For første gang er vi på skikkelig langtur med fly. Nordmenn med sosialdemokrati i blodet og fjerne reisemål i godfoten vet selvfølgelig hva man gjør på en lengre flytur. Vi spiser, drikker, leser, ser på film og glor på naboene – i håp om å finne noen snertne å hvile øynene på.
Mine betraktninger på flyturen mellom Amsterdam, Nederland og Panama i Mellom-Amerika er selvsagt farget (skal ikke utdype det noe nærmere) og svært så subjektive etter flerfoldige timer innesperret i en Boeing 777.
Det tar ikke mer enn en halvtime før flyvertinnene svinser rundt med vognene sine for å tilfredsstille gjestene. På tysk kalles ofte flyvertinnene for «Saftschubsen» (saftskyvere) som nok heller gir et passende inntrykk av hva jobben består i – ikke mye glorifisert action på fanget til piloten eller den rike sjeiken på første klasse.
Hva er det så folk bestiller? Her må vi huske at det på vårt fly ikke ser ut til å befinne seg nordmenn. Det betyr at folk bestiller et glass rødvin, vann, cola, saft eller andre harmløse drikker. Selv om det faktisk er inkludert i billettprisen, behøver man jo ikke drikke seg dritings på fly, eller?
Jeg skyter kjapt inn at Norwegians fly fredag kveld til Amsterdam (som utallige ganger var forsinket – bare fordi et eller annet var galt i Nord-Norge) nok hadde betraktelig mer promille on board enn vi på KLM sitt fly til Panama. Unge nordmenn i partystemning er ikke særlig hyggelig selskap, så dem kan vi gjerne være foruten.
Forresten, jeg tar jo helt feil når jeg ramser opp hva folk på vårt fly bestiller av drikkevarer. Du har vel også vært borti tomatjuicefenomenet? ALDRI hører jeg om folk som kjøper tomatjuice på butikken, på restaurant eller på toget. Men på flyet gitt…..
Det er snakk om en overproporsjonal andel av flypassasjerene som forlanger tomatjuice av slitne flyvertinner. Hva er det tomatjuice gjør med folk? Ikke vet jeg. Det er nok gode, gamle Pavlov som influerer. Er man ute og flyr, drikker man tomatjuice.
På en flytur som tar nærmere 11 timer er det ikke til å legge skjul på at føttene blir tykke, ringfingeren er i ferd med å eksplodere og min iver etter å besøke toalettet synker for hvert minutt som går (utrolig hvor mange spurveblærer som befinner seg på flyet).
Når de fete labbene presser på, blodtrykket er på topp og filmene er for kjedelige, er det definitivt tid for beingymnastikk.
For oss uten personal trainer om bord (det var nok alle), er det jammen bra at vi får egne tips i lommen på stolryggen foran. Det er ikke bare spyposen som befinner seg der!
Folk utfører sine øvelser på forskjellig vis. Særlig er jeg imponert over karen med et gipsbein som hinker rundt for å sette nye verdensrekorder. Han øver muligens til Paralympics i sekkeløp?
Andre tar beina under nakken og marsjerer strutsevis frem og tilbake (med beina helt oppunder haken). Jeg selv reiser meg til stadighet (en gang i timen) og gjør mitt beste for å lufte føttene i nærheten av noen andres seter.
Ellers er det jo et slaraffenliv om bord i flyet. Så deilig å se andre jobbe (flyvertinnene og den som stadig vekk må reise seg for fyren i midten som har spurveblære og flyr på do hver halvtime (slutt å drikke så mye, da mann).
En ting var for øvrig negativt på flyturen for oss: Det var rett og slett ikke nok mat. Nå hadde vi selvsagt forhåndsbestilt vegetarmat, men det skulle bare et lite sideblikk på naboens mat for å fastslå at kjøttspiserne definitivt fikk mer enn oss.
Som en ekte nordmenn har jeg da selvsagt lyst til å skrike ut om «urettferdighet» og «alle skal få – alle skal med», men jeg tenker heller å forberede meg med matinnkjøp på tilbaketuren.
Kanskje KLM tror at alle som bestiller vegetarmat på lange flyreiser er tynne slankemodeller som skal ut og lufte seg i jungelen?
1 kommentar