Fra skoleteater til kulturoverdose – day #3 in Polen

 

Dagen startet utmerket med en god frokost. De andre har ikke bare utpekt meg til sekretær, men jeg skal visst stå ansvarlig for organisatoriske ting som taxibestillinger osv. også. Dermed var første punkt på morgenprogrammet å få tak i en drosje slik at vi kunne komme oss til NKJO Kolleg for første programpunkt.

Men Nowy Tomysl (med 15 000 innbyggere) har visst bare en taxi (?). Dermed måtte vi kjøre i to omganger…

NKJO Kolleg som arrangerer dette studiebesøket ligger i Stary Tomysl, en liten minilandsby som ikke inneholder noen verdens ting. Bygningen hvor utdanningsinstitusjonen ligger befinner seg i en pen park, men den hadde vi selvsagt ikke tid til å ta en titt på.

I første programpunkt ble vi kjent med det polske utdanningssystemet, noe jeg satte stor pris på (jeg klarer jo heller ikke å holde kjeft  – så en del spørsmål ble det jo). Det er tydelig at de har et enda verre testregime der enn hos oss og at det meste styres fra staten.

Som alltid i østeuropeiske land ble det en obligatorisk tur til rådhuset for å bli møtt velkommen av borgermesteren. Han var dessverre syk, men viseborgermesteren var en hyggelig kar som ikke engang ble vippet av pinnen av mine spørsmål. Diverse brosjyrer, handlemynter og musematter vanket det jammen denne gangen også. Kanskje noe å tenke på for Sigdal kommune som ikke deler ut noen ting til utenlandske gjester?

Jeg la jo straks merke til at verken viseborgermesteren eller de andre i administrasjonen snakket noe slags fremmedspråk. Samtidig fortalte han (gjennom tolk) at politikerne la enorm vekt på fremmedspråk og et utvidet samarbeid med tyske bedrifter og kommuner.

Da jeg spurte han om ikke det ville være riktig av politikerne å gå foran med et godt eksempel og lære seg et fremmedspråk, ble han svar skyldig. Litt pinlig stillhet kom før han kom på at han jo hadde vært i Tyskland og klart å shoppe i alle fall. Neppe språkferdigheter nok til å imponere de nye vennene i Europa, for å si det litt enkelt.

Etterpå marsjerte vi taktfulle i stormskritt for å rekke neste seanse på programmet, men heldigvis fikk vi slengt i oss noen bakervarer på veien.

Vi besøkte en grunnskole (barneskole) der vi fikk oppleve engelskundervisning i 3. klasse. I mine øyne var det et rent skoleteater, der mor lærerinne hadde instruert elevene på forhånd. Her var det ikke mye spontanitet, men timen var grei nok dersom man ville formidle hvor mye engelsk elevene kan. Men alt var tydeligvis innøvd og noe nytt læringsstoff ble ikke formidlet.

Engelsken var vel ikke heller all verdens, verken fra læreren eller elevene, men man bør vel være fornøyd med det faktum at de lærer engelsk. For eksempel ble ordet ”bord” (table) konsekvent uttalt som ”teibøll”.

Da jeg i en fellesdiskusjon senere på dagen kritiserte både skoleteateret i denne timen og også det faktum at læreren ikke kjent navnene på elevene og stort sett lot 4-5 av 25 elevene svare på spørsmål, virket det som om de andre seminardeltakerne ikke var enige med meg. Men det er jo ikke noe nytt…

Så var det ut av Grunnskole Nr. 2 (triste navn på skolene gitt) og løpe videre til et gymnasium (som ikke er noe annet enn ungdomsskolen på polsk) for å oppleve tyskundervisning blant faglig svake 14-15 år gamle elever.

Tysklæreren var imponerende, både i utseende og i bruken av digitale læremidler. Men det hjelper så lite når elevene er demotiverte og omtrent ikke forstår hva som skal gjøres og hvordan man snakker tysk. Undervisningen var rett og slett ikke passende i forhold til elevene. Men det var jo morsomt å se store gutter synge tysk karaoke til slutt. Det skal jeg teste ut blant mine niendeklassinger (Beware!).

Etter å ha opplevd småbarn og ungdommer var det så på tide å oppleve pensjonister som frivillig lærer tysk. Vi stormet altså til et eldresenter der to unge lærerstudenter gjorde gratisarbeid for å gi de eldre (snittalder på gjengen var visst 77 år – den eldste 93 år!) nyttig lærdom.

Vi kom raskt i tale med de eldre, og lærerstudentene taklet greit tolkejobben. Det var tydelig at de eldre var begeistret over å lære tysk og attpåtil motta besøk av oss. Det var skikkelig god stemning med masse latter og kos. Kanskje det hadde vært en ide for beboerne på Sigdalsheimen?

Før vi satte i gang med sightseeingen i området, måtte vi få i oss litt middag. Men som vanlig måtte jeg nøye meg med en salat og en suppe, noe mer er det visst ikke å få for en stakkars vegetarianer i kjøttlandet Polen. Oppfinnsomhet på kjøkkenet finnes ikke på landsbygda i alle fall.

Sightseeing var noget spesiell. Området er kjent for kurvfletting, overalt hvor man går og står finnes kurver. Ikke rart at byen tok initiativ til å få laget verdens største kurv (som de kunne komme i Guinness Book of World Records med), man må jo ha noe å tilby turistene.

Vi fikk se vannverket som de var rimelig stolte av, men det er vel ikke akkurat noe som turister digger aller meste.

Nå var mesteparten av dagen gått og jeg ble ikke mildere stilt av å måtte besøke et flettekurvmuseum. Særlig siden jeg visste at kvelden ville gå med til å skrive rapporter. Dagen ble dermed ikke avsluttet før nærmere kl. 23 – da stenger jo alle utesteder her likevel. Men i morgen skal vi til storbyen Poznan. Hvem vet hva som skjer der…

Rune i Polen – day #2

 

Også i Polen ble klokken stilt frem en time natt til søndag, dermed ble jeg liggende ekstra lenge under dyna. Flaks at frokostserveringen på Sheraton Hotel Poznan var utvidet på grunn av forskyvningen.

Prisen på hotellrommet var behagelig, minst like behagelig som senga og dusjen, men frokosten var virkelig overdådig. Spesielt interessert å se de ansatte presse fersk gulrotsaft, noe jeg benyttet meg av.

Men vi er jo i Polen, og til frokostbuffeten hører det tydeligvis også med både champagne og vodka, noe som ikke akkurat tiltrekker min oppmerksomhet. Men muligheten er der altså, for andre som eventuelt kunne tenke seg noe slikt.

Jeg fikk utvidet utsjekkingen med et par timer uten ekstra kostnad, viktig å få med seg så mye mat som mulig.

Etter en liten tur i gamlebyen (vi skal visst tilbake dit tirsdag for omfattende sightseeing osv.), beveget jeg meg til jernbanestasjonen og fikk etter mye om og men tak i en billett – ca. 50 km for omregnet 25 kroner er ikke så ille (men det var ikke verdt mer heller).

I billettluken fikk jeg altså billetten, men ikke noe hjelp til å finne ut hvor og når toget gikk. Oppslagstavlen hjelper ikke en stakkar som skal til en fillestasjon – les: Nowy Tomysl.

Dermed var det bare å stille seg i kø ved informasjonskranken. Det finnes visst alltid en polakk som skal fortelle livshistorien sin til de ansatte i luken, men til slutt fikk jeg informasjonen jeg behøvde.

Toget var et regionaltog, og det var totalt overfylt av mennesker. Jeg ventet bare på at folk skulle gjøre som i India – klatre opp på togsettet og sitte der. Vel, det hadde kanskje vært like bekvemt. Toget var tjukt av folk og bagasje.

Perfekt tilpasset turister ble det selvfølgelig ikke ropt opp hvilke stasjoner vi stoppet ved, eneste mulighet ble å forsøke å kommunisere med de innfødte. Dermed fikk jeg avtalt at en skulle si fra til meg når vi nærmet oss Nowy Tomysl. Det gikk greit.

Vel plassert på riktig jernbanestasjon var det bare å praie en taxi og komme seg til Hotel Atrium som ligger midt i sentrum. Vel, å hevde at denne byen har et sentrum er nok en overdrivelse, men de har i alle fall en gågate. Det er mer enn man kan si om Hokksund!

Etter innkvarteringen var det på tide å sørge for de basale behov – på en restaurant spiste jeg en lekker Caprese salat med mozzarella, tomater og basilikum (og herlige oliven attpåtil) og fikk servert verdens verste løksuppe med noen slappe krutonger. Løken i suppa var raspet og hele greia så ut som en kopp med melk. Gruusomt.

Kl. 19 startet det offisielle programmet, og vi ble hilst velkommen av polakkene som organiserer det hele. Deltakerne kommer fra Norge, Tyrkia, Romania, Slovenia, Slovakia, Tsjekkia og Tyskland. En spennende blanding, og vi brukte det meste av kvelden til å diskutere vår fellesnevner – skolesystemene. Særlig hun fra Tyskland ble nesten skuffet da jeg fortalte om alle ulempene ved at vi ikke har karakterer før i 8. klasse. Hun var tydelig begeistret for den skandinaviske skolemodellen, noe jeg overhodet ikke er. Men jeg unnlot selvsagt å fortelle henne at det er forskjellige meninger om saken….

Vel, i morgen er det fullt program fra morgen til kveld. Gjett hvem som har blitt utnevnt til gruppeleder for å organisere betalinger, rapportskriving osv.? Så typisk….selv om jeg overhodet ikke ba om det. Sannsynligvis utstråler jeg en iver etter byråkrati og babling.

Rune i Polen – day #1

 

Den første dagen begynte ikke akkurat på beste måten. Tidlig ut av seng på Nerstad for å rekke flyet, rundstykket i bilen glapp og forsvant bak clutchen, mens Red Bull-boksen veltet uten at jeg merket det før konsollen var full av seig energidrikk.
 
Men jeg kom meg i alle fall til Oslo Lufthavn Gardermoen, surfet gratis en times tid på nett (fatter ikke hvorfor noen betaler for dette lenger) og fikk boardet flyet til Poznan. Det var kun noen få nordmenn om bord, men ellers går det mest i unge herremenn fra Polen. Man ser det på hårklippen – de bruker visst barbermaskinen som andre bruker tannbørsten.
 
Ikke alle polske menn er spesielt gode til å lese tall (ei heller gjøre seg forstått), i alle fall traff jeg på et par som ikke forsto at de satt der jeg skulle sitte.
 
Men er det så nøye, tenker du kanskje? Vel, jeg er ikke spesielt glad i å fly. Dersom noe skulle skje, vil jeg gjerne at de forkullede restene av meg letes frem på korrekt sete. Vil jo ikke at en polakk få asken sin spredd utover Skagerrak, mens jeg havner på en katolsk kirkegård i Polen.
 
I tillegg er jeg jo pedagog – til og med mattekunnskaper (altså lese tallene over setene korrekt) ønsker jeg å formidle.
 
Poznan har en enkel og grei flyplass, bagasjen var så kjapt ute av flyet at den kjørte ved siden av transferbussen vår.
 
Kun 5 minutter etter at jeg hadde kommet meg ut av flyplassen og ventet på bussen, ble jeg kontrollert av politiet. Sannsynligvis så jeg ikke polsk nok ut, i alle fall virket det ikke som om de hadde noe spesiell grunn til å sjekke. De skrev sirlig opp all viktig informasjon fra passet mitt, og en av dem løp av gårde inn i bygningen. Jeg ble stående et kvarter før jeg fikk passet og klarsignalet til å gå på flybussen inn til sentrum…
 
På flybussen var det tydeligvis installert et nytt billettsystem. Jeg ble bablet full om en automat, sjåføren ville ikke ha pengene mine. Selv polakker var totalt i villrede om ”normalny” billett via automaten. Men han ble nødt til å ta imot hundringsen min, for småpenger hadde jeg fortsatt ikke fått tak i. 12 norske kroner kostet tyve minutter med flybussen – ikke så verst det.
 
Dagens trim var definitivt gåturen fra jernbanestasjonen til sentrum – det tok jammen meg en halv time med stram gåing. Min dårlige egenskap fra dagens Lørdagsprofil i Bygdeposten fikk seg en støkk da.
 
Jeg kom meg inn på et gedigent handlesenter og spiste litt lunsj på Pizza Hut – orker ikke tanken på å spise polsk tradisjonskost ennå (og når man er vegetarianer lurer jeg jo litt på hva det skal bli).
 
Vet egentlig ikke om Poznan er noe særlig til turistby, etter et par timer har jeg ennå til gode å høre noen utlendinger (som jeg forstår). Men jeg er jo ikke på jakt etter turister heller. 
 
Istedenfor å begynne togkampen (for å komme meg til rett sted), valgte jeg å endre litt på planene. Tok i stedet inn på et hotell rett ved jernbanestasjonen og reiser fra Poznan til Nowy Tomysl i løpet av søndagen. Etter mange timer på beina var jeg rett og slett helt utslitt. Etter en dusj og litt mat (en salat…), bar det rett i køya og ”lights out”.