Den verste katastrofen siden 2. verdenskrig har skjedd i Norge – og alle innbyggerne i Norge har fått med seg hva som har skjedd. At barna våre på nært hold har opplevd de grusomme hendelsene har ikke vært mulig å unngå med medier som TV, radio, Facebook, Twitter og internett forøvrig. Hva skal vi voksne gjøre for å unngå at barn og unge blir traumatisert?
Det er altså ikke mulig å skjerme barna fra hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya, men det er ting vi kan gjøre for å unngå at barna får med seg absolutt alt. Foreldrene er svært viktig i denne sammenhengen, kanskje særlig fordi det er sommerferie og ting ikke kan tas opp i fellesskap f.eks. i klasserommet.
Krisepsykolog Atle Dyregrov forteller til NRK at det er ekstra viktig å møte barna, men at man være forsiktig med å presse det hele nedover dem. – Dersom barnet ikke er noe spesielt opptatt av dette, skal man ikke tvinge barnet til en samtale. Man bør ta pulsen på barnet, slik at en vet om det har fantasier, tanker og frykt som har meldt seg.
Det anbefales IKKE å la fjernsynet stå på hele tiden og la bildene stå «usnakket». Dersom du er hungrig etter nyheter, bør du som voksen (og har anledning) heller sette deg ved datamaskinen og bruke headset for å få med deg informasjon. Samtidig er det viktig at vi voksne IKKE lar barna være alene med sine tanker. La barna leke og på den måten «få ut» alt som måtte røre seg rundt i hodet. Snakk med dem!
Krisepsykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen har utarbeidet en guide til foreldre for hvordan de kan snakke med barna sine. Selv om vi voksne også sitter med frykt og tanker om det som har skjedd, er det viktig at vi åpner oss og samtaler med barna.
Hvordan kan man se på barna at de reagerer på hendelsene? Selvsagt kjenner foreldrene sine egne barn best, men Raundalen og Dyregrov ser av erfaring fra lignende saker at følgende momenter kan kjennetegne en reaksjon:
Frykt, redsel og bekymring
Viser seg ved mer behov for å være nær sine kjære
Vil ha lyset på og døren åpen når de legger seg
Øket behov for fysisk kontakt, reagerer på atskillelse
Søvnforstyrrelser – problemer med å få sove, mareritt
Aktive tanker om hendelsen
Stiller spørsmål eller formulerer tanker
Følger med på nyhetene
Avspeiler at de er opptatt av det som skjer ved at de tar elementer av situasjonen inn i sin lek
I noen tilfelle blir de mer barnslige og kan begynne å tisse på seg, snakke mer ”babyspråk”, m.m.
Tristhet, mer irritabilitet
Les mer på denne nettsiden om hvordan du som forelder kan håndtere situasjonen.
Barneombudet har også publisert en nyttig artikkel som gir gode råd til hva foreldre kan gjøre:
Vær åpen for barns spørsmål om hva som har skjedd. Det kan være om hvem som kan ha begått en grusom handling og hvorfor de gjorde det, eller om hvordan en ulykke har skjedd, og hvilke konsekvenser hendelsen kan få.
Svar ærlig og sannferdig på spørsmålene, men på en måte som er tilpasset barnets alder. Konsentrer svarene om det barnet faktisk spør om. Ikke si ting som er usant for å skjerme barnet, men det er ikke alltid nødvendig å fortelle alt. Det kan være aktuelt og skjerme barn mot sterke bilder i mediene for å motvirke at barn mottar inntrykk de ikke klarer å bearbeide.
Vær oppmerksom på barnas følelsesmessige reaksjoner. De kan bli redde, engstelige, sinte eller triste, og da er det viktig for dem at de voksne forstår hvordan de har det. Unngå å spørre barn om hva de føler. Si heller noe om at du synes barnet virker trist eller engstelig hvis du faktisk synes det, eller snakk litt generelt om hvordan det er naturlig å reagere på en slik hendelse. La dem få anledning til å fortelle om sine føleser hvis de vil, men prøv å unngå å gi dem inntrykk av at de skulle følt mer enn de gjør.
Jo nærmere barnet står de som er rammet, jo mer sannsynlig er det at de har behov for snakke om det. Barn må også få lov til å føle at en dramatisk hendelse ikke angår dem så mye, dersom de ikke kjente noen av de som er berørt.
Barn snakker gjerne om slikt i små porsjoner av gangen. Så tar de kanskje det de har fått vite med seg i leken sin og bearbeider det videre gjennom der. Lek fungerer for barn som språk gjør for oss. Det er et redskap for å bearbeide og mestre erfaringer. Det er altså ikke noe å bekymre seg over i utgangspunktet at de dramatiske hendelsen dukker opp i barns lek. Tvert i mot, dette er sunt og naturlig.
La oss ikke glemme våre egne barn i sorgen over alle menneskelivene som har gått tapt.