Senterpartiet/Bondepartiet 90 år i Sigdal

Leste i dag på Facebooksiden til ordfører Kari Ask at Sigdal og Eggedal Senterparti feirer 90-års jubileum i dag. Det er en vital og sterk 90-åring som skal feires og undertegnede gratulerer. Men litt malurt i begeret er på sin plass når meningsmålingene for Senterpartiet nasjonalt viser at partiet faller under sperregrensen. Ifølge Senterpartiets nestleder kan det dårlige resultatet ha med jakta å gjøre – vel, vi vet ikke det akkurat.

Det er i alle fall en super nyhet for oss som misliker særinteressepartier – men har ingen betydning i Sigdal der SP fikk 41,5% av stemmene ved kommunevalget denne høsten. Likevel fikk både jubileet og "Navarsete ville vært eneste stortingsrepresentant for SP"-nyheten meg til å lese littegrann om Senterpartiets historie – dvs. Bondepartiets historie (frem til 1959) og Senterpartiets historie (fra 1959).

Wikipedia forteller følgende om de politiske argumentene som førte til dannelsen av Bondepartiet (som i begynnelsen – og kanskje fortsatt – ble styrt av Norges Bondelag):

Hovedsakene for Bondepartiet i de første årene:
  • Bedre vilkår for kornbøndene i Norge (kjent som kornsaken)
  • Støtte til nydyrking av jord
  • Lavere skatter for bønder
  • Bondepartiet stilte seg i opposisjon til den økonomiske liberalismen som rådet i både Venstre og Høyre, med krav om tollvern og statsstøtte til jordbruket, i tillegg til tollerstatning for fiskerinæringen.
 
Mitt spørsmål i min lille Bondeparti-quiz er enkelt: Hvilke av disse punktene er nedprioritert i dag?
Eller har Senterpartiet anno 2011 de samme kampsakene?
Kan vi være enige om at Bondepartiet anno 1921 var et særinteresseparti?

På leting etter ideologi i Senterpartiet

Jeg har alltid ment at politikk er en kamp om ideer og at enhver avgjørelse som vi politikere tar bør kunne vurderes opp mot moral, politisk filosofi og ideologi. Jeg er dessverre hellig overbevist om at ikke alle andre politikere tenker på samme vis. Naturligvis vil alle si at de har en tankegang bak det de står for, men jeg er ofte tvilende på om de tør «dra strikken lengre» og stå for sine meninger i et ideologisk perspektiv.

Etter mitt innlegg om Senterpartiets maktkåthet i Sigdal, har jeg fått et spennende spørsmål fra en leser om hvordan jeg ser på det ideologiske grunnlaget til Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, partiene som jeg hevder ikke har ideologisk basis og er de mest ekstreme særinteressepartiene i vår partiflora.

Siden det bibelske partiet KrF ikke eksisterer i min kommune og jeg ikke gidder å snakke om et parti som legger en gammel historie- og skrønebok til grunn for sin politikk, velger jeg å konsentrere meg om Senterpartiet – siden tidenes morgen (?) en maktfaktor i Sigdal.

At Senterpartiet ikke liker å snakke om ideologi og politisk verdisyn ble en gang tydelig for meg da jeg for en tid tilbake spurte en fremtredende SP-politiker om «hva som er Senterpartiets ideologi?». Personen svarte noe slikt som: «Nåja, vi har vel ingen spesiell ideologi, men er grønne og vil ta vare på naturen». Godt noen tar bladet fra munnen for å holde meg til terminologien.

En Senterpartist vil selvsagt protestere mot at de ikke har et verdigrunnlag å basere sin politikk på, og jeg er også tilbøyelig til å innrømme at partiet har sine «kjepphester» som gir utgangspunkt for mange standpunkt. Wikipedia skisserer følgende i forhold til Senterpartiets verdigrunnlag:

Senterpartiet legger ingen av de kjente ideologiene fra det 20. århundret til grunn for sitt program, men tar utgangspunkt i et eget manifest. Senterpartiets verdigrunnlag er delt inn i fire hoveddeler:

  • Motstand mot økonomisk liberalisering og frie markedskrefter
  • Desentralisering av eiendomsrett, makt, bosetning og kapital
  • Større likestilling mellom ulike grupper i samfunnet
  • Økonomisk måtehold og prioritering av ikke-materielle verdier, som for eksempel miljøvern

Partiet regner seg som en garantist mot norsk EU-medlemskap.

Sitat: http://no.wikipedia.org/wiki/Senterpartiet#Senterpartiets_verdigrunnlag

For meg virker disse «absoluttene» ikke begrunnet ut i fra et helhetlig menneskesyn, men istedenfor noe som er begrunnet ut i fra hvilke fordeler en enkeltgruppe i samfunnet kan dra nytte av. Du kan selvsagt selv tenke deg til hvilken gruppe vi snakker om?

Senterpartiet skriver selv om sin ideologi:

Senterpartiet setter mennesket og miljøet i sentrum. Den enkeltes rettigheter har verdi bare når de blir sett i forhold til andres rettigheter. For stor frihet for noen fører til mindre frihet for andre. Hensynet til naturgrunnlag og miljø må overordnes andre kortsiktige hensyn.

Senterpartiets ideologi bygger i praksis på tre ideer:

  • ansvarsideen
  • fellesskapsideen
  • forvalterideen

Sitat: http://www.senterpartiet.no/article43915.html

Begrepene ansvarsideen, fellesskapsideen og forvalterideen er svadaord som brukes for at hver velger på sitt eget vis skal gjette seg til hva som er grunnlaget for Senterpartiets tenkning. Jeg velger å skumme internett for å finne ut hva andre mener om Senterpartiets verdisyn.

Anne Tingelstad Wøien fra Oppland Senterparti skriver i 2005:

Jeg bygger mitt syn på Senterpartiets ideologi. Denne ideologien bygger på ansvar, fellesskap og forvaltning, og setter rettferdighet, trygghet, respekt og et fritt ansvarlig menneske i sentrum. Det er utgangspunktet for min tenkning, og årsaken til at jeg mener at den høyredreiningen vi har hatt de siste fire åra fører til et mer egoistisk samfunn.

Sitat: http://www.senterpartiet.no/oppland/politikk-bygger-paa-ideologi-article23874-4904.html

Læreboka Streif for samfunnsfag i videregående skole sier det på følgende treffende måte:

I tillegg har vi partier som vi ikke kan plassere i en ideologisk bås. Senterpartiet ble dannet som et interesseparti for bøndene.

Sitat: http://streif.samlaget.no/tekst.cfm?tekstid=295&lid=1

Senterpartiets egen historieskriver forteller om et protestparti som i begynnelsen av 1920-årene har problemer med å tenke helhetlig de første årene av sin historie (naturlig snakker vi om Norsk Landmandsforbund og Bondepartiet – forløperne til SP):

I denne liberalistiske tida, då pengemakt og spekulasjonsøkonomi hadde «tidsånda» på si side, sette Bondepartiet fram krav om tollvern for landbruket, slik industrien framleis nytte godt av. Partiet ville fremja norskbasert matvareproduksjon ved å innføre korntrygd, dvs. statsstøtte til heimleg kornproduksjon. For å støtte opp om fiskerinæringa i konkurransen om heimemarknaden fekk partiet gjennomslag for forslag om tollerstatning til næringa.

Vi får ikkje noko klart inntrykk av Bondepartiets økomiske «filosofi» i denne første tida. På den eine sida forvalta partiet den historiske arven frå Søren Jaabæks tid. Nauda skulle motverkast ved å bruka sparekniven på dei offentlege budsjetta. Samtidig argumenterte partiet for at ein skulle satsa på det produktive næringslivet. Midt på 20-talet streva bygdene med ei djuptgåande gjeldskrise i landbruket.

[…]

Då partiet skifte namn til Senterpartiet i 1959, var distriktspolitikken blitt den store fanesaka. Og på 1960-talet hadde partiet formulert perspektivet: Sentralisering mot desentralisering, sentrum mot periferi, konfliktliner som gjorde seg gjeldande både nasjonalt og internasjonalt. Senterpartiet var no fast forankra i forestillinga om at ei samfunnsutvikling er menneskeskapt, og at den kan påverkast og styrast.

Sitat: http://www.senterpartiet.no/article38459.html

Senterpartiets valgprogram fra 1997 sier følgende:

En langsiktig forvaltning av natur og miljø er en integrert del av Senterpartiets ideologi. Et desentralisert bosettingsmønster med folkevalgt styring i små oversiktlige enheter, er en forutsetning for en slik langsiktig forvaltning. Det blir lettere å se virkningene av personlige og politiske beslutninger når oversikten er bedre og avstandene kortere. I et slikt samfunn vil langsiktig planlegging for framtidige generasjoner priorieteres framfor kortsiktig økonomisk gevinst. Lokalt eierskap er den beste forsikring mot overforbruk av naturressursene.

Sitat: Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste

Stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen (H) skriver på sin blogg:

Det gamle Bondepartiet/Senterpartiet representerte i mange år den urkonservative strømningen som det mer liberale bypartiet Høyre ikke helt klarte å fange opp. Partiet var agrarkonservatismens hjemsted. En naturlig del av en slik platform er moderat nasjonalisme/patriotisme, forsvar for nasjonale, kristne verdier og lokal kultur, skepsis til det flerkulturelle samfunnet og til statens sentraliseringspolitikk.

Et interessant spørsmål er selvfølgelig hvordan et slikt parti skal føle seg hjemme i en regjering med Sosialistisk Venstreparti, men vel så interessant er det om Senterpartiet med dette klarer å utvikle en bredere ideologisk platform enn det snart 80 år gamle kriseforliket med Arbeiderpartiet som gjorde norsk landbruk til et underbruk av departementet i Oslo.

Sitat: http://konservativ.no/2011/01/slutten-for-det-radikale-sp/

Til slutt tar jeg med et sitat fra en høyredamen Berit Solli som vel viser at man fort kan havne over i den litt mer useriøse politiske diskusjonen når man snakker om Senterpartiet:

Sp er det partiet som tilpasser seg best de mulige samarbeidsforholdene på en slik måte at deres velgere får størst økonomisk gevinst av det. Senterpartiet har ingen ideologi, bare en markedsplan. Så når SVs folk står på plenen med sin offermentalitet og sutrer over tapene i regjering, står hestehandlerne fra Senterpartiet rundt hjørnet og teller hundrelappene de tusker til seg i hvert eneste statsbudsjett og hver eneste sak. De vinner litt i hver sak, der SV taper litt. Sp-darwinistene tilpasser seg best de rådende politiske forhold. De ville sikkert fått askeladdish mye ut av et EU-medlemsskap, også.

Sitat: http://beritsolli.wordpress.com/2011/03/19/hadde-det-enda-vaert-en-dametruse/

For meg virker det som om Senterpartiet handler ut fra et genuint ønske om å ta avgjørelser som a) sikrer bøndene best mulige økonomiske vilkår og b) sikrer at det bor folk på bygdene i Norge. Disse to argumentene kom først (historisk sett) og partiet har i etterkant bygd opp et nettverk av «verdisyn» som skal forsøke å begrunne disse tingene i enhver sammenheng.

Jeg synes ikke det er noe galt i at Senterpartiet (hvorfor skiftet de egentlig navn fra Bondepartiet i 1959?) gjør sitt beste for å score best mulig i velgermassene hvor de har en viss sympati, men å blande sosialisme, liberalisme, kommunisme og konservatisme for å finne ut hva som best tjener velgergrunnlaget er ikke akkurat noe som fremkaller dype sympatitrekk hos undertegnede.

PS. Jeg bor selv «på bygda» og ser så absolutt at det kan være nødvendig å kjempe for at byfolk og styringsville mennesker skal se at det byr på spesielle utfordringer å bo på landet. Men jeg har nå valgt det selv da….Det er fordeler og ulemper med alt her i verden, men det får bli et nytt blogginnlegg en annen gang.