Et samfunn i forfall

I går morges seilte vi inn til Pireus for å legge til kai med cruiseskipet vårt. Etter en kjapp frokost i vårt lukkede område for oss med luksussuite (vi digger å ha fred og ro fra bråkmakerne som er så hektiske når det gjelder å få tak i mat), reiste vi nok en gang på tur i omgivelsene.

Hovedinntrykket fra Athen og Hellas er vel ”business as usual”. Men da vi på bussturen fra Pireus til Athen opplever en enorm kø utenfor en bygning og får av guiden høre at det dreier seg om det greske arbeidskontoret, skjønner vi at noe er råttent i hellenernes verden. 30 % er arbeidsledige.

Her styrer ikke lenger guder som føder barn ut av hodene sine (Zevs) eller militærjuntaer som kan skalte og valte med sine motstandere som de vil. Her er det pengene som bestemmer!

I bussen på vei mot Akropolis fikk vi en grei guiding som selvsagt var positivt vinklet, der damen med barnehagestemme (hvorvidt det stemmer at noe slikt er ”barnehagestemme” vet jeg ikke – men damen gjentok i alle fall annet hvert ord slik at de dummeste av oss (amerikanere) skulle få det med seg) la vekt på antikke byggverk, moderne byggverk (stadion til OL 2004) og byggverk sponset av rike grekere.

Når det gjelder antikke byggverk, så har jeg ikke så mye å si. Steinrøysa ”nedi bakken” er sikkert viktig å ta vare på, men som turist blir det litt overdose å se stein og atter stein. For å komme inn på Akropolis for å skue ut over Athen og se restene av slavearbeidet til laverestående grekere og utenlandske barnearbeidere som arbeidet slik at greske filosofer og andre døgenikts kunne chille med druer og oliven betalte vi 12 Euro – greit nok som sponsing til stakkarene.  

Vi får satse på at grekerne etter hvert innser at det kan være like nyttig å rydde søppel langs veiene, restaure falleferdige hus, idrettsstadion og andre tragiske steder vi så langs hovedfartsåren mellom Athen og Pireus som det kan være å sandblåse en søyle eller hundre siden 1975.

Når man sitter i en buss og halvveis hører på en guide, skuer man samtidig ut av vinduet og legger merke til andre ting enn dritten rundt seg (og den er det jo nok av hos grekerne).

Banker. Banker. Banker. Det er utrolig mange banker i området vi reiste rundt i. Hva i alle dager skal grekerne med alle disse bankene? Og når jeg attpåtil får høre at bankene omtrent har service som offentlige kontorer (vil si: lange ventetider), fatter jeg ikke hva de driver med. Skyver de lånte penger fra A til B?

Jeg skal holde meg for god til å spekulere i sammenhengen mellom bankers tilstedeværelse som paddehatter og den økonomiske krisen i landet, men jeg er ikke i tvil om at de rike europeiske landene (for eksempel  tyskerne og forbundskansler Angela Merkel) er med på å sponse en god del av kaffedrikkingen og lunsjspisingen blant disse bankansatte som gjemmer seg inne i de fine bygningene.

Kanskje jeg høres litt for kritisk ut? Er det ikke så ille som jeg vil ha det til? Er ikke Hellas et samfunn i forfall? Jo. Men Hellas er ikke alene.

Gjennom de siste månedene har vi hørt mye om at grekerne pensjonerer seg tidlig, snyter på skatten, arbeider for lite og har for mange velferdsgoder sett i forhold til inntektene i landet. Klassiske tegn på et samfunn som lever på lån og skylapper.

Men er det noe annerledes i andre land? Hva ville vi nordmenn ha gjort dersom oljen tørket ut om 10 år eller verden ikke lenger behøvde oljen vår?

Vi ville også vært et samfunn i forfall. Så nyt turen så lenge dere kan, oljefete nordmenn – en gang tar joyriden slutt.

 I mens så er jeg glad for at vi har bidratt til at noen få grekere fikk seg en andel av vår pengekasse – jeg snakker selvsagt om lunsjen bestående av oliven og fetost på en liten kafe. Og de to vannflaskene jeg kjøpte i kiosken på hjørnet. Men resten får grekerne klare på egen hånd.  

PS. Et lite bevis på et samfunn i forfall fikk vi da vi gikk om bord i cruisebåten Grandeur of the Seas igjen om ettermiddagen. Etter passkontrollen slapp vi inn i et duty free-område der man kunne handle alt fra godteri til sprit. Men alkohol er det som tidligere nevnt ikke lov til å ta med om bord – du blir da fratatt flasken og får den igjen ved reisens slutt.

Men et par godt voksne amerikanere var desperate etter billig sprit. De stilte seg opp i et hjørne og helte sprit på vannflasker som de smuglet om bord. Hva gjør vel ikke enkelte fra ”under bildekket” (finnes ikke noe bildekk, men de billigste lugarene er nederst…) for å spare noen kroner! Et samfunn i forfall!

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening