Forleden gikk filmen «Vikaren» på NRK. Den handler om den unge, svenske læreren Max som er i ferd med å miste kontrollen over ungdomsskoleklassen sin. Han ber sin gamle lærer, Folke, om hjelp til å takle klassen. Det er tydelig at Max er i ferd med å gi opp sitt læreryrke; elevene mangler respekt og interesse for læring. Dokumentarfilmen gir et særdeles godt innblikk i utfordringene med integrering i skolen, selv om jeg synes det er mest interessant å se parallellene til vår norske skole og utfordringene med snillismen og «det sosiale aspekt».
Siden jeg selv jobber på en skole som har få utfordringer mht. integrering, er det kanskje naturlig at jeg heller ser på hvordan Max fungerer som lærer – uavhengig om elevene kommer fra eget eller andre land. Det er klare likhetstrekk med norsk skole, en skole som legger mindre og mindre vekt på det faglige og som istedenfor skal gjøre elevene til «sosiale» mennesker som fungerer godt i lag med hverandre.
Vikaren som Max ber om hjelp, Folke Silvén, er visstnok av den gamle skolen. Han forlanger at elevene skal ta av seg lua, spytte ut tyggegummien, ikke ha beina på bordet, hilse pent og i det hele tatt ha en oppførsel som ikke er støtende. Det er i slike øyeblikk jeg er glad for å kalle meg selv en del av denne «gamle» skolen. En lærer kan være sjef i klassen uten å være sjefete. Og alle elever kan oppføre seg hvis de vil.
Max går i de klassiske fellene som jeg selv sikkert gjorde i mine første år som lærer. Han ber elevene ta ned beina fra bordet, men gir fort opp når beina etter en stund havner dit igjen – manglende konsekvenser. Han skal være «snill» og la elevene bestemme ting, avgjørelser som overhodet ikke burde bli diskutert (eks. skal skulkere få lov til å bli med på skoletur – en «demokratisk» avgjørelse i klassen er visst nødvendig, synes Max). Han kommenterer ikke «uviktige» ting som tyggegummi eller caps, fordi han tror at det ikke har noen innvirkning på læringsmiljøet. Tror han.
Læreren Max er en snill lærer. Han bryr seg om elevene sine, og er flink til å komme innpå dem når de har problemer. Max reiser rundt til foreldre som ikke svarer på brev og som lover i hytt og pine, en serviceinnstilling som overhodet ikke burde finne sted. Men som igjen gjenspeiler hva samfunnet forventer av oss lærere, vi skal være tilgjengelig når foreldre og elever ønsker det. Å stille krav er en fyting.
Jeg er sjeleglad for at elevene jeg omgås med til daglig ikke er som i denne filmen. Det høres kanskje ut som en floskel, men på min skole er elever og lærere som oftest «harmoniske». Det betyr ikke at vi ikke har problemer og utfordringer, men bråk og dårlig oppførsel er fortsatt noe som sees på som «uvanlig» – heldigvis. Men generelt er norsk skole (også min skole) for snill og krever for lite av elever. Det er for få konsekvenser for de som gir blaffen og for få fordeler for dem jobber hardt.
Frem til 22. november 2010 kan du se filmen «Vikaren» på NRK Nett-TV. Anbefales på det varmeste for alle som tror de vet noe om skolen – og det er jo de fleste, ikke sant?