I anledning torsdagens kommunestyremøte hadde lokalavisen Bygdeposten planlagt en overraskelse for journalisten Birger Moen som nå går over i pensjonistenes rekker.
Men mest interessant var faktisk gamlerådmann Kjell Tore Finneruds tanker om avisenes utfordringer i dag – selv om de var "noget" langdryge (altså tankene til Finnerud, ikke avisenes utfordringer…).
I september 2010 skrev jeg i innlegget Ultralokale aviser følgende:
Utviklingen i det norske avismarkedet er tydelig. De ultralokale avisene er på fremmarsj, mens de nasjonale og regionale er kraftig på tilbakeveien. Drammens Tidende har ingen annen mulighet enn å bli en saftig lokalavis for Drammen og fortsette sin vektlegging av ordfører Tore Opdal Hansen, strandpromenaden, Ypsilonbrua, leserbrevene fra alle de merkelige drammensfolkene som ikke ser ut til å gjøre annet med dagen sin enn å skrive leserbrev og annet som overhodet ikke interesserer oss i periferien.
Finnerud skisserte i sin redegjørelse særlig problemene papiravisene har i forhold til nettmediene. Ikke minst synes han det har blitt et pes etter å være først med nyheten, noe som igjen gjør at avisene går på akkord med etterretteligheten. Man undersøker rett og slett ikke alltid hvordan fakta er i en sak, og i tillegg kan det fort skje blundere (navn i sensitive saker osv.).
Finnerud virket nostalgisk i noe jeg ser på som en "lost case". Papiravisene forsvinner, det er kun et spørsmål om når.
Alle i et lite bygdesamfunn som Sigdal setter pris på å ha en lokalavis som dekker alle mulige slags nyheter, enten det er snakk om en korkveld i kirken eller politiske forhandlinger på høyt nivå. Men dyptpløyende journalistikk kan vi vel ikke påstå at det er snakk om, til det er ressursene for små.
I realiteten har vi kun en lokalavis i Sigdal, der er jeg helt enig med gamlerådmann Finnerud. Men jeg ser ingen prinsipiell forskjell på å publisere på papir og gjøre det via internett.
Nå er det ikke spesielt overraskende at Finnerud blir en representant for "det gamle", han er jo tross alt pensjonist :). Men jeg kan ikke dy meg for å erindre mange år tilbake. Jeg har alltid klaget på Sigdal kommunes nettsider (også lenge før den evige føljetongen Lange utgreiinger uten innhold) og husker særlig en diskusjon mellom meg selv og Finnerud hvor han ikke synes det var så viktig med kommunale nettsider fordi "den vanlige sigdøl ikke var på nett". Slikt setter spor, og kommunen ser fortsatt ut til å følge samme filosofi i praksis (uten at det stemmer lenger at sigdølene ikke er på nett).
Bygdeposten må ta steget inn i fremtiden og oppdage at internett er dagens mediekanal. Konkurransen er stor og folk vil ha nyhetene kjapt. Da hjelper det ikke med papiravis tre dager i uken.
Jeg er abonnent av både Bygdeposten og Drammens Tidende. Drammens Tidende satser stort på nettmediet og gir oss abonnenter fri tilgang til papiravisen på nett, via smarttelefon eller nettbrett. Hva gjør Bygdeposten? Abonnenter får papirutgaven, men må betale ekstra dersom man ønsker å lese avisen på datamaskin. Grovt regnet koster begge avisene rundt en tier per dag dersom du har abonnement.
Drammens Tidende har forstått at man ved hjelp av hyppige nyheter på nettsiden og lett tilgang til papirmediet via nett sluser inn trafikk til Drammens Tidende som igjen binder folk til produktet.
Bygdeposten har få oppdateringer på nettsiden og gir ikke automatisk tilgang til papirmediet via nett.
Hvilken av avisene er så mest fremtidsrettet? Ikke Bygdeposten i alle fall.
Jeg har ingen forutsetninger for å si noe om alderssammensetning blant Bygdepostens abonnenter, men jeg har anelse om at den jevne abonnent i Sigdal har høy snittalder. Når skal så Bygdeposten legge om strategien for å fange yngre lesere som ikke er antikvarisk lystne på papir?