Etter at jeg skrev mitt blogginnlegg Vemmelig smak av maktkåthet i Senterpartiet med bakgrunn i kommunestyrets møte 7. april 2011, grep Bygdeposten tak i innlegget og gjorde en sak på dette i lørdagens utgave av Bygdeposten. Samtidig rettet også Runolv Stegane kritikk mot SP på Venstres lokale nettside (Sp i Sigdal mangler politisk folkeskikk). Bygdeposten fikk også en kommentar fra gruppeleder for Senterpartiet i Sigdal Torstein Aasen.
Aasen legger i sin kommentar vekt på at valgkomiteens fremsatte forslag ikke var korrekt i forhold til det som faktisk ble vedtatt i valgkomiteens møte (merkelig at Aasen kan vite dette når ikke engang valgkomiteens medlemmer var sikre på om det hadde skjedd en feil i forhold til Runolv Steganes plassering på varalisten til Midt Nett).
Torstein Aasen siteres på følgende måte i forhold til at undertegnede uttaler seg:
Mannen jobber i skole og framstår som en samfunnsbevisst person. Han burde passe språkbruken sin mer når han presenterer saker på blogg og Facebook.
Ja, Aasen har helt rett:
1. Jeg jobber i skole.
2. Jeg er en samfunnsbevisst person.
3. Jeg passer språkbruken min.
4. Jeg presenterer saker på blogg og Facebook.
Jeg er kjent for å være tydelig i min måte å snakke om, jeg pakker lite inn i bomull slik endel andre politikere liker å gjøre.
Aasen har tydeligvis et ønske om at jeg bør være mer forsiktig i mine karakteristikker, men hvorfor skal jeg det? Er ikke grunnen til at Senterpartiet ville bytte ut politiske motstandere i utvalgene med sine egne folk at de ønsket mer makt? Hvorfor kan jeg ikke kalle det maktkåthet – et genuint ønske om mer makt (mer makt enn godt er i mine øyne)?
Jeg kan garantere Aasen og andre språkinteresserte politikere at jeg også i fremtiden vil «passe språkbruken» og tilpasse den til ethvert nødvendig behov.