Demokratisk meieridiktatur

I Nationen står det å lese at ni av ti nordmenn foretrekker norske meieriprodukter fremfor utenlandske. Men betyr det at norske forbrukere ikke vil se utenlandske meieriprodukter i hyllene?

Landbrukets egne folk ser ut til å tro det, i alle fall påstår landbruksminister Lars Peder Brekk at "forbrukarane har høg oppslutning om norsk landbrukspolitikk". Er det derfor greit å nekte utenlandske produkter innpass i de norske varehyllene? Nei.

Norsk importvern er laget for å verne om den norske bonden hevdes det. Bøndene har gått i fella til landbruksbyråkrater, meierisamvirke og andre sosialister som ønsker å styre hva folk klatter på brødskiva og heller i melkeglasset. Det er ikke bonden det er noe feil med, det er den norske landbrukspolitikken som oser usikkerhet og lyst til tvang.

Selvsagt er de fleste nordmenn interessert i å støtte opp om norskproduserte varer. Det gjelder jo om vi snakker om brød fra den lokale bakeren, smør fra nabogården, norske epler eller torsk fra Nord-Norge. Det har ikke nødvendigvis med "den gode smaken" å gjøre, men like mye at folk støtter opp om norsk industri, selv om varene eventuelt vil være dyrere.

Fordi 9 av 10 forbrukere helst vil kjøpe norske meieriproduktene betyr vel ikke det at vi må nekte de siste ti prosentene å handle utenlandske varer? Det er jo det som skjer i dag når importvern stopper en rekke varer på Svinesund. Hva er det folk er så redde for? Er de livredde for å gi 10% av Norges befolkning en demokratisk rett til å handle det de ønsker?

Bondeorganisasjonene behøver ikke lenger å bruke argumentet om at vi må beskytte det norske landbruket mot styggedommen fra utlandet. Folk flest (men ikke alle) kjøper gjerne norsk uansett.

Fjern importvern og byråkratiske begrensninger. Slipp bonden fri til å produsere akkurat det de selv vil. Fjern subsidier og la den norske bonden igjen bli en selvstendig næringsdrivende som ikke lever av våre skattepenger.

Senterpartiet/Bondepartiet 90 år i Sigdal

Leste i dag på Facebooksiden til ordfører Kari Ask at Sigdal og Eggedal Senterparti feirer 90-års jubileum i dag. Det er en vital og sterk 90-åring som skal feires og undertegnede gratulerer. Men litt malurt i begeret er på sin plass når meningsmålingene for Senterpartiet nasjonalt viser at partiet faller under sperregrensen. Ifølge Senterpartiets nestleder kan det dårlige resultatet ha med jakta å gjøre – vel, vi vet ikke det akkurat.

Det er i alle fall en super nyhet for oss som misliker særinteressepartier – men har ingen betydning i Sigdal der SP fikk 41,5% av stemmene ved kommunevalget denne høsten. Likevel fikk både jubileet og "Navarsete ville vært eneste stortingsrepresentant for SP"-nyheten meg til å lese littegrann om Senterpartiets historie – dvs. Bondepartiets historie (frem til 1959) og Senterpartiets historie (fra 1959).

Wikipedia forteller følgende om de politiske argumentene som førte til dannelsen av Bondepartiet (som i begynnelsen – og kanskje fortsatt – ble styrt av Norges Bondelag):

Hovedsakene for Bondepartiet i de første årene:
  • Bedre vilkår for kornbøndene i Norge (kjent som kornsaken)
  • Støtte til nydyrking av jord
  • Lavere skatter for bønder
  • Bondepartiet stilte seg i opposisjon til den økonomiske liberalismen som rådet i både Venstre og Høyre, med krav om tollvern og statsstøtte til jordbruket, i tillegg til tollerstatning for fiskerinæringen.
 
Mitt spørsmål i min lille Bondeparti-quiz er enkelt: Hvilke av disse punktene er nedprioritert i dag?
Eller har Senterpartiet anno 2011 de samme kampsakene?
Kan vi være enige om at Bondepartiet anno 1921 var et særinteresseparti?