Bygdedyret som bremsekloss i systemet

På fredag var jeg tilstede på et møte i regi av Kunstnerdalen Kulturmuseum på Folkemusikksenteret uten at jeg på forhånd hadde noe særlig peiling på hva som skulle behandles der.

Til mitt forsvar må jeg si at dette var et møte jeg egentlig ikke skulle vært på, men andre fra det politiske liv i kommunen kunne visst ikke. Da stiller jeg opp som redningen i nøden (øhø).

Uansett, møtet ga meg rett og slett bakoversveis. Ganske heftig, i og med at håret mitt er ganske glatt til vanlig.

I bunn og grunn dreide møtet seg om bygdedyret og hvordan vekst og utvikling hemmes av dyret vi elsker å hate – men som mange av oss kanskje har som kjæledyr likevel.

Uten at jeg gidder å gå i detalj over ting som har vært – mange elsker jo å snakke om tidligere tider – er det viktigere å fokusere på fremtiden og hva man kan gjøre bedre.

Det hele dreier seg i dette tilfellet om Folkemusikksenteret og Sigdal Museum (distriktsmuseum for Modum, Sigdal og Krødsherad kommuner).

Senere tid har nok vært preget av samarbeidsproblemer, uenighet om veivalg og ikke minst økonomiske begrensninger.

Slike faktorer har tydeligvis skapt grobunn for rykter og forvridde oppfatninger av situasjonen ved Folkemusikksenteret og museet.

Av den grunn var det veldig bra å høre den nye daglige lederen i Kunstnerdalen Kulturmuseum Camilla Løkvik Lingaas og leder for museet Inger Astrid Kobbevik berette om planer fremover. De har mye spennende på lager, men det er ikke sikkert at alle stillferdige sigdølinger er like bekvem med slike vyer. Skitt au!

Men det er ikke lett å kjempe mot bygdedyret – og følgende programerklæring fra de to var en fryd å lese:

Bygdedyret – vi vil leke med deg!

Vi vil blåse liv i husene, vi vil tenne opp i gruene, vi vil la svetten renne ved ambolten, vi vil høre sladrehistoriene dine – og spille dem ut på vollen!

Vi skal stille dem ut, ja til og med filme dem, blant løpende barn og haltende eldre og kyssende ungdommer, vi vil temme deg, men du kan gjerne knurre og glefse litt hver gang vi får besøk av kunstnere og kjente som vil tolke og uttrykke deg, og seg.

Vi lager deilige smaker og lukter for alle, men du skal få ligge ved grua og male og grave i asken når du vil – med hvem du vil – når som helst.

Kommunikasjon er både forklaringen og løsningen på problemene. Kobbevik og Løkvik Lingaas har nok blitt tatt på senga av hvordan en del bygdefolk kommuniserer med hverandre. Det er jo ganske enkelt: De snakker om hverandre, ikke med hverandre.

Når føringer fra offentlige myndigheter blir lagt i forhold til at et folkemusikkarkiv og museum ikke skal «tjene seg fete»  (neppe tilfelle) på cateringvirksomhet, betyr ikke det det blir slutt på utleie og matservering. Dette er bare ett av ryktene som har svirret.

Jeg ser kjempepositivt på hva som da utvikles – nemlig et samarbeid med lokale bedrifter som tilbyr møtemat, festmat osv. Er det ikke bedre at private som Fritidstunet og Hildes Tradisjonsmat tilbyr sine tjenester og tjener sårt tiltrengte kroner, enn at stiftelsen Kunstnerdalen Kulturmuseum bruker offentlige midler til å holde lønn og på den måten konkurrerer på feil vilkår?

Løkvik Lingaas og Kobbevik har for øvrig mange spennende ideer til hvordan man kan utvikle Folkemusikksenteret og museet  til å takle moderne tider. La dem få sjansen davel!

Kanskje noen ser på det som et paradoks at noen forsøker å bringe gamle hus og historie inn i en moderne setting, men faktum er at dagens museumsområde blir brukt minimalt. Da må det nye koster inn for å koste litt og øke besøkstall og bruk. Og om det støver litt fra hjørnene, så får det nå være.

Når kostene feier, havner kanskje bygdedyret utpå tråkka og blir der?

Bygdedyret blir aldri en motor i utviklingen. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *