Farvel Utdanningsforbundet

I en stat hvor stat og organisasjon lever tett sammen og hvor det på enkelte offentlige arbeidsplasser er nesten kommunistiske tendenser hvor man «bør» være fagforeningsmedlem for å «lykkes» (ikke tilfelle på min arbeidsplass heldigvis), er det med stor befrielse jeg kan si at jeg snart er fri og frank! Jeg har meldt meg ut av Utdanningsforbundet!

Jeg har alltid vært skeptisk til fagforeninger, samtidig som jeg har sett fordeler ved å la noen andre i en forening bestemme over meg eller sammen med meg. Det norske samfunnssystemet er dessverre bygget på et tett samspill mellom stat og organisasjoner – i mine øyne en korporativisme som i verste fall ender i totalitær statskorporativisme der organisasjonene bestemmer alt i staten.

Etter å ha tatt min utdanning i Tyskland, kom vi i 1995 til Norge for å starte lærergjerningen ved Sigdal ungdomsskole. Jeg valgte kjapt å melde meg inn i Lærerforbundet som det dengang het, av følgende årsaker:

• Trengte muligens hjelp i tilfelle det dukket opp spørsmål om min tyske lærerutdanning
• Gunstige forsikringer
• Ha noen til å forhandle for seg
• Ikke være en «snylter» på en ny arbeidsplass der man er avhengig av å få innpass og ha et godt forhold til kolleger

Jeg har aldri følt meg politisk vel i fagforeningen. Jeg er for lokale og individuelle forhandlinger, for frislipp av privatskoler, for karakterer i hele grunnskolen, for at det var riktig å overføre forhandlingsansvar fra staten til KS, for at det er riktig å passe på at lærere gjør jobben sin (evaluering, nasjonale prøver osv.) og mot internasjonalt «solidaritetsarbeid» ved hjelp av innbetalte kontingentpenger, mot et saftig byråkrati i fagforeningen (se mitt tidligere innlegg Gjør Utdanningsforbundet jobben sin?) og i det hele tatt mot eimen av sosialisme og «staten må passe på lærerne for da går det oss alle vel-holdning».

Jeg er lærer av overbevisning. Ikke fordi jeg vil ofre meg for å formidle statens ønskede holdninger og meninger (= Kunnskapsløftet), men fordi jeg vil utvikle elevene til selvstendig tenkende mennesker som vet å ta vare på seg selv og ikke rope på staten i enhver anledning.

Jeg er vant til å være en ensom ulv i politisk sammenheng. Det er således på tide å ta steget videre og komme meg bort fra en fagforening som ikke forsvarer MINE interesser. Jeg har derfor meldt meg ut av Utdanningsforbundet med virkning fra slutten av denne måneden.

Det skal bli spennende å se hvilke endringer som følger av min utmelding, kanskje bortsett fra at jeg faktisk har forhandlet meg frem til gunstige forsikringer i et annet selskap. Rettssikkerheten tenker jeg kan ivaretas via Krifa – Individets fagforening – det koster visst bare 159 kroner i måneden. Kommer i alle fall til å vurdere det i tiden frem mot utgangen av november når jeg sier Farvel Utdanningsforbundet.