Mañana mañana

NB! Sarte sjeler må avstå fra lesing: Mangler politisk korrekthet. 

En av ulempene ved å reise på cruise sammen med en haug med latin-amerikanske familier er misforholdet mellom nord-europeisk punktlighet og latin-amerikansk mañana mañana-holdning.

Jeg vil ikke legge skjul på det også er en del fordeler å notere, men de fordelene er nok ofte kunstige og virker ikke helt etter hensikten i mine øyne. Behøver jeg si mer?

Om bord foregår alt på de tidspunktene som er lovet, men når de reisende beveger seg i land, virker det som om enkelte gir blaffen i at de er på tur med andre. La meg komme med et konkret eksempel:

I dag har vi lagt til på Aruba, en herlig karibisk øy kjent for sine lekre strender, sitt glassklare vann og rolige atmosfære.

På billettene for dagens utflukt sto det at vi skulle reise av sted med buss kl. 08.15. Dermed måtte vi stå opp allerede kl. 07 for å rekke morgenstell og dekket frokostbord.

Cruiseskipet la til kai kl. 08 og det var bare å kaste seg rundt for å «rekke» bussen. Punktlige europeere kommer selvsagt on time.

Men når cruisegjestene består av ca. 90 % latinamerikanere (ifølge onde tunger er det 96 % om kvelden), er det vel ikke annet å vente at bussen er omtrent tom kl. 08.15!

Du kan gjerne fortelle meg at «det må du forvente», «det er jo tross alt ferie og ikke noe hastverk» eller «sur igjen, Nikolaisen?».

Men følelsen av at noen stjeler verdifull strandtid fra en solhungrig nordmann kan ingen ta fra meg. For du kan vel banne bein på at tilbakereisen ikke forskyves bare fordi noen naturlig brune ikke bryr seg om at de stjeler soltid fra oss blekansikter?

Vel, når klokken blir 08.45 og en dritsur «kun spansktalende» bussjåfør (du får ikke et rødt øre i driks) stadig babler om «cinco minutos» (eller noe i den duren, jeg gidder ikke lære spansk – feriespråk) er visst endelig alle om bord.

Et lite tips til den spansktalende sjåføren: Hva med å stille seg på utsiden av bussen og telle alle som går om bord – så slipper du å ta turen gjennom bussen fire ganger for å telle oss sauer om igjen?

Men så går ferden kjapt til dagens herlige strandmål – De Palm Island. Vi kjører med bussen til et grusomt industriområde som gir meg assosiasjoner til søppelforbrenningsanlegg eller det som verre er.

Men akk, så stiger vi om bord i en transportbåt som tar oss over til en idyllisk øy der vi bare nyter strand, all-inclusive, Bob Marley-musikk, varmt vann, akvariefisk og alt som hører himmelen til – og ikke til Norge.

Timene går så altfor fort og gjett hvem som pakker og er klar til avreise med transportbåten kl. 13.30? Ze Norwegians/Djermans åff kårs. Ispedd noen få latinos.

Frekkheten selv er et par unger som skal være med oss. De kjører banana boat rett foran nesa på oss og har all verdens tid. Og foreldrene slækker på brygga og tar livet med ro. Etter en god dag i heten koker det innvendig i røde Rune (nei, ikke politisk, hudfargen gjenspeiler ikke politisk syn).

Men så kjører faktisk båten uten de siste som hører til reisefølget og jeg tenker med min enkle hjerne: Det er til pass for dem!

Gjett hva: I stedet for å vente om bord i båten, ble vi sittende og vente i bussen på de som heller ville tilbringe litt ekstra tid på bananbåten.

Dersom jeg hadde gjort det samme, hadde jeg nå i alle fall sagt unnskyld på bussen etterpå. Men ikke en mine å se i de tomme blikkene.

Noen ulemper må man vel takle i en ellers genial ferie, godt jeg husket på blodtrykkspillene i dag morges.