Bodrum i Tyrkia kunne vært hvor som helst i verden – stedet har sol, varme og vann til å bade i. Mer behøver man vel ikke når man er sol- og badehungrig nordmann?
Denne dagen gjorde vi det enkelt og booket om en kulturekskursjon til en båttur med innlagte badepauser. Det er tross alt viktigere å tanke sol og varme enn å fylle opp hjernen med for mange opplevelser av kulturell art, ikke sant?
Om morgenen fikk vi sjokk over å se hvor mange som hadde booket båtturen. Vårt håp om en behagelig seilbåt eller et lite piratskip svant hen. Godt over hundre mennesker ble stuet inn på en motorbåt, men heldigvis for oss var det ikke alle som orket å finne seg en plass oppe på dekk (småbarnsfamilier og eldre unngår den drøye solen).
Når varmen er som ”verst”, er det ingenting som slår litt vind ute på sjøen. Brisen på havet kjøler oss ned, men samtidig er lurer vinden oss til å holde ut lenger i solen. Dermed var det i dag tid for det første rødskimmeret på kroppen – uavhengig av hvor mye solkrem vi dusjet oss med.
Jeg likte godt båtturen og mulighetene til å gå i land ved en strand (Camel Beach – det var tross alt noen stakkars kameler som turistene red på) og også den frie badingen fra båten i Aquarium Bay (med plenty med mageplask i bokstavelig forstand). Må jo nevne det positive før det vanlige oppgulpet mitt kommer. For det finnes jo alltid litt å kritisere.
Den kvinnelige guiden var helt miserabel og totalt udugelig sett i forhold til gårsdagens supre Efesosguide. Hun brukte store deler av tiden med oss til å fortelle om sitt liv, sin oppvekst, sin familie, sin mann og sine barn. I tillegg hadde hun en stygg uvane – alle stedsnavn og navn stavet hun FØR hun uttalte dem. Veeldig irriterende.
I tillegg til å bable om seg og sitt var hun svært ivrig på å få oss til å bli med på magedans og ikke minst være begeistret over hennes sang.
Magedansen hennes var ikke all verdens, kanskje mest fordi hun ikke hadde særlig mye mage å svinge. Sangen hennes var dog enda verre, og minnet meg om de aller første episodene av talentshowet ”Idol”; der hvor alle idiotene som tror de kan synge trer frem i offentlighetens lys. Og om bord i båten hadde vi ingen mulighet til å bruke slå av-knappen. Hennes elendige sang ljomet over høyttalerne! Et servicemessig mageplask!
Gruppesammensetningen om bord var svært variert, alt fra småbarnsfamilier til eldre medborgere. Da passer det seg ikke å bombardere forsamlingen med kjempehøy musikk (og jeg tåler vanligvis mye) fra enorme høyttalere.
Normalt lydnivå er okay og vi takler også tyrkisk/muslimsk popmusikk. Men når volumet kjøres opp til maks, og fruens klaging ikke respekteres, er gjengen dømt til å få kjip karakter på sitt evalueringsskjema.
Den tyrkiske musikken likte vi (nesten). Stadig mente vi å høre sanger om ”jordbær, jordbær” og ikke minst tyrkiske matretter som Dürüm, Börek og Kebab. Vi ble nok litt for sultne på slutten.
Etter hva jeg kunne se av det som andre også skrev, var vi nok ikke de eneste som klagde på guidens familiegalskap og musikklyden. Men disse evalueringsskjemaene havnet vel rett i søppelbøtta.
Og dermed hjalp det lite hva guiden til slutt bablet om at tips ikke kreves, men forventes. Det ble null lira fra oss gitt. Jeg gir da vel ikke tips hvis jeg ikke er fornøyd?
Resten av dagen om bord følger et fast mønster. Vi slapper av i suiten, spiser litt snacks og drikker litt brus. Deretter tar vi oss et bad eller trener litt.
Om kvelden kler vi oss opp fint og går til middag i restauranten The Great Gatsby der vi får fantastisk service av kelnerne Austin og Vivian.
Men i går ble vi i forkant av middagen invitert til en felles samling for alle med luksuslugar – cocktail party in the bar. Det betyr altså ikke noe annet enn at vi sitter avsondret fra menneskeheten og super et glass vin, litt champagne eller en cocktail (alkoholfri for guttene of course). Morsomt å se stivkledde forretningsfolk og urgamle kjerringer som har enorm cruiseerfaring.
Man kler seg jo ut og inntar en helt annen rolle enn hjemme. Da vi sto i heisen på vei til cocktail party for de eksklusive gjestene, møtte vi på familien fra nabohytta (spanjoler tror jeg). Mannen spurte meg om det var vi som hadde vært på 75 cruise hittil. Jeg ble helt satt ut og mumlet tilbake noe om ”Wow, that makes me think that I must be really old”. Men morsomt at han rikingen trodde vi var ekte Pro’s!
Vel, tilbake til kelnerne ”våre” som gjør hver eneste aften i restaurant til super underholdning for hele familien. Etter et par kvelder fant vi kjapt ut at disse to var perfekte for oss, med god humor og smil om munnen. Derfor har vi fått dem til å ordne det slik at vi får dem som kelnere hver kveld – alt er visst mulig når man har et gyllent suitekort. Vi slipper å mase om at vi er vegetarianere (utvalget av vegetarmat er for øvrig meget bra, kommer tilbake til det i et annet blogginnlegg) og vinflasken fra gårsdagen kommer kjapt på bordet (viktig!).
Men en ting ergret oss i går kveld etter at restaurantbesøket var unnagjort. Lyset i suiten funket ikke som det skulle. Hele dagen har lysene slått seg av og på, og flere elektrikere har vært innom for å ta en titt. Spesielt morsomt var det da et par russere dukket opp for å riste på hodet – noe mer skjedde ikke.
På dagtid spiller det jo ingen rolle om lyset leker diskotek, men når klokken er nærmere 24, blir jeg irritert. Flere telefoner til resepsjonen gjør visst heller ingen forskjell, og først når jeg blir rimelig forbanna klarer de å ordne biffen. Vinflasken de ga oss som plaster på såret hjelper dog litt…
Dermed kunne vi endelig ta kvelden og få skjønnhetssøvnen vi trenger til dagen etterpå. Vi reiser fra Bodrum i Tyrkia til Santorini i Hellas. Der skal vi være litt aktive og oppleve vulkan og varme kilder. Ikke det at vi trenger et bad i de varme kildene akkurat nå, men skitt au.
Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:
Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess
Dag 2: If I had a little money
Dag 3: The elevator from hell
Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening
Dag 5: Et samfunn i forfall
1 kommentar