Du tror kanskje at dette innlegget handler om organisasjonen MOT, men det gjør det ikke. Ungdom trenger mot til å mene egne meninger, særlig når familie og venner gjør sitt beste for å få deg til å velge noe de synes er best. Jeg snakker selvsagt om konfirmasjonen, stadfestelsen på at du er på vei inn i de voksnes rekker. Hva skal jeg velge? Humanistisk eller kristelig konfirmasjon?
I mitt innlegg Kristen nestekjærlighet eller markedsføring fra 19. mars 2011 kritiserte jeg hvordan kirken bruker ungdomsaktiviteter, passende språk og en unnlatelse av å konfrontere ungdom med sin mangel på tro og dertilhørende praksis for å markedsføre sitt budskap. Det hele dreier seg enkelt sagt om at de fleste velger kirkelig konfirmasjon fordi de tror de får mest penger gjennom å stille opp kirken.
Mens samfunnet og de voksne er opptatt av at ungdom skal vise mot til å mene og fronte sine egne meninger, er det aksept hos de samme for at ungdom velger kirkelig konfirmasjon enten man tror på Gud eller ikke (better safe than sorry). Kom ikke her og fortell at jeg overdriver når jeg hevder at de fleste ungdom i 15-årsalderen er lettpåvirkelige og velger konfirmasjonen som gir best "utbytte"! Som jeg skriver i mitt innlegg fra mars, så var jeg ikke annerledes selv:
Jeg husker tilbake til tiden da jeg selv var 14 år og “skulle” konfirmeres. På den tiden var jeg så smått i ferd med å utvikle min egen personlighet og var temmelig usikker på det meste. Bestemte meg først for “borgerlig konfirmasjon” som det vel het den gang, men etter å ha fått signaler fra enkelte familiemedlemmer om at de synes dette var noe tull og at jeg ikke ble voksen før jeg a) hadde blitt konfirmert i kirken, b) begynt å drikke kaffe og c) vært i militæret. Jeg mener også å huske at det i en bisetning ble nevnt at pengesummen ville bli lavere dersom jeg valgte konfirmasjon hos Human-Etisk Forbund.Som 14-åring er man lett å lede og jeg hadde ikke lyst til å skille meg ut fra de andre og attpåtil lide finansielt. Dermed var veien kort til å hoppe over til Den Norske Kirke, selv om det betydde at jeg måtte ha privatundervisning hos den lokale presten for å “ta igjen” det de andre allerede hadde lært.