En super ferie tar også slutt en gang

Den siste hele dagen på vårt fantastiske cruise tilbrakte vi i Split, Kroatia. På turen nedover besøkte vi jo allerede Dubrovnik i samme land, og jeg må si meg positivt overrasket over dette lille landet.

Skal jeg være helt ærlig (og det er jeg jo litt for ofte her i bloggen og ellers i livet), så innrømmer jeg gladelig at jeg ikke visste særlig mye om landet i det tidligere Jugoslavia. Da vi var i Dubrovnik, var vi mest på utkikk etter sol, varme og badestrender, mens vi i Split reiste på guidet tur.

Først hoppet vi på en buss og tok strake veien til Omis. Bussturen (som foregikk uten dramatikk i motsetning til på Mykonos) ble ledsaget av en utrolig kunnskapsrik guide som hadde glemt av-og-på-knappen hjemme – og pratet i ett kjør.

Omis er en flott liten by med trange smug smekkfulle av butikker og hyggelige gatekafeer. Vi gikk gjennom byen og til elven der vi hoppet om bord i en båt for å ta et lite elvecruise. Det var hett og vi ble ganske misunnelige på folk som koste seg i vannkanten, enten de fisket fra skyggen eller badet. Etter ca. 45 minutter stoppet vi ved en restaurant der vi fikk forfriskninger (vin, boblevann, ost og lekkert steinbakt brød).

Brødet bakt i steinovn var egenprodusert av restauranten, og vi kunne selv ta i øyensyn hvordan brødet ble laget. Stakkars mann som dekket brødet med glødende kull i varmen og sørget for at vi fikk lekre smaksbiter.

Tilbake til Split ble vi kjørt i buss. Guiden fortalte uten stopp om Kroatia, området med kalkstein og ikke minst om hvordan kommunismen ble overvunnet på begynnelsen av 90-tallet. Damen hadde skikkelig peiling og virket i sin fremføring som en ekte markedskapitalist. Det varmet hjerteroten min!

I Split tok guiden oss til det romerske palasset i gamlebyen. Jeg forstår godt at byggverket er blant UNESCOs verdenskulturarv. Mye er restaurert, men likevel er ikke dette et ”dødt” museum. Hvem hadde kommet på tanken om å ta vare på gamle romerske søyler inne i en bank? Herlig!

Utpå ettermiddagen dro vi tilbake til Grandeur of the Seas og startet forberedelsene til hjemreisen. En ting er pakkingen (som ekspertfruen får ta seg av), enda verre er det å bestemme seg for hvordan vi skal fordele tipsene til dem vi synes fortjener det. Nå hadde vi forhåndsbetalt en del ”fastlagte” tips, men vi ville gjerne gi en ekstra påskjønnelse til kelnerne ”våre” og ikke minst han som holdt orden i suiten vår. Vi får håpe de ble fornøyde!

Kvelden brukte vi til å kose oss i restauranten, før vi måtte opp på suiten for å pakke ferdig og sette ut koffertene på gangen.

Fredag morgen når vi ankommer Venezia igjen blir nemlig alle koffertene transportert i land hvor vi må finne dem frem for å plassere dem i bussen som tar oss til flyplassen (vi betalte litt ekstra for å slippe maset med å slepe koffertene selv).

Vi i familien er skjønt enige om at dette har vært vår beste ferie hittil. Greit nok at den kostet en del gryn, men det har vært verdt det. Så mye som vi har opplevd og så flotte mennesker som vi har møtt, er det bare en ting å gjøre: Å anbefale andre å forsøke det samme som oss!

En helt vanlig tur til stranden

Det begynner å nærme seg slutten på vår cruiseferie i Middelhavet. Dagen i går tilbrakte vi på Mykonos, der vi ikke opplevde noe mer enn en fin strand og en grusom busstur.

For å komme i land på øya må man reise i land med småbåter, cruisebåten Grandeur of the Seas er for svær til å legge til kai.

Denne dagen hadde vi altså ikke booket noe annet enn busstransfer til Elia Beach. Vi må benytte den siste tiden til å sole oss og bade så mye som mulig.

Vi er vant til å gjennomføre en ferie på egen hånd og klarer nok aldri å venne oss til måten turer gjennomføres på når man er på et cruiseskip. Alt er tilpasset n00bs, first timers eller jerks.

Når du har booket en tur, skjer gjennomføringen slik som beskrevet nedenfor.

Vi stiller opp i teatret og står litt i kø for å vise frem billettene våre og få utdelt klistremerker.

Deretter blir vi bedt om å plassere oss sammen med de andre som skal ta samme turen som oss (men det gir vi blaffen i, du kan sitte hvor som helst).

Det er meg et mysterium hvorfor vi skal sitte sammen med andre med samme klistremerke, men i bunn og grunn dreier dette seg om urangst hos arrangøren for at en eller annen amerikaner skal saksøke dem i etterkant fordi noe ureglementert skjedde. Dermed gjør man det enklest mulig for seg selv og deltakerne.

Etter at alle har fått utdelt sine klistremerker, blir ”vår” gjeng ropt opp og vi marsjerer fra dekk 5 (teatret) til dekk 1 (utgangen der båten skal transportere oss i land). Vi marsjerer selvsagt i flokk med en reiseleder i forkant som holder et skilt med nummeret vårt.

Da vi ankommer trappen, sa gårsdagens reiseleder at de som ville kunne ta heisen. Dermed var det selvsagt enkelte fete og late amerikanere (and they are really big, baby) som hoppet inn i heisen. Men vi andre er fortsatt spretne, selv etter så mange dagers matservering om bord.

Mens vi går ned trappene, får vi stadige tilrop fra reiselederen med skiltet og andre ansatte om bord om å holde ”Sea Pass Card and ticket ready”. Det kan minne om krigsmobilisering.

Nede på dekk 1 er det fullt kaos fordi vi med turbillett skal i en kø, mens folkene som bare vil i land på egen hånd står i en annen kø (og vi som har betalt gryn for tur har selvsagtførsterett – skulle bare mangle). Igjen står det folk og skriker og bæljer om hvor vi skal stå, hva vi skal vifte med. Amerikanere elsker vel slikt.

Når vi så endelig kommer oss over med båten, er det igjen å gå gåsegang med en tafatt reiseleder. Tafatt fordi han i kaoset på havnen forsøker å få tak i alle billettene til vi som skal på Elia Beach-turen. Hvorfor ikke samle inn billettene på båten eller gjete oss til bussen først og så samle inn? Neida, istedenfor må han bruke 10 minutter på å få alle billettene i sine hender. Spesielt smart av et par amerikanere å vente med å komme med billettene sine til de har sett at guiden fortvilet for andre gang teller billettene sine fordi han vet at det mangler noen….

Så kommer biten som guiden ikke kan noe for. Vi må nå gå rundt hele havnen for å komme til stedet hvor bussene står parkert. Det tok oss vel 15 minutter med stram gange på brostein og gjennom fortauskafeer å komme til bussen. Men mange av oss (meg selv inkludert…grrrr) gikk kun i badesko og hadde ikke beregnet en lengre gåtur. Slikt kan man vel gi beskjed om på forhånd (står alltid på billetten hva man må ta med) slik at vi kunne tatt med bedre skotøy?

Vel, til slutt ankommer vi anpustne og svette som faen til bussen – en eldgammel skute tydeligvis eksportert fra Tyskland fordi den ikke lenger ville kommet gjennom TÜV (EU-kontrollen).

Nå legger vi livene våre i hendene til bussjåføren. Han har tydeligvis dårlig tid og kjører hasardiøst som et olja lyn (reiselederen om bord pisker opp stemningen ved å antyde at vi kan ankomme stranden 5 min før planlagt tid). Mens vi raser opp og ned bakker, smale veier og samtidig tviholder på naboen eller det gamle setetrekket og forsøker å unngå guffa som kommer ut av det eldgamle klimaanlegget over oss, ber vi til høyere makter om at vi kommer til å se stranden og verden der ute etterpå. Kismet!

Men de høyere makter som vokter over livstrøtte bussjåfører har en god dag og lar skjebnen spille roulette på vår side denne dagen. Vi ankommer Elia Beach-stranden og får noen fantastiske timer på en strand der alt stemmer.

Eldstemann hadde lest på nett at solsengene var rådyre, men vi betalte 12 euro for to senger, en solskjerm og ett lite bord. Det kunne vært betraktelig verre, men stranden var ren for søppel og vannet var herlig glassklart. Vi koste oss som bare rakker’n.

Etter fire timer på stranden tok vi den samme bussen tilbake, men denne gangen måtte sjåføren ligge bak en tungtransport hele veien. Han forsøkte ikke en gang å kjøre forbi, og alle gjestene om bord var sjeleglade.

Ved ankomst til havnen gjorde vi ikke annet enn å karre oss om bord i båten igjen – selve Mykonos virket ikke særlig spennende. Det var stranden og badingen som var hovedtema denne dagen for oss.

Grandeur of the Seas reiste fra Mykonos kl. 16 tirsdag og satte kurs for Split i Kroatia. Det betyr en lengre sjøtur, ca. 1 ½ døgn. Vi ankommer ikke Split før torsdag morgen. Men før vi kommer så langt skal vi chille maks om bord i båten!

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

Dag 7: Fra magedans til mageplask

Dag 8: Uten mas og kjas

Fra magedans til mageplask

Bodrum i Tyrkia kunne vært hvor som helst i verden – stedet har sol, varme og vann til å bade i. Mer behøver man vel ikke når man er sol- og badehungrig nordmann?

Denne dagen gjorde vi det enkelt og booket om en kulturekskursjon til en båttur med innlagte badepauser. Det er tross alt viktigere å tanke sol og varme enn å fylle opp hjernen med for mange opplevelser av kulturell art, ikke sant?

Om morgenen fikk vi sjokk over å se hvor mange som hadde booket båtturen. Vårt håp om en behagelig seilbåt eller et lite piratskip svant hen. Godt over hundre mennesker ble stuet inn på en motorbåt, men heldigvis for oss var det ikke alle som orket å finne seg en plass oppe på dekk (småbarnsfamilier og eldre unngår den drøye solen).

Når varmen er som ”verst”, er det ingenting som slår litt vind ute på sjøen. Brisen på havet kjøler oss ned, men samtidig er lurer vinden oss til å holde ut lenger i solen. Dermed var det i dag tid for det første rødskimmeret på kroppen – uavhengig av hvor mye solkrem vi dusjet oss med.

Jeg likte godt båtturen og mulighetene til å gå i land ved en strand (Camel Beach – det var tross alt noen stakkars kameler som turistene red på) og også den frie badingen fra båten i Aquarium Bay (med plenty med mageplask i bokstavelig forstand). Må jo nevne det positive før det vanlige oppgulpet mitt kommer. For det finnes jo alltid litt å kritisere.

Den kvinnelige guiden var helt miserabel og totalt udugelig sett i forhold til gårsdagens supre Efesosguide. Hun brukte store deler av tiden med oss til å fortelle om sitt liv, sin oppvekst, sin familie, sin mann og sine barn. I tillegg hadde hun en stygg uvane – alle stedsnavn og navn stavet hun FØR hun uttalte dem. Veeldig irriterende.

I tillegg til å bable om seg og sitt var hun svært ivrig på å få oss til å bli med på magedans og ikke minst være begeistret over hennes sang.

Magedansen hennes var ikke all verdens, kanskje mest fordi hun ikke hadde særlig mye mage å svinge. Sangen hennes var dog enda verre, og minnet meg om de aller første episodene av talentshowet ”Idol”; der hvor alle idiotene som tror de kan synge trer frem i offentlighetens lys. Og om bord i båten hadde vi ingen mulighet til å bruke slå av-knappen. Hennes elendige sang ljomet over høyttalerne! Et servicemessig mageplask!

Gruppesammensetningen om bord var svært variert, alt fra småbarnsfamilier til eldre medborgere. Da passer det seg ikke å bombardere forsamlingen med kjempehøy musikk (og jeg tåler vanligvis mye) fra enorme høyttalere.

Normalt lydnivå er okay og vi takler også tyrkisk/muslimsk popmusikk. Men når volumet kjøres opp til maks, og fruens klaging ikke respekteres, er gjengen dømt til å få kjip karakter på sitt evalueringsskjema.

Den tyrkiske musikken likte vi (nesten). Stadig mente vi å høre sanger om ”jordbær, jordbær” og ikke minst tyrkiske matretter som Dürüm, Börek og Kebab. Vi ble nok litt for sultne på slutten.

Etter hva jeg kunne se av det som andre også skrev, var vi nok ikke de eneste som klagde på guidens familiegalskap og musikklyden. Men disse evalueringsskjemaene havnet vel rett i søppelbøtta.

Og dermed hjalp det lite hva guiden til slutt bablet om at tips ikke kreves, men forventes. Det ble null lira fra oss gitt. Jeg gir da vel ikke tips hvis jeg ikke er fornøyd?

Resten av dagen om bord følger et fast mønster. Vi slapper av i suiten, spiser litt snacks og drikker litt brus. Deretter tar vi oss et bad eller trener litt.

Om kvelden kler vi oss opp fint og går til middag i restauranten The Great Gatsby der vi får fantastisk service av kelnerne Austin og Vivian.

Men i går ble vi i forkant av middagen invitert til en felles samling for alle med luksuslugar – cocktail party in the bar. Det betyr altså ikke noe annet enn at vi sitter avsondret fra menneskeheten og super et glass vin, litt champagne eller en cocktail (alkoholfri for guttene of course). Morsomt å se stivkledde forretningsfolk og urgamle kjerringer som har enorm cruiseerfaring.

Man kler seg jo ut og inntar en helt annen rolle enn hjemme. Da vi sto i heisen på vei til cocktail party for de eksklusive gjestene, møtte vi på familien fra nabohytta (spanjoler tror jeg). Mannen spurte meg om det var vi som hadde vært på 75 cruise hittil. Jeg ble helt satt ut og mumlet tilbake noe om ”Wow, that makes me think that I must be really old”. Men morsomt at han rikingen trodde vi var ekte Pro’s!

Vel, tilbake til kelnerne ”våre” som gjør hver eneste aften i restaurant til super underholdning for hele familien. Etter et par kvelder fant vi kjapt ut at disse to var perfekte for oss, med god humor og smil om munnen. Derfor har vi fått dem til å ordne det slik at vi får dem som kelnere hver kveld – alt er visst mulig når man har et gyllent suitekort. Vi slipper å mase om at vi er vegetarianere (utvalget av vegetarmat er for øvrig meget bra, kommer tilbake til det i et annet blogginnlegg) og vinflasken fra gårsdagen kommer kjapt på bordet (viktig!).

Men en ting ergret oss i går kveld etter at restaurantbesøket var unnagjort. Lyset i suiten funket ikke som det skulle. Hele dagen har lysene slått seg av og på, og flere elektrikere har vært innom for å ta en titt. Spesielt morsomt var det da et par russere dukket opp for å riste på hodet – noe mer skjedde ikke.

På dagtid spiller det jo ingen rolle om lyset leker diskotek, men når klokken er nærmere 24, blir jeg irritert. Flere telefoner til resepsjonen gjør visst heller ingen forskjell, og først når jeg blir rimelig forbanna klarer de å ordne biffen. Vinflasken de ga oss som plaster på såret hjelper dog litt…

Dermed kunne vi endelig ta kvelden og få skjønnhetssøvnen vi trenger til dagen etterpå. Vi reiser fra Bodrum i Tyrkia til Santorini i Hellas. Der skal vi være litt aktive og oppleve vulkan og varme kilder. Ikke det at vi trenger et bad i de varme kildene akkurat nå, men skitt au.

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

I går brøt jeg et av mine viktige prinsipper i voksen alder. Har inntil nå alltid sagt til meg selv (og andre) at jeg ikke vil besøke udemokratiske land (sett ut fra mine standarder). Vi ankom Tyrkia på morgenen, et land som i mine øyne ikke respekterer menneskerettigheter slik jeg vil det. Men prinsipper kaster man gjerne på båt (bokstavelig talt) når man er desperat etter sol, varme og deltar på et cruise som ikke setter de samme standarder som meg selv.

Vi ankom Kusadasi om morgenen. Etter en frisk frokost dro vi i land for å ta en titt på ruiner og andre überrester etter tidligere sivilisasjoner i Efesos. For første gang på denne turen ble jeg virkelig imponert.

Imponert både av byruinene i Efesos og av guiden som underholdt oss på turen. En ting er å se et tempel eller flere i Athen, noe helt annet er det å se dagligdagse ting som toaletter, vann og kloakk, badehus, bibliotek, bygater, butikker, gågate og andre ting fra før år 0. Slikt synes jeg er spennende!

Selv om det vel var litt klisjéaktig, var det faktisk litt kult da vi så et kjapt skuespill med romere, Kleopatra, gladiatorer osv. Det var som å se igjen musikkvideoen ”Walk like an Egyptian” av The Bangles. Minstemann var skuffet over hvor kjapt det hele var over, men det var vel like greit i den uutholdelige varmen.

For varmt til de grader er det jammen meg her i Tyrkia – tipper rundt 36 grader. Men med mye vann og stadig fortvilet leting etter skygge overlevde vi uten hodepine og verre problemer. Og jeg begynner å bli vant til svette og varme.

Nå kunne vi heller ha betrodd oss til jomfru Marias krefter dersom vi fikk trøbbel. Vi besøkte nemlig også jomfru Marias siste bosted. Alle de overtroiske menneskene drakk fra kildene under huset hennes. Kildene skal visstnok gi god helse, mye kjærlighet og plenty med gryn. Timo sørget for fremtiden sin ved at han drakk av pengekilden. Men han har ikke forvandlet seg til Onkel Skrue ennå. Jeg gikk heller på do og tømte meg – det har vel samme effekten går jeg ut fra.

Guiden vår kunne forresten fortelle at det ikke var før etter 1967 og pavens første besøk til jomfru Marias bosted at turismen slo gjennom for fulle mugger. Typisk kirken og kristendommen å hjelpe en region i nød. Halleluja!

Guiden Vulkan (han skrøt av at han het det samme som planeten Mr. Spock i Star Trek kommer fra) ga oss mye interessant informasjon om Tyrkia, landets utvikling og historie. Men han var litt for opptatt av å gi et inntrykk av at hele landet er moderne, kvinnevennlig, demokratisk og ”europeisk”. Den historien må du nok lenger ut på landet med, Vulkan! Jeg tror ikke på deg! Jeg sier NEI til å la Tyrkia bli medlem av EU.

De tyrkiske teppehandlerne lovpriser nok også herren (i dette tilfellet hans representant Paven). Alle turene vi kunne velge blant inneholdt som avslutning en teppepresentasjon med litt snacks i tillegg. Nå fikk vi oppleve salgsteknikk på høyt nivå.

Etter bussturen tilbake til Kusadasi trodde jeg vi kunne snike oss unna salgspresentasjonen, men den gang ei. Bussen stoppet og en tyrker regelrett dro oss inn i teppesjappa i basaren. Det manglet kun de flyvende teppene for å få oss inn i butikken.

Gruppen vår besto av turister fra USA, Canada, Malta, Sør-Afrika, Storbritannia, Tyskland osv. En tyrker med gode språkkunnskaper i engelsk redegjorde for hvordan teppene veves, og en stakkars dame i tradisjonelt kostyme viste oss hvordan tyrkisk teppehåndverk foregår. Morsomt å se på, men vi skjønte fort at det nærmet seg salgsprosessen etter hvert.

Etter litt forfriskninger (eplete for mitt vedkommende, andre turister ble lurt til å prøve brennevinet Raki eller det lokale ølet) og en Börek (deilig brøddeig med fetaost og krydder), stormet en hel gjeng med tyrkere inn i salen for å overbevise oss om å kjøpe tepper til en dyr penge.

Interessant nok kunne salgssjefen fortelle at prisen han sa var prisen vi måtte betale for å få teppet hjem i stua – uansett hvor i verden vi bodde. Frakt, toll og andre omkostninger skulle den tyrkiske staten betale. Her snakker vi nok om heftig subsidiering eller genuint lureri.

Vår familie fikk ”tildelt” en selger som gjorde sitt beste for å overbevise oss. Han bablet om en samarbeidspartner i Skien og at Norge var et fantastisk land, men at det jo var så kaldt på gulvene at vi måtte ha et teppe.

Nå har vi jo et teppe hjemme, og vi har aldri brydd oss om hvor det kommer fra eller om det er vevd av sarte kvinnehender i endeløs, månedslang kamp. Og det gir jeg fortsatt blanke blaffen i, så til slutt kom vi oss ut av sjappa. Men det var ikke enkelt å finne utgangen en gang; det var en minidør ut til basaren. Puh, vi unngikk å sløse bort gryna våre. Men det var plenty med andre som nok tapte kampen mot tyrkerne der inne.

 For å komme oss ut av basaren og i retning av skipet måtte vi gå i skytteltrafikk blant selgere (genuine fake watches etc.) og nærmest riste oss løs fra disse gærne salgsfolka.

Jeg var sulten (en börek er ikke nok) og ville spise på båten. De som kjenner meg vet at jeg kan bli rimelig irritert når sulten gnager, så disse innpåslitne tyrkerne gjorde meg fly forbanna. Hva slags høflighet er det å ta tak i armen min for å dra meg inn i en sjappe? Dustehuer.

Cruiseskipet Grandeur of the Seas er som en oase i en ørken av skumle omgivelser. Da vi kom om bord kunne jeg igjen puste ut og slippe unna basarens og tyrkernes slitsomme tilnærmelser.

Verden går heldigvis videre og i morgen skal vi til Bodrum lenger sør. Der skal vi nyte noen timer på stranda, men det lar seg vel ikke unngå å bli plaget av slike basartyrkere heller, skulle jeg tro.

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Et samfunn i forfall

I går morges seilte vi inn til Pireus for å legge til kai med cruiseskipet vårt. Etter en kjapp frokost i vårt lukkede område for oss med luksussuite (vi digger å ha fred og ro fra bråkmakerne som er så hektiske når det gjelder å få tak i mat), reiste vi nok en gang på tur i omgivelsene.

Hovedinntrykket fra Athen og Hellas er vel ”business as usual”. Men da vi på bussturen fra Pireus til Athen opplever en enorm kø utenfor en bygning og får av guiden høre at det dreier seg om det greske arbeidskontoret, skjønner vi at noe er råttent i hellenernes verden. 30 % er arbeidsledige.

Her styrer ikke lenger guder som føder barn ut av hodene sine (Zevs) eller militærjuntaer som kan skalte og valte med sine motstandere som de vil. Her er det pengene som bestemmer!

I bussen på vei mot Akropolis fikk vi en grei guiding som selvsagt var positivt vinklet, der damen med barnehagestemme (hvorvidt det stemmer at noe slikt er ”barnehagestemme” vet jeg ikke – men damen gjentok i alle fall annet hvert ord slik at de dummeste av oss (amerikanere) skulle få det med seg) la vekt på antikke byggverk, moderne byggverk (stadion til OL 2004) og byggverk sponset av rike grekere.

Når det gjelder antikke byggverk, så har jeg ikke så mye å si. Steinrøysa ”nedi bakken” er sikkert viktig å ta vare på, men som turist blir det litt overdose å se stein og atter stein. For å komme inn på Akropolis for å skue ut over Athen og se restene av slavearbeidet til laverestående grekere og utenlandske barnearbeidere som arbeidet slik at greske filosofer og andre døgenikts kunne chille med druer og oliven betalte vi 12 Euro – greit nok som sponsing til stakkarene.  

Vi får satse på at grekerne etter hvert innser at det kan være like nyttig å rydde søppel langs veiene, restaure falleferdige hus, idrettsstadion og andre tragiske steder vi så langs hovedfartsåren mellom Athen og Pireus som det kan være å sandblåse en søyle eller hundre siden 1975.

Når man sitter i en buss og halvveis hører på en guide, skuer man samtidig ut av vinduet og legger merke til andre ting enn dritten rundt seg (og den er det jo nok av hos grekerne).

Banker. Banker. Banker. Det er utrolig mange banker i området vi reiste rundt i. Hva i alle dager skal grekerne med alle disse bankene? Og når jeg attpåtil får høre at bankene omtrent har service som offentlige kontorer (vil si: lange ventetider), fatter jeg ikke hva de driver med. Skyver de lånte penger fra A til B?

Jeg skal holde meg for god til å spekulere i sammenhengen mellom bankers tilstedeværelse som paddehatter og den økonomiske krisen i landet, men jeg er ikke i tvil om at de rike europeiske landene (for eksempel  tyskerne og forbundskansler Angela Merkel) er med på å sponse en god del av kaffedrikkingen og lunsjspisingen blant disse bankansatte som gjemmer seg inne i de fine bygningene.

Kanskje jeg høres litt for kritisk ut? Er det ikke så ille som jeg vil ha det til? Er ikke Hellas et samfunn i forfall? Jo. Men Hellas er ikke alene.

Gjennom de siste månedene har vi hørt mye om at grekerne pensjonerer seg tidlig, snyter på skatten, arbeider for lite og har for mange velferdsgoder sett i forhold til inntektene i landet. Klassiske tegn på et samfunn som lever på lån og skylapper.

Men er det noe annerledes i andre land? Hva ville vi nordmenn ha gjort dersom oljen tørket ut om 10 år eller verden ikke lenger behøvde oljen vår?

Vi ville også vært et samfunn i forfall. Så nyt turen så lenge dere kan, oljefete nordmenn – en gang tar joyriden slutt.

 I mens så er jeg glad for at vi har bidratt til at noen få grekere fikk seg en andel av vår pengekasse – jeg snakker selvsagt om lunsjen bestående av oliven og fetost på en liten kafe. Og de to vannflaskene jeg kjøpte i kiosken på hjørnet. Men resten får grekerne klare på egen hånd.  

PS. Et lite bevis på et samfunn i forfall fikk vi da vi gikk om bord i cruisebåten Grandeur of the Seas igjen om ettermiddagen. Etter passkontrollen slapp vi inn i et duty free-område der man kunne handle alt fra godteri til sprit. Men alkohol er det som tidligere nevnt ikke lov til å ta med om bord – du blir da fratatt flasken og får den igjen ved reisens slutt.

Men et par godt voksne amerikanere var desperate etter billig sprit. De stilte seg opp i et hjørne og helte sprit på vannflasker som de smuglet om bord. Hva gjør vel ikke enkelte fra ”under bildekket” (finnes ikke noe bildekk, men de billigste lugarene er nederst…) for å spare noen kroner! Et samfunn i forfall!

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Reis på tur til Poznan i Polen

Etter å ha vært på tur i området rundt Poznan i Polen en ukes tid, kan det jo være greit å samle inntrykk som kan være til nytte for andre som ønsker å reise dit, enten vi snakker business or pleasure.

Det går an å fly direkte med Norwegian fra Oslo-Gardermoen, Ryanair fra Rygge eller Wizz Air fra Torp (utrolige billige billetter) til fra Norge til Poznan, Polen.

Det er flere måter å finne billige billetter på, noen ganger kan det til og med være gunstig å reise via andre byer. Sjekk derfor både flyselskapenes egne nettsider og reisebyrå på nett som f.eks. Travelstart:

 

 

 

For det første er Poznan en oversiktelig by med en særlig fin gammel bydel som innbyr til spaserturer, restaurantbesøk og sightseeing. Det er ikke mange problemer med å gå til fots – jeg likte særlig å spasere gjennom parkene.

Flyplassen i Poznan er liten og kjapp. Dersom du ikke allerede har skaffet deg lokal valuta (zloty) på forhånd, kan du like gjerne veksle i avgangshallen (du finner vekslingsboden i midten rett ved ankomstdelen). Men du klarer deg godt med kredittkortet ditt eller alle bankautomatene som du finner overalt.

Det er ikke dyrt å kjøre taxi i Polen. Fra flyplassen til sentrum koster det omtrent 50 zloty (100 kroner), men det er kanskje heller ingenting i veien for å ta flybussen som går til jernbanestasjonen? Det kommer jo an på hva du ønsker selv.

I alle fall, flybussen går hver halvtime (15 og 45 over hver hele time) og koster kun 3 zloty hver vei. Du gjør klokt i å ha småpenger klare (kjøp deg noe i kiosken rett ved utgangen dersom du bare har sedler), for i bussen er det en automat du må bruke. Bussen du skal ta er merket med en stor L (ikke noe tall) og står rett utenfor inngang (du må bare gå over et fotgjengerfelt).

For å kjøpe billett så du kommer til jernbanestasjonen i sentrum, trykker du på knappen NORMALY og punger ut med 3 zloty per person. Man greier nok å få betalt hos sjåføren, men han ga meg samtidig et kjapt intensivkurs i polsk for å betjene automaten (uten at jeg forsto et kløyva ord).

Dersom du leser dette før sommeren 2012 og har tenkt deg til Poznan, vil du merke at det bygges helt enormt mye i byen – selvsagt er det ”takket være” europamesterskapet i fotball. Noen av kampene spilles i Poznan og som alltid gir slike enorme arrangementer ringvirkninger for infrastrukturen i området.

Det betyr dessverre at det ikke alltid er like lett å komme frem med taxi, buss eller til fots. Og taxisjåførene er selvsagt ikke happy, men det gir seg nok når turistene strømmer til byen for å oppleve fotball og billig øl 🙂

Apropos taxisjåfører – også her finnes det forskjellige utgaver. Noen sure og noen blide og hjelpsomme. Du finner sikkert den sjåføren som passer til ditt humør (haha, du tok vel den), men jeg kan ikke dy meg for å reklamere for en taxisjåfør som kunne godt engelsk og hadde humor. Mange av taxisjåførene jobber for seg selv og er kun tilknyttet et firma.

Så da vil jeg rett og slett anbefale deg å ringe Piotr Perczak på tlf. 00 48 660 925 453. Han har lært seg engelsk etter å ha jobbet noen år i England og tipser deg nok både om det ene og det andre hvis du vil. Og uten at jeg skal gå i nærmere detaljer: han var veldig fleksibel. Det er altså ikke snakk om en pirattaxi, men om Eurotaxi Nr. 79.

Som du kan lese om i et annet blogginnlegg hos meg, skal du ikke bli overrasket om politiet kontrollerer deg. Anbefaler å ha passet klart at any times.

Vel, har du så ankommet jernbanestasjonen Poznań Główny, er det enten på tide å finne et hotell eller finne ut hva du vil i byen. På jernbanestasjonen (enn så lenge en gammel bygning, men den nye er i ferd med å  bli ferdigstilt) finner du en turistinformasjon – ligner vel mer på en kiosk.

De hjelper deg gjerne med brosjyrer, kart og annet materiell. Det finnes også rikelig med oppbevaringsbokser (husk småmynt – forskjellige størrelser og priser) i begge endene av bygningen.

Vil du sørge for å finne deg et okay hotellrom for natten, kan du jo sjekke ut spesialtilbud på hoteller i Poznan eller søk selv:

Som oftest vil nordmenn oppleve natteliv, god mat og fet shopping. Når det gjelder shopping kan du ikke komme unna Stary Browar – et enormt shoppingsenter.

En av inngangene befinner seg i enden av gågaten, men selve senteret strekker seg over flere kvartaler og inneholder alt fra ultraluksuriøse klesforretninger til matbutikker og restauranter. Åpningstiden er fra kl. 09 til 21 alle dager bortsett fra søndager (kl. 10 til 20).

Det kan jo hende at du har det travelt og ikke har tid til å spise all verdens. Da kan jeg anbefale deg å spise ved Express Marche som ligger på Level 2. Der tar du rett og slett og fyller på det du vil spise, til slutt betaler du etter vekt. Og det er ikke akkurat dyrt. Jeg spiste en stor tallerken (du kan blande salat, grønnsaker, poteter i alle former, kjøtt, fisk osv.) for omregnet 10 kroner….Samtidig tok det meg ca. 15 minutter å velge og spise maten, så kafeen er definitivt express food (uten å være junk food).

Men du vil kanskje ha det litt mer eksklusivt? Hva med å overnatte på Sheraton Hotel (som ligger i gangavstand fra jernbanestasjonen dersom du er uten bagasje) og spise i den herlige restauranten der? Prisene er jo stivere enn andre etablissement, men da får du virkelig kvalitet og service for pengene.

Bortsett fra handlemekkaet Stary Browar, må du jo ta en tur til gamlebyen og se geitene i rådhuset kl. 12 hver dag. Du kjenner kanskje opplegget fra Praha dersom du har vært der (apostlene)?

En noe spesiell attraksjon er å ta turen til den tidligere jødiske synagogen, ifølge erfarne Poznan-besøkende den skrekkeligste bygningen i byen. Tyskerne bygde om hele synagogen til en svømmehall og i dag står den fortsatt slik – som et skrekkeksempel på mangel på toleranse.

Rett i nærheten finner du jesuittkirken som i mine øyne er en overdådig kirke. Nå er jeg personlig ikke interessert i religion, så for meg viser en slik kirke mer hvordan menneskene ble og blir utnyttet av kirken – ikke minst finansielt. Hvordan i alle dager kunne man bruke penger på fancy vås?

Dersom du er interessert i historien til Poznan, kan du ta en tur til kirken og kjelleren hvor du kan se en miniatyrmodell av Poznan der du samtidig får fortalt historien til området, dog ikke på norsk (men engelsk og tysk i alle fall). Det koster kun 14 zloty per person.

Rundt det gamle rådhuset finner du all verdens barer, kneiper, puber, restauranter med sympatiske priser (selv om det jo er myyye billigere å spise i stedene utenfor Poznan). Er du mer interessert i lettkledde damer og slike vederstyggeligheter, finner du noen klubber i gågaten rett ved handlesenteret. Uten at jeg kan påberope meg noen erfaringer derfra.

Du finner forresten en oversiktelig reiseguide på nett hos In Your Pocket