Jeg husker tilbake til tiden da jeg selv var 14 år og «skulle» konfirmeres. På den tiden var jeg så smått i ferd med å utvikle min egen personlighet og var temmelig usikker på det meste. Bestemte meg først for «borgerlig konfirmasjon» som det vel het den gang, men etter å ha fått signaler fra enkelte familiemedlemmer om at de synes dette var noe tull og at jeg ikke ble voksen før jeg a) hadde blitt konfirmert i kirken, b) begynt å drikke kaffe og c) vært i militæret. Jeg mener også å huske at det i en bisetning ble nevnt at pengesummen ville bli lavere dersom jeg valgte konfirmasjon hos Human-Etisk Forbund.
Som 14-åring er man lett å lede og jeg hadde ikke lyst til å skille meg ut fra de andre og attpåtil lide finansielt. Dermed var veien kort til å hoppe over til Den Norske Kirke, selv om det betydde at jeg måtte ha privatundervisning hos den lokale presten for å «ta igjen» det de andre allerede hadde lært.
Jeg gjennomførte konfirmasjonen i kirken, men har aldri vært komfortabel med min avgjørelse i etterkant. I dag er jeg definitivt ikke-troende og ikke medlem av statskirken. Gudskjelov, for å si det med ordbruken til «motparten».
Nå har eldstemann havnet i samme situasjon som meg og tatt valget om å velge humanistisk konfirmasjon som det heter i dag. Jeg synes Human-Etisk Forbund lokalt i Midtfylket gjør en god jobb med sine møter og samlinger, og jeg håper så absolutt at ungdommene som deltar der får litt visdom med på veien. Gudene skal vite (wow, der ble ordet brukt igjen) at jeg selv burde ha valgt det samme i 1982/1983.
Jeg sakser fra Human-Etisk Forbund sine nettsider som sier litt om hva som skal formidles gjennom humanistisk konfirmasjon:
Kurset er konsentrert omkring ulike temaer som berører etiske problemstillinger, og spesielt temaer som vinkles mot ungdoms vilkår. Blant temaene er livssyn, humanisme, menneskerettigheter, rasisme, toleranse, ungdom og seksualitet, rus, kjønnsroller, ansvar for verden.
Som lærer i ungdomsskolen er jeg i daglig kontakt med elever som står i samme situasjon som jeg selv den gang og guttungen i dag. I guttungens årskull er det kun to av ca. 36 fjortiser som har valgt humanistisk konfirmasjon. Resten skal konfirmeres i kirken. Betyr det at de anser seg som kristne og vil «leve som kristne»? Jeg har mine tvil. Tipper de har motiver som samsvarer med mine egne den gang, men jeg vet jo ikke hva som rører seg i hodene til alle ungdommene.
Kirken forteller greit hva som er poenget med den kristelige konfirmasjonen:
Konfirmasjonen er en forbønns- og velsignelseshandling. […] Ved å delta i konfirmasjonstiden kan den unge erfare, reflektere rundt og bli styrket i troen og sin tilhørighet til kirken. I den avsluttende konfirmasjonsgudstjenesten blir det bedt for konfirmanten, og kirken bekrefter at den unge er døpt til liv i Kristus. […] Konfirmasjonstiden innebærer fortsatt utfordring og anledning for den enkelte konfirmant til å bekjenne troen. Hovedelementet er Guds bekreftelse av den enkelte konfirmant i troen og i livet. Konfirmasjonstiden en læretid med en rekke muligheter for involverende arbeidsmåter som samtalegrupper, leiropphold, solidaritetsarbeid, oppgaver i menigheten og mer tradisjonell undervisning.
Men hva er det jeg hører om det som ungdommene driver med i den kristelige konfirmasjonstiden? Det er sumobryting, nattvolleyball, gokartkjøring på bane, helgetur til fjellet med aktivitet i slalåmbakken, pizzakos i tillegg til undervisning, gudstjenester og det mer «klassiske». Jeg er sikkert forutinntatt, ikke informert og «steike dum», men jeg forstår rett og slett ikke hva alle disse aktivitetene har å gjøre med å «bekjenne troen» og leve som en kristen.
Nei, jeg i min enkle tanke aner at den norske kirke bruker utspekulerte metoder for å lokke ungdommene til å konfirmere seg i kirken og på den måten forbli medlemmer i kirken (noe som igjen gir økte overføringer til kirken gjennom skatter). Alle tror nok at ansatte i kirken har gode hensikter og ikke vil noe vondt med det de sier og gjør, men jeg kjenner i alle fall EN som reagerer når presten forteller at «hele 9. klasse» skal på helgetur til fjellet for å kose seg – når det de facto BARE er konfirmantene minus to som skal dette. DET kaller jeg smart psykologi – men på en negativ måte.
OK, jeg høres kanskje bitter, sur og tverr ut. Det får så være. Men når guttungen min skal avgårde på helgesamling om et par uker til Camp Refugee og få oppleve hvordan det er å være flyktning, så anser jeg det for å være viktigere enn å reise på fjellet for å stå på ski som de «kristelige konfirmantene» gjør mens jeg skriver dette innlegget. But correct me if I’m wrong.
Et siste innspill i forhold til det å bli voksen som visse familiemedlemmer formulerte det: Jeg lærte aldri å drikke kaffe og i militæret har jeg heller ikke vært. Men kanskje det holder at jeg er konfirmert? Er jeg voksen nok?
1 kommentar