I dag lærte jeg en hel del. Ikke ofte jeg kan bekrefte det, men det gjorde inntrykk å se hvordan studentene ved NKJO jobber sammen med utviklingshemmede – eller er det mennesker med nedsatt funksjonsevne jeg skal si?
Uansett, vi fikk se en film som presenterte mye av arbeidet som utdanningsinstitusjonen NKJO gjør sammen med dagsenteret DOA. De legger vekt på foto og film og hadde produsert en flott film som virkelig gjorde inntrykk på meg.
Kan vi bli flinkere til å samarbeide med sosiale institusjoner i vårt nærområde? Helt klart. Men som vanlig når man blir presentert for slike flotte tiltak, så er man helt avhengig av å ha en eller flere personer brenner for saken. Og tiden strekker aldri til…
Resten av dagen ble en interessant opplevelse, særlig fordi jeg som nordmann aldri hadde opplevd noe lignende. Skolen arrangerte kulturdag for tysk- og engelskspråklige land. Det står stor respekt av NKJO i Stary Tomysl – en liten skole klarer å arrangere språkkonkurranser, forelesninger med universitetsfolk, workshops, diskusjonsrunder og mye mer.
De andre seminarlandene kunne fortelle meg at de arrangerte lignende konkurranser. Men jeg har vel ennå til gode å oppleve noe lignende i Norge, kanskje bortsett fra matteolympiade.
Hva ville skje dersom vi arrangerte språkkonkurranser mellom elever i Norge? Jeg er ganske sikker på at likhetsfanatikerne i departement, politikk og administrasjonen ville reagere heftig på at man rangerer ungdommer etter kunnskap og innsats.
Men jeg så bare interesserte elever, enten de vant en premie eller ikke. Skolen hadde funnet sponsorer som hadde gitt alt fra tyske ordbøker til paraplyer og kulepenner. Vi lærere deltok også i enkelte av konkurransene, og jeg må si vi hadde det ganske morsomt.
Jeg kan tenke meg å forsøke noe lignende på vår skole. Bare vent å se.
Det begynner å nærme seg slutten på vår seminaruke. Om ettermiddagen var vi invitert til å spise fin middag i restaurant Gala i Nowy Tomysl sammen med viseborgermesteren, sjefen for regionalområdet og lederen for utdanning og sport.
Vi slapp å skumme gjennom menyen, som uansett ikke hadde hatt noe å by på for meg. All mat kom til bordet – en buffet hadde vært enklere. Men de høye herrer skulle sikkert få lov til å slippe å reise seg.
Som du kan se, fikk vi overrakt diplom som bevis på at vi har deltatt på seminaret. Polakkene vet virkelig hvordan man på en enkel måte setter pris på andre.
Kvelden ble som den pleide. Litt nam nam mens vi jobbet med å skrive ferdig rapporten.
Nå er vi så godt som klare med byråkratitrusselen, og mang en sjel var sjeleglad da vi kunne smekke igjen pc’en for denne kvelden.