Det begynner å nærme seg slutten på vår cruiseferie i Middelhavet. Dagen i går tilbrakte vi på Mykonos, der vi ikke opplevde noe mer enn en fin strand og en grusom busstur.
For å komme i land på øya må man reise i land med småbåter, cruisebåten Grandeur of the Seas er for svær til å legge til kai.
Denne dagen hadde vi altså ikke booket noe annet enn busstransfer til Elia Beach. Vi må benytte den siste tiden til å sole oss og bade så mye som mulig.
Vi er vant til å gjennomføre en ferie på egen hånd og klarer nok aldri å venne oss til måten turer gjennomføres på når man er på et cruiseskip. Alt er tilpasset n00bs, first timers eller jerks.
Når du har booket en tur, skjer gjennomføringen slik som beskrevet nedenfor.
Vi stiller opp i teatret og står litt i kø for å vise frem billettene våre og få utdelt klistremerker.
Deretter blir vi bedt om å plassere oss sammen med de andre som skal ta samme turen som oss (men det gir vi blaffen i, du kan sitte hvor som helst).
Det er meg et mysterium hvorfor vi skal sitte sammen med andre med samme klistremerke, men i bunn og grunn dreier dette seg om urangst hos arrangøren for at en eller annen amerikaner skal saksøke dem i etterkant fordi noe ureglementert skjedde. Dermed gjør man det enklest mulig for seg selv og deltakerne.
Etter at alle har fått utdelt sine klistremerker, blir ”vår” gjeng ropt opp og vi marsjerer fra dekk 5 (teatret) til dekk 1 (utgangen der båten skal transportere oss i land). Vi marsjerer selvsagt i flokk med en reiseleder i forkant som holder et skilt med nummeret vårt.
Da vi ankommer trappen, sa gårsdagens reiseleder at de som ville kunne ta heisen. Dermed var det selvsagt enkelte fete og late amerikanere (and they are really big, baby) som hoppet inn i heisen. Men vi andre er fortsatt spretne, selv etter så mange dagers matservering om bord.
Mens vi går ned trappene, får vi stadige tilrop fra reiselederen med skiltet og andre ansatte om bord om å holde ”Sea Pass Card and ticket ready”. Det kan minne om krigsmobilisering.
Nede på dekk 1 er det fullt kaos fordi vi med turbillett skal i en kø, mens folkene som bare vil i land på egen hånd står i en annen kø (og vi som har betalt gryn for tur har selvsagtførsterett – skulle bare mangle). Igjen står det folk og skriker og bæljer om hvor vi skal stå, hva vi skal vifte med. Amerikanere elsker vel slikt.
Når vi så endelig kommer oss over med båten, er det igjen å gå gåsegang med en tafatt reiseleder. Tafatt fordi han i kaoset på havnen forsøker å få tak i alle billettene til vi som skal på Elia Beach-turen. Hvorfor ikke samle inn billettene på båten eller gjete oss til bussen først og så samle inn? Neida, istedenfor må han bruke 10 minutter på å få alle billettene i sine hender. Spesielt smart av et par amerikanere å vente med å komme med billettene sine til de har sett at guiden fortvilet for andre gang teller billettene sine fordi han vet at det mangler noen….
Så kommer biten som guiden ikke kan noe for. Vi må nå gå rundt hele havnen for å komme til stedet hvor bussene står parkert. Det tok oss vel 15 minutter med stram gange på brostein og gjennom fortauskafeer å komme til bussen. Men mange av oss (meg selv inkludert…grrrr) gikk kun i badesko og hadde ikke beregnet en lengre gåtur. Slikt kan man vel gi beskjed om på forhånd (står alltid på billetten hva man må ta med) slik at vi kunne tatt med bedre skotøy?
Vel, til slutt ankommer vi anpustne og svette som faen til bussen – en eldgammel skute tydeligvis eksportert fra Tyskland fordi den ikke lenger ville kommet gjennom TÜV (EU-kontrollen).
Nå legger vi livene våre i hendene til bussjåføren. Han har tydeligvis dårlig tid og kjører hasardiøst som et olja lyn (reiselederen om bord pisker opp stemningen ved å antyde at vi kan ankomme stranden 5 min før planlagt tid). Mens vi raser opp og ned bakker, smale veier og samtidig tviholder på naboen eller det gamle setetrekket og forsøker å unngå guffa som kommer ut av det eldgamle klimaanlegget over oss, ber vi til høyere makter om at vi kommer til å se stranden og verden der ute etterpå. Kismet!
Men de høyere makter som vokter over livstrøtte bussjåfører har en god dag og lar skjebnen spille roulette på vår side denne dagen. Vi ankommer Elia Beach-stranden og får noen fantastiske timer på en strand der alt stemmer.
Eldstemann hadde lest på nett at solsengene var rådyre, men vi betalte 12 euro for to senger, en solskjerm og ett lite bord. Det kunne vært betraktelig verre, men stranden var ren for søppel og vannet var herlig glassklart. Vi koste oss som bare rakker’n.
Etter fire timer på stranden tok vi den samme bussen tilbake, men denne gangen måtte sjåføren ligge bak en tungtransport hele veien. Han forsøkte ikke en gang å kjøre forbi, og alle gjestene om bord var sjeleglade.
Ved ankomst til havnen gjorde vi ikke annet enn å karre oss om bord i båten igjen – selve Mykonos virket ikke særlig spennende. Det var stranden og badingen som var hovedtema denne dagen for oss.
Grandeur of the Seas reiste fra Mykonos kl. 16 tirsdag og satte kurs for Split i Kroatia. Det betyr en lengre sjøtur, ca. 1 ½ døgn. Vi ankommer ikke Split før torsdag morgen. Men før vi kommer så langt skal vi chille maks om bord i båten!
Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:
Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess
Dag 2: If I had a little money
Dag 3: The elevator from hell
Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening
Dag 5: Et samfunn i forfall
Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere
Dag 7: Fra magedans til mageplask
Dag 8: Uten mas og kjas