I dag reiste vi til Poznan og tilbrakte hele dagen i ”storbyen”. Helt i orden med litt bystemning når man holder til på et sted hvor livet går roligere for seg (egentlig som hjemme).
Etter omtrent en time med minibuss ankom vi et fasjonabelt og nytt kontorbygg hvor blant annet videreutdanningsinstitusjonen ODN og et lærerbibliotek fra Goethe-Institut befinner seg.
Og som seg hør og bør i østblokken (uttrykket ble for øvrig brukt av en polakk senere på kvelden – så da er det vel fortsatt på sin plass) ble vi vist rundt av en adrett dame. Vi kikket inn i alle kontorene og det manglet vel bare å se på toalettene. Men toalettet fikk jeg jo studert senere etter utallige kopper te og småkaker.
Du vet jo at jeg er litt spesiell. Men det er jo ikke alle i hele verden som vet det. Likevel kan jeg med hånden på hjertet si at i løpet av denne uken er det stadig flere som blir klar over nettopp. Jeg skal forklare hvorfor med et eksempel.
Vi går altså rundt i gangene og kikker inn på en hel rekke med kontorer. I tillegg finnes det en del flotte seminarrom. Men i en videreutdanningsinstitusjon for lærere burde det vel kanskje være noen lærere i videreutdanning også? Hvor i huleste er alle folkene som bruker disse tomme kontorene midt på formiddagen?
Kontorene var fylt av folk som satt ved supre skrivebord og gjorde viktige ting.
Mine felles seminarvenner sier ingenting, men jeg kan rett og slett ikke la være. Jeg spør derfor et enkelt spørsmål: Hva gjør alle disse kontoransatte når det ikke finnes en eneste lærer som holder til i seminarrommene? Her snakker vi byråkrati som skal mette mange munner tydeligvis.
Jeg har ennå ikke glemt blikket jeg fikk. Hvordan går det an å spørre om noe så dumt? Selvsagt har de kontoransatte masse å gjøre, papir må skrives og skjemaer fylles ut. Presentasjoner skal forberedes.
Jeg tar et kjapt eksempel til. Vi fikk en presentasjon av en som drev fagrådgivning av fremmedspråklærere – du ser henne på bildet. På nettsiden til ODN så jeg kjapt at hvert eneste ord var på polsk. Jeg spurte derfor om ikke det hadde vært smart å invitere til kurs på fremmedspråket, liksom for å presisere bruken av tysk, engelsk eller spansk. Å nei, alle kataloger, nettsider osv. måtte være på polsk fordi byråkrater, skoleledere og andre viktigperer jo måtte vite hva det dreide seg om. Og de kan jo selvsagt ikke et kløyva utenlandsk ord!
Lærerne kommer til videreutdanning, seminarer og kurs på ettermiddagen og i helgene. Den er grei og jeg fatter pointet med å forberede seg. Men jeg har en liiiiten mistanke om at det er noen som sitter godt og rolig på sitt kontor der i gården. Jaja, ikke mine skattepenger som brukes til det (litt usikker der gitt, for jeg har en sterk mistanke om at Norge bidrar en del til Polens utvikling).
Vi fikk en lang informasjonssekvens om den politiske strukturen, ansvarsområder og utdanningssystemet i området. Som vanlig snakker folkene høyt på strå kun polsk – vi må derfor ha en oversetter, noe som gjør hele greia dobbelt så lang (naturlig nok, for det ser ut til å være viktig at alt oversettes omtrent ordrett).
Etter denne dryge opplevelsen ble vi dyttet inn i bussen og fraktet til gamlebyen for omvisning. Det var en interessant tur som ga mye informasjon om historien til byen og området rundt. For de andre deltakerne virket det som at å se Rune i t-skjorte var like interessant som mye annet. Det var ca. 14-15 grader og folket gikk kledd i jakker, pannebånd og annet varmt tøy mens de likevel frøs. Jeg labba rundt i t-skjorte og hadde endelig en fordel av å være fra området hvor kulde er et relativt begrep.
Ved 14-tiden inntok vi en restaurant rett ved rådhuset. Endelig kunne jeg nyte en annen middag enn suppe og salat – det ble en potetgrateng som smakte godt.
Føttene mine er ikke lenger helt med meg mens jeg skriver dette etter at dagen er omme. Vi gikk og gikk ganske mye på idiotiske brostein – det er i slike tilfeller jeg priser fremtidens asfalt. Men hva gjør man vel ikke for å støtte opp under kulturminner?
Etter en knapp time middagspause måtte vi kjappe oss tilbake til ODN for å høre Elzbieta (damen i bildet ovenfor) prate om de forskjellige mulighetene man har for å jobbe med videreutdanning.
Igjen bet jeg meg merke i detaljer. Smak på dette:
1) Elzbieta forteller at ODN er offentlig institusjon som tilbyr videreutdanning og seminar.
2) Det finnes private firmaer som tilbyr det samme.
3) Hva de private gjør får vi ikke høre om.
4) De private seminarene koster penger, det er ikke tilfelle i den offentlige videreutdanningen (de har jo tross alt brukt skattepenger til fine kontorer osv.).
5) Rune spør hva som er forskjellen mellom privat og offentlig videreutdanning.
6) Ingen, fortelles det.
7) Rune forstår ikke hvorfor noen vil betale for videreutdanning mens andre får det gratis.
8) Det nevnes plutselig at det kan ha å gjøre med hva som skjedde i hine haarde dage.
9) Jeg aner derfor konspirasjonsteorier om et institutt som samarbeidet heftig med styresmaktene i en indoktrinering av lærerne. Tross alt er instituttet 60 år gammelt og grunnlagt midt i godperioden for kommunismen!
Til stor glede for enkelte i gruppen vår, ble det nå endelig tid til å vandre på egen hånd i byen. Et par andre og jeg dro rett til puben Post Office ved rådhuset – siden vi ikke er interessert i shopping. Der traff vi en del kolleger fra NKJO i Stary Tomysl og hadde en hyggelig kveld med mye tysk og engelsk prat. Og mer er det vel ikke å si om den saken, Jack?
Dersom noen tror det er ferie å være av gårde på et slikt seminarbesøk, må jeg skuffe stort. Vi var tilbake på hotellet ved 24-tiden, og i morgen tidlig er det på’n igjen. Blant annet skal vi besøke en barnehage. Og onkel Rune forsøker seg gjerne igjen.