Også i Polen ble klokken stilt frem en time natt til søndag, dermed ble jeg liggende ekstra lenge under dyna. Flaks at frokostserveringen på Sheraton Hotel Poznan var utvidet på grunn av forskyvningen.
Prisen på hotellrommet var behagelig, minst like behagelig som senga og dusjen, men frokosten var virkelig overdådig. Spesielt interessert å se de ansatte presse fersk gulrotsaft, noe jeg benyttet meg av.
Men vi er jo i Polen, og til frokostbuffeten hører det tydeligvis også med både champagne og vodka, noe som ikke akkurat tiltrekker min oppmerksomhet. Men muligheten er der altså, for andre som eventuelt kunne tenke seg noe slikt.
Jeg fikk utvidet utsjekkingen med et par timer uten ekstra kostnad, viktig å få med seg så mye mat som mulig.
Etter en liten tur i gamlebyen (vi skal visst tilbake dit tirsdag for omfattende sightseeing osv.), beveget jeg meg til jernbanestasjonen og fikk etter mye om og men tak i en billett – ca. 50 km for omregnet 25 kroner er ikke så ille (men det var ikke verdt mer heller).
I billettluken fikk jeg altså billetten, men ikke noe hjelp til å finne ut hvor og når toget gikk. Oppslagstavlen hjelper ikke en stakkar som skal til en fillestasjon – les: Nowy Tomysl.
Dermed var det bare å stille seg i kø ved informasjonskranken. Det finnes visst alltid en polakk som skal fortelle livshistorien sin til de ansatte i luken, men til slutt fikk jeg informasjonen jeg behøvde.
Toget var et regionaltog, og det var totalt overfylt av mennesker. Jeg ventet bare på at folk skulle gjøre som i India – klatre opp på togsettet og sitte der. Vel, det hadde kanskje vært like bekvemt. Toget var tjukt av folk og bagasje.
Perfekt tilpasset turister ble det selvfølgelig ikke ropt opp hvilke stasjoner vi stoppet ved, eneste mulighet ble å forsøke å kommunisere med de innfødte. Dermed fikk jeg avtalt at en skulle si fra til meg når vi nærmet oss Nowy Tomysl. Det gikk greit.
Vel plassert på riktig jernbanestasjon var det bare å praie en taxi og komme seg til Hotel Atrium som ligger midt i sentrum. Vel, å hevde at denne byen har et sentrum er nok en overdrivelse, men de har i alle fall en gågate. Det er mer enn man kan si om Hokksund!
Etter innkvarteringen var det på tide å sørge for de basale behov – på en restaurant spiste jeg en lekker Caprese salat med mozzarella, tomater og basilikum (og herlige oliven attpåtil) og fikk servert verdens verste løksuppe med noen slappe krutonger. Løken i suppa var raspet og hele greia så ut som en kopp med melk. Gruusomt.
Kl. 19 startet det offisielle programmet, og vi ble hilst velkommen av polakkene som organiserer det hele. Deltakerne kommer fra Norge, Tyrkia, Romania, Slovenia, Slovakia, Tsjekkia og Tyskland. En spennende blanding, og vi brukte det meste av kvelden til å diskutere vår fellesnevner – skolesystemene. Særlig hun fra Tyskland ble nesten skuffet da jeg fortalte om alle ulempene ved at vi ikke har karakterer før i 8. klasse. Hun var tydelig begeistret for den skandinaviske skolemodellen, noe jeg overhodet ikke er. Men jeg unnlot selvsagt å fortelle henne at det er forskjellige meninger om saken….
Vel, i morgen er det fullt program fra morgen til kveld. Gjett hvem som har blitt utnevnt til gruppeleder for å organisere betalinger, rapportskriving osv.? Så typisk….selv om jeg overhodet ikke ba om det. Sannsynligvis utstråler jeg en iver etter byråkrati og babling.