Det er et eksklusivt lite rom som er godt gjemt (uten skilting) i nærheten av baren Viking Crown.

I Concierge lounge får du et lite utvalg mat til kontinental frokost, men med en spesiell service. Vår egen Raj Bhugwath (en mann fra Mauritius som bare svinser rundt oss hele tiden og står til tjeneste) forteller oss at vi kan komme hit anytime for å nyte kaffe, kaker eller en drink om ettermiddagen før middagen.

Klientellet her oppe har tydeligvis plenty med gryn. Atmosfæren er rolig og det er ingen kamp om plassene slik man kan oppleve andre steder på skipet der hundrevis av mennesker jakter på mat til den samme tiden.
Vår tjener kan ordne alt for oss, om vi snakker om billetter, bestillinger, småpirk vi gjerne vil ha endret på osv. Han gjør ganske enkelt det som ”de andre” gjestene må stå i kø på dekk 5 i resepsjonen for å få gjort. Herlig å ha en person å forholde seg til.

Hva gjør man så en dag på en cruisebåt der man ikke har tenkt seg i land (Venezia har vi allerede opplevd i forkant av cruiset)?

Denne dagen skiftet vi mellom å ligge og sole oss på balkongen vår (ca. 11 kvm stor) på dekk 8, ligge ved svømmebassenget på dekk 9 og dukke litt innimellom (i et basseng som er altfor lite når varmen er ”uutholdelig” (ikke egentlig) og ”alle” vil uti til samme tid og ikke minst utforske skipet.

Vi har aldri vært på cruise før – i mine øyne kaller vi det for n00bs. På skipet heter de samme folkene ”First time cruisers”. Timo og jeg deltok derfor på et eget arrangement for first timers. En hyggelig og ikke minst ung og sprek dame (hmmm….høres det nøytralt ut?) fra England viste oss rundt på skipet og ga nyttig informasjon om alt fra matspising til aktiviteter (stort sett de viktigste tingene om bord altså). Anbefales definitivt for dem som er ferske.

Det viser seg fort på en cruisebåt at buksene rimelig kjapt vil sprenge på dersom man ikke er aktiv. De to andre i familien bega seg derfor opp i treningsrommet for å teste ut apparatene. Om ettermiddagen var det nok av andre som hadde samme ideen, så litt kø ble det.

I forkant av cruiset kunne man forresten bl.a. bestille en personal trainer som kan vise apparatene og gi deg et individuelt treningsopplegg. Hvis du har sånn nogenlunde peiling på treningsapparater, intervalltrening og slikt (nei, vi snakker ikke om meg her), så kan du vel egentlig droppe en slik seanse. Finn ut når på døgnet treningsrommet er lettest tilgjengelig og du har frie tøyler.

Hva slags aktiviteter du vil drive med, avhenger selvsagt av om dere er en familie på tur som vi, eller om dere er et par på kjærlighetsferie eller oldiser som vil spise seg fete og samtidig oppleve litt kultur. Men uansett, det er noe for enhver smak om bord i Grandeur of the Seas.

Grandeur ble bygd om i mai 2012 og fikk for eksempel et nytt fellesområde midtskips og tre nye spesialrestauranter (mat er en viktig del av cruiset). Dersom du elsker sushi, italiensk mat (av en eller annen grunn ser de ikke ut til å servere pizza) eller steaks, kan du istedenfor å spise i hovedrestaurantene  velge en spesialrestaurant. Men da må du betale ekstra.

I det hele tatt tar det litt tid å finne ut av hva man betaler for og hva man allerede har betalt for. For enkelthets skyld kjøpte vi for eksempel på forhånd fire begre for å kunne drikke så mye brus/vann vi ville. Med et slikt beger kan du gå til alle barer og få fylt opp drikke uten at det koster deg noe ekstra.

Men det har kjapt vist seg at mange amerikanere ikke har særlig god køkultur (Let me through, I need a beer right away before I die). Da er det alltid hyggelig å kunne vifte med vårt gylne suitekort som kjapt får betjeningen til å kaste seg over oss. Du synes kanskje det virker forkastelig, men det virker!

Vi la fra kai i Venezia ved 14-tiden og satte kurs mot Dubrovnik i Kroatia. Om kvelden var det offisiell vekomstdrink med kapteinen – formal clothing var plikt. Jeg er vel ikke akkurat kjent for å vandre med slips og jakke, men hadde foretatt passende innkjøp for anledningen (i Tyskland på en billigsjappe – man bruker jo ikke penger unødig, right?).

Men for oss var det mer forlokkende å vandre til dekk 11 for å innta hors d’oevres (lenge siden jeg hadde fransk på skolen, kanskje man skriver det annerledes?) og få drinker ”complimentary of the house” (jepp, det betyr ”gratis” – already paid for).

Cruisekapteinen er tross alt norsk (Esben Been) og jeg husker alltid min fars ord om at ferje- og cruisekapteiner er mer som bussjåfører å regne i forhold til ”ekte” kapteiner. Pappa var tross alt skipsfører på store lasteskip – kanskje en mer utfordrende jobb enn en gallionsfigur som stiller til ”Captain’s Welcome Party”? Sorry, Esben, men vi droppet altså shake hands i denne omgang.

I løpet av dagen var det tydelig at servicen fortsatt er på topp. Innimellom dukket det opp servicepersonale som ville presentere seg og lurte på om de kunne hjelpe oss med ting og tang (jepp, min nye jakke trengte stryking etter en hard medfart i kofferten).

Kjøkkensjef Lehmann (tysker antar jeg) plasserte herlig camembertost med kjeks og vanvittig deilige små kakestykker i suiten vår – igjen ”gratis”, men definitivt ikke fettfrie.

Og slik kan jeg fortsette i det uendelige. Dagen flyr fort og i skrivende stund kan vi egentlig bare glise og være superfornøyd. Får satse på at det fortsetter på samme måte når vi om noen timer legger til kai i Dubrovnik.

I alle fall er det skikkelig stas å kunne dra med seg hotellrommet til forskjellige steder i verden og vite at etter en lang dag venter den samme deilige senga om kvelden. Enjoy!