Som å banne i kirken

Å være kommunepolitiker er de umuliges kunst. Man klarer aldri å gjøre alle fornøyde, ikke er jeg interessert i å gjøre det heller. Jeg mener for eksempel at det er enkelte ting som vi skal holde oss unna. Kirken er et godt eksempel.

Sigdølingene er ikke særlig kristelige, og sammenlignet med Arendal der jeg vokste opp, er bygda herlig antireligiøs. Men av en eller annen grunn ser sigdølingene på kirken som noe spesielt likevel. 

Vi kommunepolitikere opplever at oppvekstsektoren er skviset, Sigdalsheimen er permanent under press og teknisk etat klarer ikke å finansiere sine egne tjenester. 

Men når sogneprest og kirkelig fellesråd ber om penger, så logrer sigdalspolitikerne og bruker midler for å finansiere a) møtegodtgjøring til menighetsrådsmedlemmer, b) kjøregodtgjøring til menighetsrådsmedlemmer, c) noter til organist, d) driftstilskudd som menighetsrådene kan bruke til akkurat hva de vil, e) trosopplæring og sikkert endel viktigere ting enn dette.

I kommunestyrets møte 15. juni vedtok flertallet i kommunestyret å gi 300 000 kroner til kirkelig fellesråd. Pengene tok de fra sparebøssa vår (disposisjonsfondet), noe som gjør det vanskeligere å støtte andre tiltak senere i år.

Men kommunepolitikerne tror visst at det som kreves fra kirken er mer "nødvendig" og reelt enn klageropene fra skole, helse og sosial osv. Noe særlig diskusjon ble det heller ikke rundt saken, hvis man ikke ser bort fra det spesielle at Senterpartiets Tone Eidal Frøvoll gikk på talerstolen for å fremheve kirkens spesielle evne til å bruke tildelte midler fornuftig.

Hvorpå jeg ikke kunne dy meg for å gå i rette med Frøvoll, hennes utsagn ga meg et inntrykk av at hun mente de andre enhetene i kommunen IKKE var like flinke (håper ikke hun mente på Herredshuset…). Vi må jo tro på alt som kommer fra kirken.

Jeg kritiserte forresten kirkens manglende evne til å se på inntektene – flinke som de har vært til å komme med skremselpropaganda om hva som skulle skje dersom de ikke fikk mer penger:

– sløyfe bruk av flombelysning

– begravelser uten musikk

Du har kanskje gjettet at jeg ikke er medlem av Den norske kirke – helt korrekt. Og jeg ser ingen grunn til at vi som aldri bruker kirken (og der er jeg neppe alene etter besøkstall å dømme), skal være med å finansiere det som enkelte andre tror på. 

Leste nettopp i Bygdepostens sommerutgave at det koster noen kroner å gifte seg i Vatnås kirke. Hvorfor skal det ikke være likedan i andre kirker? Da jeg foreslo nettopp det, gikk det et himmelsk sus blant hoderistende kommunepolitikere.

Kun Marit Svarverud og jeg stemte imot å gi kirkelig fellesråd 300 000 kroner ekstra i 2012. Forbann oss gjerne, vi skal jo ikke dit dere andre skal likevel.