Selger 9 bind av Historiens Vendepunkter – perfekt for historieinteresserte store og små

Selger 9 bind av Historiens Vendepunkter - pent bruktRydder både her og der i disse dager. Da er det på tide å sørge for at historieinteresserte får ta del i kunnskapen som vi har kost oss med. Disse bøkene er spennende og enkelt formulert for store og små. Sjekk ut annonsen på Finn.no og slå til mens du har sjansen.

Nr. 1: «Fortidens største gåter»: bl.a. Tutankhamon, Kong Arthur, Atlantis, Mayariket, Da Vinci , Nostradamus, Påskeøya

Nr. 2 «Det tredje riket»

Nr. 3 «Romerne – antikkens supermakt»

Nr. 4 «En verden i flammer»: utviklingen av 2. verdenskrig fra begynnelse til slutt

Nr. 5 «Vikingenes verdensrike»

Nr. 6 «Oppfinnelsenes tidsalder»: oppfinnelsene fra ilden til romkappløp

Nr. 7 «Korstogene»

Nr. 8 «Massedød ved fronten»: 1. verdenskrig

Nr. 9 «Egypternes Hemmeligheter»: Egypt fra 3600. f.Kr. til i dag

Bøkene kan enten hentes i Sigdal eller sendes som Norgespakke til 145 kr på kjøpers regning.

Konflikten mellom Nord- og Sør-Korea i undervisningen

Samfunnsfagundervisningen i ungdomsskolen og videregående skole bør gripe fatt i aktuelle emner. Jeg selv setter stor pris på å ha muligheten til å frigjøre meg fra læreboka – den er gjerne utdatert samme dag den går i trykken.

Konflikten mellom Nord- og Sør-Korea er komplisert, men det er ikke umulig å bruke kilder på internett for å formidle kunnskap om dette evigvarende "problemet".

I Kunnskapsløftet kan vi lett plassere Korea-konflikten. Et kompetansemål etter 10. klasse lyder som følger:

Mål for opplæringa er at eleven skal kunne lage spørsmål om sentrale internasjonale konfliktar på 1900-talet og i vårt eige hundreår, formulere årsaksforklaringar og diskutere konsekvensar av konfliktane.

Etter Vg1/Vg2 i videregående opplæring:

Mål for opplæringa er at eleven skal kunne bruke digitale verktøy til å finne døme på ulike typar konfliktar i verda og presentere ein aktuell internasjonal konflikt og forslag til å løyse konflikten.

For alle oss som selvsagt nikker og bøyer oss i støvet for Kunnskapsløftet og Staten, er det jammen godt å vite at det vi har lyst til å lære bort til elevene er "offentlig godkjent". 🙂

VG har en grei spesialside om Nord- og Sør-Korea som kan brukes som en inngangsport til å oppdatere elevene på hva som skjer.

Et utvilsomt spennende prosjekt har engelske The Guardian offentliggjort på denne siden. Der finner du et kart som forteller om alle diplomatiske eller militære spenningsituasjoner i området gjennom seksti år. Klikk på punktene på kartet og du får opp en engelskspråklig tekst som forklarer hendelsen. Virkelig en spenstig greie som innbyr til elev- eller i alle fall smartboard-arbeid.

The Guardian har også mye informasjon om Nord-Koreas testing av atomvåpen og -raketter.

Føler du behov for å gå litt i dybden på selve konflikten og historien bak?

Da anbefaler jeg NRK sin samleside "Spørsmål og svar om konflikten mellom Nord- og Sør-Korea" som gir kompakt og brukbart bakgrunnsmateriale for dine elever (og deg selv utvilsomt, hvilken samfunnsfaglærer kan påstå å kjenne denne konflikten 100%?).

CNN.com kan også være greit å sjekke ut for de siste hendelsene i konflikten, men jeg er litt usikker på om dette nyhetsstoffet er å betrakte som objektivt – uten at jeg i det hele tatt vil forsvare det kommunistiske Nord-Korea.

NUPI (Norsk Utenriks Politisk Institutt) avholdt et eget nettmøte i desember 2010. Seniorforsker Sverre Lodgaard svarte på spørsmål om bakgrunnen for konflikten mellom de to statene på Korea-halvøya som har pågått siden 1950.

Trenger du litt billedmateriell når du forklarer om Koreakrigen? Denne Youtube-filmen synes jeg er passende, dog er den på engelsk.

Lykke til i arbeidet med å øke elevenes forståelse for bakgrunnen for og utviklingen av internasjonale konflikter.

Kilde: http://3.bp.blogspot.com/-q5oBsMtyNs0/UF-u1M4o0vI/AAAAAAAABGs/tuaM0fvWXYs/s1600/files.jpg

Kunnskap er makt og gjør verden til et bedre sted å bo

Etter et besøk i byen Karthagena i Colombia i går, slo det meg hvor viktig det er å motta kunnskap om fremmede land, kulturer og historie.

Det koster en del penger å reise rundt i verden, men jeg vil heller bruke penger på slike opplevelser for å lære mer om hvordan andre mennesker har løst utfordringer gjennom historien. Jeg bor i et enkelt husbankhus uten terrasse og garasje og handler det meste av maten min på Kiwi – slik at vi kan bruke oppsparte midler til å se verden.

Mange er fornøyde med å reise på hytta og stå på ski eller dra til «Syden» og ligge på stranda en uke eller to. Ingenting er galt med det, men å besøke fremmede land gir meg så uendelig mye mer. Hvorfor ikke gjøre noe annet, for a change?

I fjor besøkte vi Italia, Kroatia, Hellas og Tyrkia. I år går ferden til Panama, Colombia, Aruba, Bonaire og Curacao. Selv om det ikke er snakk om lange opphold, gir den samlede verdien av slike turer et godt inntrykk av hvordan mennesker lever og kulturer utvikler seg i forskjellige deler av verden.

Som lærer har jeg ofte undret meg over elever som ikke ønsker å delta på våre internasjonaliseringsturer til utlandet. Ungdommene kan være utrygge mht. å være lenge unna hjemmet sitt eller de er «lite interesserte» i andre kulturer. Det er virkelig synd. I mine øyne er desinteresse for andre land og kulturer grobunn for fremmedfrykt og overivrig nasjonalisme.

Nordmenn blir stadig mer vant til å reise og vi blir definitivt mer globalisert. Det tror jeg er utelukkende positivt for oss.

Jeg husker tilbake ett av de første årene da vi hadde utveksling med en skole i Tsjekkia. Den gang var det ganske mange ungdommer som ikke ønsket å delta, kanskje det var pga. språkvansker eller de bare var litt for hjemmekjære. En elev sa til meg: – Jeg har ikke behov for å reise så langt, for jeg skal uansett aldri dra ut av landet.

Men om vi vil eller ei, verden kommer også til oss. Mennesker fra andre kulturer flytter eller kommer på besøk til Norge. Vi kan ikke lukke øynene for det.

Jeg er både samfunnsfags- og språklærer nettopp av den grunn at jeg gjerne vil formidle til vår unge generasjon hvor viktig det er å lære om mennesker i andre land og attpåtil kommunisere med dem. Mennesker som kjenner hverandre, kriger ikke mot hverandre. Mennesker som kan snakke med hverandre, unngår misforståelser.

La meg ta et eksempel. Jeg har aldri vært i Mellom- eller Sør-Amerika. Da vi booket denne reisen og så at Colombia skulle besøkes, hadde jeg (som typisk nordmann, tipper jeg) kun klisjétanker om fengsler, narkotika og en sliten sivilisasjon.

Ved innseilingen til Karthagena slo det meg hvordan denne byen med sin flotte skyline (skyskrapere) lignet en storby i USA. I byen er det en rivende utvikling som tydeligvis gir utslag i ekstrem byggevirksomhet og entreprenørskap.

På en rundtur ledet av en colombianer fikk vi en sterk innføring i historien til landet, i alle fall fra den spanske koloniseringen og frem til i dag.

Når man får høre om festninger, stolte byggetradisjoner og menneskers kamp for uavhengighet, sitter i alle fall jeg igjen med et inntrykk av en stolt nasjon med oppegående mennesker – ikke døgenikter som driver med ulovligheter (som jeg uansett vil liberalisere) og slaraffenliv.

Samtidig blir jeg rent fortvilet over å høre om spanjolene som stjal naturressurser, brukte slaver for å øke sin egen rikdom og ikke minst den spanske inkvisisjonen som skulle redde sin egen religion gjennom frykt og terror.

Du vil kanskje si at alt dette er ting man kan lese seg til? Selvsagt er jeg en ivrig leser som sikkert kunne finne bøker som utvider min kunnskap om f.eks. Colombia. Men det er likevel noe helt annet å oppleve det.

Hva vil jeg egentlig si med et slikt innlegg? Moralen er enkel; har du valget mellom å ta barna dine med på en tur til «Syden» for å slikke sol eller oppleve Eiffeltårnet i Paris, greske byggverk fra antikken, gondolene i Venezia eller Panamakanalen burde du tenke litt bredere.

Gi deg selv og familien din kunnskap – for kunnskap er makt og kan brukes til å gjøre verden til et bedre sted å bo for oss alle. 

Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

I går brøt jeg et av mine viktige prinsipper i voksen alder. Har inntil nå alltid sagt til meg selv (og andre) at jeg ikke vil besøke udemokratiske land (sett ut fra mine standarder). Vi ankom Tyrkia på morgenen, et land som i mine øyne ikke respekterer menneskerettigheter slik jeg vil det. Men prinsipper kaster man gjerne på båt (bokstavelig talt) når man er desperat etter sol, varme og deltar på et cruise som ikke setter de samme standarder som meg selv.

Vi ankom Kusadasi om morgenen. Etter en frisk frokost dro vi i land for å ta en titt på ruiner og andre überrester etter tidligere sivilisasjoner i Efesos. For første gang på denne turen ble jeg virkelig imponert.

Imponert både av byruinene i Efesos og av guiden som underholdt oss på turen. En ting er å se et tempel eller flere i Athen, noe helt annet er det å se dagligdagse ting som toaletter, vann og kloakk, badehus, bibliotek, bygater, butikker, gågate og andre ting fra før år 0. Slikt synes jeg er spennende!

Selv om det vel var litt klisjéaktig, var det faktisk litt kult da vi så et kjapt skuespill med romere, Kleopatra, gladiatorer osv. Det var som å se igjen musikkvideoen ”Walk like an Egyptian” av The Bangles. Minstemann var skuffet over hvor kjapt det hele var over, men det var vel like greit i den uutholdelige varmen.

For varmt til de grader er det jammen meg her i Tyrkia – tipper rundt 36 grader. Men med mye vann og stadig fortvilet leting etter skygge overlevde vi uten hodepine og verre problemer. Og jeg begynner å bli vant til svette og varme.

Nå kunne vi heller ha betrodd oss til jomfru Marias krefter dersom vi fikk trøbbel. Vi besøkte nemlig også jomfru Marias siste bosted. Alle de overtroiske menneskene drakk fra kildene under huset hennes. Kildene skal visstnok gi god helse, mye kjærlighet og plenty med gryn. Timo sørget for fremtiden sin ved at han drakk av pengekilden. Men han har ikke forvandlet seg til Onkel Skrue ennå. Jeg gikk heller på do og tømte meg – det har vel samme effekten går jeg ut fra.

Guiden vår kunne forresten fortelle at det ikke var før etter 1967 og pavens første besøk til jomfru Marias bosted at turismen slo gjennom for fulle mugger. Typisk kirken og kristendommen å hjelpe en region i nød. Halleluja!

Guiden Vulkan (han skrøt av at han het det samme som planeten Mr. Spock i Star Trek kommer fra) ga oss mye interessant informasjon om Tyrkia, landets utvikling og historie. Men han var litt for opptatt av å gi et inntrykk av at hele landet er moderne, kvinnevennlig, demokratisk og ”europeisk”. Den historien må du nok lenger ut på landet med, Vulkan! Jeg tror ikke på deg! Jeg sier NEI til å la Tyrkia bli medlem av EU.

De tyrkiske teppehandlerne lovpriser nok også herren (i dette tilfellet hans representant Paven). Alle turene vi kunne velge blant inneholdt som avslutning en teppepresentasjon med litt snacks i tillegg. Nå fikk vi oppleve salgsteknikk på høyt nivå.

Etter bussturen tilbake til Kusadasi trodde jeg vi kunne snike oss unna salgspresentasjonen, men den gang ei. Bussen stoppet og en tyrker regelrett dro oss inn i teppesjappa i basaren. Det manglet kun de flyvende teppene for å få oss inn i butikken.

Gruppen vår besto av turister fra USA, Canada, Malta, Sør-Afrika, Storbritannia, Tyskland osv. En tyrker med gode språkkunnskaper i engelsk redegjorde for hvordan teppene veves, og en stakkars dame i tradisjonelt kostyme viste oss hvordan tyrkisk teppehåndverk foregår. Morsomt å se på, men vi skjønte fort at det nærmet seg salgsprosessen etter hvert.

Etter litt forfriskninger (eplete for mitt vedkommende, andre turister ble lurt til å prøve brennevinet Raki eller det lokale ølet) og en Börek (deilig brøddeig med fetaost og krydder), stormet en hel gjeng med tyrkere inn i salen for å overbevise oss om å kjøpe tepper til en dyr penge.

Interessant nok kunne salgssjefen fortelle at prisen han sa var prisen vi måtte betale for å få teppet hjem i stua – uansett hvor i verden vi bodde. Frakt, toll og andre omkostninger skulle den tyrkiske staten betale. Her snakker vi nok om heftig subsidiering eller genuint lureri.

Vår familie fikk ”tildelt” en selger som gjorde sitt beste for å overbevise oss. Han bablet om en samarbeidspartner i Skien og at Norge var et fantastisk land, men at det jo var så kaldt på gulvene at vi måtte ha et teppe.

Nå har vi jo et teppe hjemme, og vi har aldri brydd oss om hvor det kommer fra eller om det er vevd av sarte kvinnehender i endeløs, månedslang kamp. Og det gir jeg fortsatt blanke blaffen i, så til slutt kom vi oss ut av sjappa. Men det var ikke enkelt å finne utgangen en gang; det var en minidør ut til basaren. Puh, vi unngikk å sløse bort gryna våre. Men det var plenty med andre som nok tapte kampen mot tyrkerne der inne.

 For å komme oss ut av basaren og i retning av skipet måtte vi gå i skytteltrafikk blant selgere (genuine fake watches etc.) og nærmest riste oss løs fra disse gærne salgsfolka.

Jeg var sulten (en börek er ikke nok) og ville spise på båten. De som kjenner meg vet at jeg kan bli rimelig irritert når sulten gnager, så disse innpåslitne tyrkerne gjorde meg fly forbanna. Hva slags høflighet er det å ta tak i armen min for å dra meg inn i en sjappe? Dustehuer.

Cruiseskipet Grandeur of the Seas er som en oase i en ørken av skumle omgivelser. Da vi kom om bord kunne jeg igjen puste ut og slippe unna basarens og tyrkernes slitsomme tilnærmelser.

Verden går heldigvis videre og i morgen skal vi til Bodrum lenger sør. Der skal vi nyte noen timer på stranda, men det lar seg vel ikke unngå å bli plaget av slike basartyrkere heller, skulle jeg tro.

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Et samfunn i forfall

I går morges seilte vi inn til Pireus for å legge til kai med cruiseskipet vårt. Etter en kjapp frokost i vårt lukkede område for oss med luksussuite (vi digger å ha fred og ro fra bråkmakerne som er så hektiske når det gjelder å få tak i mat), reiste vi nok en gang på tur i omgivelsene.

Hovedinntrykket fra Athen og Hellas er vel ”business as usual”. Men da vi på bussturen fra Pireus til Athen opplever en enorm kø utenfor en bygning og får av guiden høre at det dreier seg om det greske arbeidskontoret, skjønner vi at noe er råttent i hellenernes verden. 30 % er arbeidsledige.

Her styrer ikke lenger guder som føder barn ut av hodene sine (Zevs) eller militærjuntaer som kan skalte og valte med sine motstandere som de vil. Her er det pengene som bestemmer!

I bussen på vei mot Akropolis fikk vi en grei guiding som selvsagt var positivt vinklet, der damen med barnehagestemme (hvorvidt det stemmer at noe slikt er ”barnehagestemme” vet jeg ikke – men damen gjentok i alle fall annet hvert ord slik at de dummeste av oss (amerikanere) skulle få det med seg) la vekt på antikke byggverk, moderne byggverk (stadion til OL 2004) og byggverk sponset av rike grekere.

Når det gjelder antikke byggverk, så har jeg ikke så mye å si. Steinrøysa ”nedi bakken” er sikkert viktig å ta vare på, men som turist blir det litt overdose å se stein og atter stein. For å komme inn på Akropolis for å skue ut over Athen og se restene av slavearbeidet til laverestående grekere og utenlandske barnearbeidere som arbeidet slik at greske filosofer og andre døgenikts kunne chille med druer og oliven betalte vi 12 Euro – greit nok som sponsing til stakkarene.  

Vi får satse på at grekerne etter hvert innser at det kan være like nyttig å rydde søppel langs veiene, restaure falleferdige hus, idrettsstadion og andre tragiske steder vi så langs hovedfartsåren mellom Athen og Pireus som det kan være å sandblåse en søyle eller hundre siden 1975.

Når man sitter i en buss og halvveis hører på en guide, skuer man samtidig ut av vinduet og legger merke til andre ting enn dritten rundt seg (og den er det jo nok av hos grekerne).

Banker. Banker. Banker. Det er utrolig mange banker i området vi reiste rundt i. Hva i alle dager skal grekerne med alle disse bankene? Og når jeg attpåtil får høre at bankene omtrent har service som offentlige kontorer (vil si: lange ventetider), fatter jeg ikke hva de driver med. Skyver de lånte penger fra A til B?

Jeg skal holde meg for god til å spekulere i sammenhengen mellom bankers tilstedeværelse som paddehatter og den økonomiske krisen i landet, men jeg er ikke i tvil om at de rike europeiske landene (for eksempel  tyskerne og forbundskansler Angela Merkel) er med på å sponse en god del av kaffedrikkingen og lunsjspisingen blant disse bankansatte som gjemmer seg inne i de fine bygningene.

Kanskje jeg høres litt for kritisk ut? Er det ikke så ille som jeg vil ha det til? Er ikke Hellas et samfunn i forfall? Jo. Men Hellas er ikke alene.

Gjennom de siste månedene har vi hørt mye om at grekerne pensjonerer seg tidlig, snyter på skatten, arbeider for lite og har for mange velferdsgoder sett i forhold til inntektene i landet. Klassiske tegn på et samfunn som lever på lån og skylapper.

Men er det noe annerledes i andre land? Hva ville vi nordmenn ha gjort dersom oljen tørket ut om 10 år eller verden ikke lenger behøvde oljen vår?

Vi ville også vært et samfunn i forfall. Så nyt turen så lenge dere kan, oljefete nordmenn – en gang tar joyriden slutt.

 I mens så er jeg glad for at vi har bidratt til at noen få grekere fikk seg en andel av vår pengekasse – jeg snakker selvsagt om lunsjen bestående av oliven og fetost på en liten kafe. Og de to vannflaskene jeg kjøpte i kiosken på hjørnet. Men resten får grekerne klare på egen hånd.  

PS. Et lite bevis på et samfunn i forfall fikk vi da vi gikk om bord i cruisebåten Grandeur of the Seas igjen om ettermiddagen. Etter passkontrollen slapp vi inn i et duty free-område der man kunne handle alt fra godteri til sprit. Men alkohol er det som tidligere nevnt ikke lov til å ta med om bord – du blir da fratatt flasken og får den igjen ved reisens slutt.

Men et par godt voksne amerikanere var desperate etter billig sprit. De stilte seg opp i et hjørne og helte sprit på vannflasker som de smuglet om bord. Hva gjør vel ikke enkelte fra ”under bildekket” (finnes ikke noe bildekk, men de billigste lugarene er nederst…) for å spare noen kroner! Et samfunn i forfall!

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Hundre år siden Titanic sank

15. april 1912 forliste og sank Titanic, datidens største passasjerskip, på sin jomfrutur mellom England og USA.

Historien om skipet har vært gjenstand for flere filmer og de aller fleste elevene kjenner til skipets skjebne. Likevel kan det være riktig å finne litt plass i f.eks. samfunnsfag for å la elevene jobbe litt med historisk kildemateriell. Det finnes utrolig mye spennende ute på internett om Titanic.

Dersom du har god tid i påsken, kan du jo sikkert skumme deg gjennom alle linkene som Larry Ferlazzo lister opp i sin The Best Sites For Learning About The Titanic.

Jeg ville vel ikke gjort såå mye ut av dette, men konsentrert meg om to ting som våre elever fint kan jobbe med. Da tenker jeg på "menneskeskjebnene". Visste du at det var 31 norske statsborgere ombord på Titanic? Du finner en komplett liste på Wikipedia.

Noen av de norske personene har egne Wikipedia-artikler, og det lar seg sammen med elevene gjøre å sette sammen et bilde av personene. Hva slags mennesker var de? Siden vi tidligere i 8. klasse har brukt folketellingene hos Digitalarkivet, kan vi jo la elevene forsøke å finne folkene i listen i folketellingen for 1910. Det krever litt arbeid, for navn skrives forskjellig osv. Men why not?

Noen engelske kilder er veldig bra i mine øyne, f.eks. Discovery sin On board the Titanic der elevene kan lese om forskjellige folks gjøremål på skipet og ikke minst, lese hva som skjedde med dem. Kanskje de kan innta rollene og gjenfortelle så levende de kan – på norsk?

History Channel har en utmerket interaktiv Timeline som kan brukes som bakgrunnsmateriale for elevene. Der får de rett og slett vite det som er nødvendig.

For å vise at Titanic ikke er et skip fra en film, kan det jo være på sin plass å vise frem de eneste filmen som viser skipet slik det var:

Forrest Gump og den amerikanske historien

Alle som har sett filmen Forrest Gump får med seg at den formidler svært mye interessant stoff om amerikansk historie, enten vi snakker om Vietnamkrigen eller Watergate. 10. klasse på skolen ser for tiden filmen, men dessverre har det ikke vært tid til å snakke særlig mye om hvordan filmen kombinerer enkeltskjebnen Forrest Gump med viktige hendelser i amerikansk historie.

Fredag så jeg med klassen delen der Forrest Gump blir bordtennisekspert og farter verden rundt som ambassadør for USA og «den frie verden».

Ta en titt på sekvensen med Forrest Gump som super bordtennisspiller:

Jeg tviler sterkt på om elevene skjønte sammenhengen mellom kald krig, bordtennis og diplomati som formidles gjennom sekvensen i filmen. Begrepet pingpongdiplomati stammer fra utvekslingen av bordtennisspillere som skjedde mellom USA og Folkerepublikken Kina i 1971 og 1972. Bordtennis var på denne tida en av få idrettsgrener der Folkerepublikken Kina gjorde det meget godt, og de uformelle forbindelsene mellom de to landene ble utnyttet diplomatisk for å bane veien for USAs president Richard M. Nixons besøk til Beijing i 1972, der han møtte formann Mao Zedong.

NBC har en god bakgrunnshistorie for ping pong diplomacy som også våre elever forstår uten problemer. Glimrende å sette i sammenheng med Forrest Gump!

Dersom du ellers er på jakt etter småvideoer som gir et godt innblikk i amerikansk historie, bør du ta en titt på The American Journey Modern Times: Spotlight Videos. Der finner du masse videomateriell om alt fra slaveri til krigen mot terror.

Relaterte blogginnlegg om engelskundervisning finner du under taggen engelskundervisning på bloggen min.