Krig mot PC-hybelkaniner

Noen ganger burde jeg kanskje være mer forsiktig med hva jeg skriver – jeg tjener tross alt noen kroner på å rengjøre pc’er for virus, spionvare, men også fysisk dritt.

Men samtidig vil jeg jo redde verden – og derfor kommer jeg med tips til hvordan du kan klare deg selv.

Det er utrolig hva som samler seg opp i en pc, særlig når den står på gulvet.

I dette innlegget skal jeg rett og slett anbefale deg a) bruke støvsugeren på de ytre pc-komponentene og b) å kjøpe trykkluft på boks for å rengjøre pc’en din innvendig. Det er ikke noe hokus pokus.

Her forleden dukket det opp en pc til service – den var blitt så treg og høylydt. Jeg gjør da både «programrensing» og «fysisk rensing».

Som en ekte datanerd synes jeg alltid det er spennende å se hva folk gjør med sine datamaskiner, uten at jeg snoker av den grunn.

Men denne PC’en ville jeg ikke ha inn i huset mitt engang – jeg fikk allergisk utslett bare ved synet av den.

Jeg vet at denne datamaskinen har gått og gått i flere år på et kontor/arbeidsrom. Det ser ut til å ha vært en effektiv støvsuger:

Når man ser en slik maskin, aner man kanskje hva som venter inni bak dekslet?

Du forstår sikkert at en PC full av elektriske komponenter IKKE bør se slik ut:

Jeg kan love deg at dette ikke er bra for datamaskinen. Men jeg anbefaler ikke å ta av dekslet og så bruke støvsugeren innvendig – det kan bli for voldsomt.

Jeg anbefaler deg å kjøpe trykkluft på boks. Disse boksene har en enkel liten tut som gjør at du lett kommer til over alt. Du kan sikkert kjøpe trykkluft på boks mange steder, men jeg kjøper gjerne inn noen bokser av gangen via nettbutikken MPX. Det kan du også gjøre hvis du vil.

Uansett, dersom du lar være å rengjøre maskinen, vil den på et eller annet tidspunkt «ta kvelden» fordi støvet tetter igjen vifter og komponenter. La oss sammen kjempe mot PC-hybelkaninene, disse monstrene som gjør sitt beste for å ødelegge vårt digitale verktøy.

Trykkluft på boks funker forøvrig glimrende på bærbare pc’er, selv om det er litt mer kinkig å skru dem fra hverandre 🙂 Du kan likevel komme til mange steder med den lille tuten – vifter på sidene osv.

Lykke til!

Harald Tandberg møbelutsalg – en forretning utenom det vanlige

OPPDATERING 2018: Sommeren 2018 stengte denne tradisjonsrike møbelforretningen på Simostranda – grand old man Harald Tandberg døde dessverre 31.12.2017. Jeg lar likevel innlegget stå – som en hyllest til en mann dedikert til god service og kremmerånd.

For tiden er vi på jakt i møbelforretninger i området Sigdal/Drammen etter utstyr til guttungens leilighet. Vi har særlig vært på utkikk etter en tradisjonell seng, noe som visst ikke er helt enkelt i disse «rammemadrasstider».

Jeg misliker rammemadrasser. De ser for meg ut som fengselsenger (uten at jeg har erfaring å bidra med på området). Å finne en «gammeldags» seng med gavler, men samtidig enkel og med mulighet for å bruke sengebunner som ikke bare er lameller, skulle vise seg å bli vanskelig.

Hver gang vi kjører fra Sigdal til Drammen kjører vi forbi Harald Tandbergs møbelutsalg på Simostranda i Modum kommune. Vi burde nok bli flinkere til å kikke hos Harald før vi maser oss gjennom Bohus, Skeidar og hva alle disse ensrettede kjedene måtte hete.

Tandberg er en mann utenom det vanlige – like mye som møbelforretningen hans. Selv med sine åpenbare vansker for å gå er han en servicemann par excellence. Dersom du har vært inne i forretningen hans, vet du nøyaktig hva jeg snakker om. Hvis ikke, burde du ta turen innom.

Hele familien var altså innom og kikket gjennom samlingen Tandberg har av senger og sengegavler. Fryden var stor da vi fant en sengegavl som falt i smak. Hos Tandberg’n er det da bare å huske hva som står på den håndskrevne lappen (produsent, type og pris) og grave seg frem til disken der Tandberg sitter blant sine kataloger og notater.

I en vanlig møbelforretning «i by’n» sier du hvilken vare du vil ha, du betaler og kjører bilen til varelageret der en ung jypling får lappen din og graver frem varen din fra et kjempelager.

Hos Harald Tandberg foregår det litt annerledes. Etter å ha sagt hvilken vare vi ville ha, tenkte Harald et øyeblikk og forberedte oss på en ferd til de indre møbellagrene.

Nå har jo Harald vansker med å gå – og datteren var på ferie. Men servicemannen Tandberg vil gjerne selge oss senga – og lete selv i garasjen hans er ikke akkurat enkelt. Nød lærer som kjent naken kvinne å spinne, mens Harald istedenfor tar gressklipperen fatt for å å komme fra disken sin og til garasjen et stykke unna.

For et syn det må ha vært – fire blad Nikolaisen på vandring etter Harald Tandberg i fart på gressklipperen til garasjen.

I garasjen hjalp vi til det vi kunne, men sengeplankene var ikke å oppdrive. Men Harald var klar i talen: dersom sengegavlene befant seg i butikken, måtte de tilhørende plankene fortsatt være et sted.

Etter å ha holdt på 15-20 minutter i garasjen sammen med Harald (mens forretningen ble stadig fullere av andre kunder – men ingen klager av den grunn, for alle vet at Harald er i farta), måtte vi kaste inn håndkleet.

Det var tydelig at Tandberg’n ikke var komfortabel med å gi opp, men han lovte å ringe så snart senga «dukket opp».

Det gjorde den selvsagt noen dager etter, og nå er vi både lykkelige eiere av en ny, gammeldags seng og i tillegg en fantastisk forretningsopplevelse rikere.

Oppfordringen er enkel: Er du på jakt etter møbler – ta turen innom Harald Tandberg Møbelutsalg på Simostranda. Definitivt en forretning utenom det vanlige.

Hvordan en vegetarianer overlever et cruiseopphold

Dagens innlegg dreier seg utelukkende om maten om bord – vi tilbrakte sjødagen med å late oss i solen, i senga, på balkongen og ikke minst ved matbordet. Som vegetarianere føler vi alltid at det er vanskelig å reise bort til fremmede steder der vi ikke vet hva man er vant til å servere av mat. Slik usikkerhet hadde vi definitivt i forkant av cruiset med Grandeur of the Seas og Royal Caribbean International.

Når man bestiller cruise, er det utrolig mye med liten skrift man kan lese. Internett er helt klart også en pest og en plage, fordi man googler litt og leser om andres erfaringer. Det blir på samme måte som når man bruker Tripadvisor for å finne et bra hotell – du finner positive og negative kommentarer. Hvilke skal du tro på?

Vi bestilte vårt cruise i november 2011. Noen få dager før vi skulle reise, leste jeg et eller annet sted på nettet at folk som ”behøvde” vegetarmat eller annen ”spesialkost” på cruiset, måtte gi beskjed skriftlig minst 45 dager i forkant av turen. Bare tull fra ende til annen!

Som jeg har nevnt tidligere i mine beretninger fra cruiset: Da jeg fortalte til kelnerne våre at vi nok var litt vanskeligere enn ”vanlig” fordi vi ikke spiste kjøtt, lo de jo bare. Her var det plenty med andre som nok var mer utfordrende i matveien.

Hva slags begrensninger og utfordringer finnes så for en vegetarianer om bord i et cruiseskip fra Royal Caribbean International?

La meg gå gjennom måltidene for å vise deg som er vegetarianer hvor enkelt eller komplisert dagene blir på en cruisebåt.

Frokosten er ikke mye forskjellig fra et vanlig hotell i Norge, kanskje bortsett fra at det er et dårlig utvalg av oster. Siden det er mange engelskmenn om bord, går det mye i egg, bacon, småpølser og slik grisemat. Lukten slipper du heller ikke unna.

Dersom du velger continental breakfast, kan du spise müsliblandinger, Kellogg’s i alle mulige varianter, frukt (oppkuttet fersk melon, ananas osv.), rundstykker, toast eller grovbrød med syltetøy, honning, peanøttsmør, ost og slikt.

Vil du heller ha varmmat, kan du spise stekt tomat, oppkuttede poteter, eggerøre, pannekaker eller røsti. Dersom man har god tid om morgenen, kan du også stille i kø og få kokken til lage en spesialtilpasset omelett med akkurat det du selv ønsker deg.

Til lunsj kan du i alle fall glemme disse lunsjmatorgiene med burgere og hot dogs der amerikanerne går amok for å fete seg opp. De har ikke lignende produkter (sojapølser eller tofu) for oss veggiser.

Hadde dette skjedd et sted i Norge, ville alternativet til lunsj kun vært å spise hamburgerbrødet, pommes frites og uhorvelige mengder med likhvit kinakål.

Men det finnes så mange andre supre alternativer ved et bugnende lunsjbord i for eksempel Windjammer på dekk 9.

Salatbordet er rikt dekket og det er alltid masse frukt. Samtidig er buffeten delt inn slik at du lett finner frem til ”Middelhavsmat” (pasta, sauser) eller ”eksotisk” (indisk vegetargryte, indonesiske grønnsakssupper, kjøttpanner), ”tradisjonell nord-europeisk mat” (poteter, kokte grønnsaker, kjøtt eller fisk), dessertbord med all verdens kaker (enkelte nordmenn er sikkert skuffet over at karamellpudding og riskrem mangler) og selvsagt diverse drikke (lemonade, isvann, kald te, varm te og kaffe).

Lunsjbuffeten er ganske enkelt som et gedigent middagsbord, til og med for oss som ikke spiser døde dyr.

Har du lyst på litt mat om ettermiddagen etter noen timer i solen, kan du for eksempel gå til Park Café på dekk 9 og hente deg sandwich, vegetarpita, grillet toast med tre forskjellige oster eller usunne kaker og kjeks. Eller hva med å la kokken mikse deg en delikat salat?

Middagsserveringen i The Great Gatsby har jeg nevnt tidligere, men da på grunn av den eksepsjonelle servicen. Maten er likeså.

Jeg vet ikke så mye om de andre restaurantene om bord, men vi holdt oss til The Great Gatsby og hadde bestilt My Time Dining allerede hjemmefra. Det betyr at vi selv kunne bestemme når vi ville spise. De som ikke vil betale så mye, må ta til takke med første og andre bordsetning som skjer til faste tidspunkt.

Hver middag består av forrett, hovedrett og dessert. Den engelskspråklige menyen viser med symboler enkelt hva som er vegetarrett, men i bunn og grunn kan du overlate det meste til kelneren. Bare fortell kelneren din hva slags mat du foretrekker, om du liker den godt krydret osv. Du kommer til å bli forbauset over hvor godt kelnerne husker nettopp det du fortalte dem.

Kelneren kommer med dagens anbefalinger og de virker faktisk ganske troverdige. Noen ganger ble vi rimelig overrasket over hvor tydelig han ga beskjed om ”å velge det, glem den retten osv.”.

Nå vil jo selvsagt (forhåpentligvis) menyene variere etter årstider eller seilingssted, men jeg har kost meg med alt fra vegetar moussaka til heftige indiske retter med papadam og superkrydder. Når det gjelder forrettene, har det gått mye i supper, tomat med mozzarella (ekte, ikke den danske dritten) og salater. I tillegg serveres det alltid spennende brød eller rundstykker med oliven, pesto, sesam og andre spennende tilsetninger.

Som du sikkert forstår, så er vi altså ovo-lacto-vegetarianere, noe som betyr at vi spiser ost, smør, honning, melk og egg. Det gjør nok et cruiseopphold betydelig enklere enn om vi hadde vært veganere – de vil ha problemer med å finne folk som kan fortelle dem nøyaktig hva slags ingredienser som befinner seg i de enkelte matrettene. I tillegg er middagene om kvelden tydelig laget slik at de ikke kan tilpasses de enkelte gjestenes behov. Da jeg etter 5-6 dager ikke orket ris, ba jeg om poteter. Potetene kom på en ekstratallerken, fordi de ikke kunne omorganisere min middagstallerken.

Men alt under ett må jeg si meg strålende fornøyd med matserveringen om bord – men jeg har mine tvil om vekta hjemme kommer til å være like happy. Det blir nok en høst med striskjorte og smalhans.

Uten mas og kjas

Øya Santorini i Hellas er virkelig et paradis på jord. Været var perfekt og folkene likeså. Jeg må si meg imponert. Her kunne jeg gjerne feriert lengre.

Været kan være fint mange steder rundt Middelhavet, men for meg er det faktisk enda viktigere at menneskene tiltaler meg. (Det kan jeg sikkert bare si nå fordi vi har vært ”blessed” med sol og varme siden cruisestarten i Venezia)

Jeg er et åpenhjertig vesen som liker å bli kjent med nye mennesker – folk interesserer meg mer enn steder. Selv om vi bare tilbrakte en dag på Santorini, følte jeg meg velkommen og ”de innfødte” oppførte seg på en måte som tiltalte meg – rolige, avbalanserte, vennlige og ikke irriterende frempå slik ”basartyrkerne” i Kusadasi fremsto.

På Santorinidagen hadde vi bestilt en tur til vulkanøya Nea Kamenia og også et bad i varme kilder ved Palea Kameni. Nå er ikke kondisjonen min all verdens å skryte av, og jeg overlot til de andre i familien å vandre helt til topps på vulkanøya vi besøkte. Stein er stein i mine øyne, og jeg la derfor ikke mye prestisje i at jeg ikke kom meg til utsiktspunktet.

Badet i de varme kildene var litt nedtur, men det var vel min egen feil som ikke var godt nok forberedt. Jeg trodde selv dette var som på Island, varme hull med sprudlende hett vann på jordoverflaten. Istedenfor tok båten oss til en bukt og vi svømte rundt 30-50 meter for å merke at vannet ble litt varmere. I tillegg kunne de som ville smøre seg inn med gjørme. Men det var uansett herlig med et bad i solsteiken.

Grandeur of the Seas la for øvrig til i bukten nedenfor Firá, egentlig rett utenfor den lille havnen Skala. Havnen ligger 270 meter under Firá, og vi brukte derfor taubanen for å komme oss opp fjellveggen. Jeg foretrakk taubanen fremfor å sitte på et stinkende esel, det holdt at det luktet donkeymøkk helt inn i tauvogna vår.

De små gatene, smugene og flotte utsiktspunktene i Firá var flotte – jeg forstår godt at mange nordmenn vil feriere på øya. Da vi gikk i gatene og kikket inn i småbutikkene, fikk jeg raskt et inntrykk av at disse salgsfolkene hadde en annen mentalitet enn ”basartyrkerne”. En herremann i en sjappe forklarte det på en enkel måte: – Vi har en annen mentalitet og vet at våre besøkende ønsker en rolig atmosfære med reelle priser, forklarte mannen. Derfor er vi heller ikke så interesserte i å prute og være pågående, sa han og kom med følgende eksempel:

En brille koster i Tyrkia kanskje 20 euro, men med pruting kommer du kjapt ned i halvparten og enda mindre. På Santorini setter de med en gang prisen til 9-10 euro og slipper alt maset.

I det hele mangler øya ”maset” som ofte finnes i populære turiststeder. Da vi halvveis ramlet inn på en liten familiær kafé etter å ha trålet rundt i gatene, var vi ytterst takknemlig over å kunne spise typisk tradisjonsmat som pseftokeftedes, fava, cherrytomater, tzatziki og annet snacks. Da vi spurte om hvordan den lekre tzatzikien ble laget, kom kokken tassende ut for å fortelle oss nøyaktig hvordan han lagde den.  Et trivelig lite sted å nyte en god lunsj.

Desserten vår inntok vi i en liten sjappe i sentrum av Firá som solgte gresk joghurt (ligner på softis). Joghurten smaker som en blanding av joghurt, kesam, is, fløte og annen namnam. I tillegg kunne man velge forskjellig strø før man betalte det hele etter vekt. Det smakte virkelig forfriskende.

Litt lenger nede i gata så vi en forretning som tilbød fiskespa (fish spa). Det hadde vi lest om i Drammens Tidende og fikk lyst til å prøve noen minutter med beina i et akvarium der småfisk flyr rundt og spiser død hud fra føttene våre.

Du synes kanskje det høres ekkelt ut, men faktum er at det var utrolig behagelig. Fantastiske små fisk som gjorde en god innsats for å gi oss myke og ”nyfødte” føtter. Og igjen: personalet var bare helt herlig behagelige og hjelpsomme. Ikke en antydning til mas og kjas. Trøtte føtter føltes som nye etterpå.

Med vårt Sea Pass Card kom vi kjapt inn i en av båtene som kjører oss ut til skipet vårt etter at vi hadde opplevd nok på Santorini. Ettermiddagen gikk med som vanlig til å sløve på soldekket, bade litt, ta en kjapp middagshvil og knaske litt.

Om kvelden etter middag i restauranten pleier vi å ta en liten spasertur og deretter se showet i teatret. Som oftest er det ganske bra underholdning.

I går opplevde vi en mind magician (en hjernemagiker) som utførte triks på deltakere fra publikum. Andre dager har vi hørt på komikere, musikere og slikt. Showene pleier å ta 45-60 minutter og er en god måte for hele familien å slappe av sammen.

Etter at showet er ferdig går vi gjerne rundt på dekk 5 midtskips og ser på underholdningen som foregår der. Et band spiller musikk eller det er som i går et hesblesende 70-tallshow med deltakere fra cruisecrewet.

Selv om jeg er et ektefødt barn av 80-tallet, husket jeg godt musikken fra Village People, Donna Summer og slike helter fra 70-tallet. I det hele tatt er underholdningen om bord i skipet bra. Uten at jeg har peiling, virker det som tatt ut av Las Vegas.

Kanskje jeg derfor snart burde komme meg ned i spillhelvete der man kan øse ut av pengene sine på blackjack, roulette, spillemaskiner og annet?

På Grandeur of the Seas finnes et svært område med muligheter for å kose seg og/eller bli kvitt penger på spill (uten at Norsk Tipping og Staten tar fem flate øre av gryna). Dersom du husker tilbake til de gode, gamle dagene på danskebåtene da de enarmede bandittene fylte gangene, vil du glede deg over spillemulighetene om bord i Grandeur. Men enn så lenge har jeg unngått fristelsen av å sette meg ved roulettebordet :).

Mens jeg skriver de siste linjene om gårsdagen, legger vi til utenfor Mykonos – visstnok en av de dyreste greske øyene. Kanskje det er mer ”nyttig” å bruke pengene der enn på gambling?

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

Dag 7: Fra magedans til mageplask

Fra magedans til mageplask

Bodrum i Tyrkia kunne vært hvor som helst i verden – stedet har sol, varme og vann til å bade i. Mer behøver man vel ikke når man er sol- og badehungrig nordmann?

Denne dagen gjorde vi det enkelt og booket om en kulturekskursjon til en båttur med innlagte badepauser. Det er tross alt viktigere å tanke sol og varme enn å fylle opp hjernen med for mange opplevelser av kulturell art, ikke sant?

Om morgenen fikk vi sjokk over å se hvor mange som hadde booket båtturen. Vårt håp om en behagelig seilbåt eller et lite piratskip svant hen. Godt over hundre mennesker ble stuet inn på en motorbåt, men heldigvis for oss var det ikke alle som orket å finne seg en plass oppe på dekk (småbarnsfamilier og eldre unngår den drøye solen).

Når varmen er som ”verst”, er det ingenting som slår litt vind ute på sjøen. Brisen på havet kjøler oss ned, men samtidig er lurer vinden oss til å holde ut lenger i solen. Dermed var det i dag tid for det første rødskimmeret på kroppen – uavhengig av hvor mye solkrem vi dusjet oss med.

Jeg likte godt båtturen og mulighetene til å gå i land ved en strand (Camel Beach – det var tross alt noen stakkars kameler som turistene red på) og også den frie badingen fra båten i Aquarium Bay (med plenty med mageplask i bokstavelig forstand). Må jo nevne det positive før det vanlige oppgulpet mitt kommer. For det finnes jo alltid litt å kritisere.

Den kvinnelige guiden var helt miserabel og totalt udugelig sett i forhold til gårsdagens supre Efesosguide. Hun brukte store deler av tiden med oss til å fortelle om sitt liv, sin oppvekst, sin familie, sin mann og sine barn. I tillegg hadde hun en stygg uvane – alle stedsnavn og navn stavet hun FØR hun uttalte dem. Veeldig irriterende.

I tillegg til å bable om seg og sitt var hun svært ivrig på å få oss til å bli med på magedans og ikke minst være begeistret over hennes sang.

Magedansen hennes var ikke all verdens, kanskje mest fordi hun ikke hadde særlig mye mage å svinge. Sangen hennes var dog enda verre, og minnet meg om de aller første episodene av talentshowet ”Idol”; der hvor alle idiotene som tror de kan synge trer frem i offentlighetens lys. Og om bord i båten hadde vi ingen mulighet til å bruke slå av-knappen. Hennes elendige sang ljomet over høyttalerne! Et servicemessig mageplask!

Gruppesammensetningen om bord var svært variert, alt fra småbarnsfamilier til eldre medborgere. Da passer det seg ikke å bombardere forsamlingen med kjempehøy musikk (og jeg tåler vanligvis mye) fra enorme høyttalere.

Normalt lydnivå er okay og vi takler også tyrkisk/muslimsk popmusikk. Men når volumet kjøres opp til maks, og fruens klaging ikke respekteres, er gjengen dømt til å få kjip karakter på sitt evalueringsskjema.

Den tyrkiske musikken likte vi (nesten). Stadig mente vi å høre sanger om ”jordbær, jordbær” og ikke minst tyrkiske matretter som Dürüm, Börek og Kebab. Vi ble nok litt for sultne på slutten.

Etter hva jeg kunne se av det som andre også skrev, var vi nok ikke de eneste som klagde på guidens familiegalskap og musikklyden. Men disse evalueringsskjemaene havnet vel rett i søppelbøtta.

Og dermed hjalp det lite hva guiden til slutt bablet om at tips ikke kreves, men forventes. Det ble null lira fra oss gitt. Jeg gir da vel ikke tips hvis jeg ikke er fornøyd?

Resten av dagen om bord følger et fast mønster. Vi slapper av i suiten, spiser litt snacks og drikker litt brus. Deretter tar vi oss et bad eller trener litt.

Om kvelden kler vi oss opp fint og går til middag i restauranten The Great Gatsby der vi får fantastisk service av kelnerne Austin og Vivian.

Men i går ble vi i forkant av middagen invitert til en felles samling for alle med luksuslugar – cocktail party in the bar. Det betyr altså ikke noe annet enn at vi sitter avsondret fra menneskeheten og super et glass vin, litt champagne eller en cocktail (alkoholfri for guttene of course). Morsomt å se stivkledde forretningsfolk og urgamle kjerringer som har enorm cruiseerfaring.

Man kler seg jo ut og inntar en helt annen rolle enn hjemme. Da vi sto i heisen på vei til cocktail party for de eksklusive gjestene, møtte vi på familien fra nabohytta (spanjoler tror jeg). Mannen spurte meg om det var vi som hadde vært på 75 cruise hittil. Jeg ble helt satt ut og mumlet tilbake noe om ”Wow, that makes me think that I must be really old”. Men morsomt at han rikingen trodde vi var ekte Pro’s!

Vel, tilbake til kelnerne ”våre” som gjør hver eneste aften i restaurant til super underholdning for hele familien. Etter et par kvelder fant vi kjapt ut at disse to var perfekte for oss, med god humor og smil om munnen. Derfor har vi fått dem til å ordne det slik at vi får dem som kelnere hver kveld – alt er visst mulig når man har et gyllent suitekort. Vi slipper å mase om at vi er vegetarianere (utvalget av vegetarmat er for øvrig meget bra, kommer tilbake til det i et annet blogginnlegg) og vinflasken fra gårsdagen kommer kjapt på bordet (viktig!).

Men en ting ergret oss i går kveld etter at restaurantbesøket var unnagjort. Lyset i suiten funket ikke som det skulle. Hele dagen har lysene slått seg av og på, og flere elektrikere har vært innom for å ta en titt. Spesielt morsomt var det da et par russere dukket opp for å riste på hodet – noe mer skjedde ikke.

På dagtid spiller det jo ingen rolle om lyset leker diskotek, men når klokken er nærmere 24, blir jeg irritert. Flere telefoner til resepsjonen gjør visst heller ingen forskjell, og først når jeg blir rimelig forbanna klarer de å ordne biffen. Vinflasken de ga oss som plaster på såret hjelper dog litt…

Dermed kunne vi endelig ta kvelden og få skjønnhetssøvnen vi trenger til dagen etterpå. Vi reiser fra Bodrum i Tyrkia til Santorini i Hellas. Der skal vi være litt aktive og oppleve vulkan og varme kilder. Ikke det at vi trenger et bad i de varme kildene akkurat nå, men skitt au.

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

Dag 6: Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

If I had a little money

Dag 2 på cruiset avsluttet vi i teatret hvor vi så en forestilling med en gruppe som spilte sanger fra Abba. Det virket som om gruppen slo godt an. Ikke minst fikk sangen "Money, money, money" meg til å tenke over alt som tilbys om bord for liten og stor, rik og mindre rik osv.

Ikke bare finnes det vanlige hierarkiet fra matros til kaptein, men blant gjestene er det hele ganske enkelt. Jo mer du har betalt, jo mer får du. Enkelt og greit.

Selv om jeg påpekte i gårsdagens innlegg at service og kundetilfredshet settes skyhøyt, så er det ikke til å legge skjul på at smådetaljer som et gullkort med det riktige suitenummeret gjør utslag på hva du kan gjøre og hvordan enkelte ansatte om bord behandler deg.

Igjen innrømmer jeg gladelig at vi har spinket og spart for å gjøre denne turen til noe uforglemmelig, og at vi har brukt en del penger for å få til nettopp det. Da er det ekstra hyggelig å kunne oppleve litt luksus ”once in a life time”.

Vi startet dagen med frokost i Concierge lounge på dekk 11. Det er et eksklusivt lite rom som er godt gjemt (uten skilting) i nærheten av baren Viking Crown.

I Concierge lounge får du et lite utvalg mat til kontinental frokost, men med en spesiell service. Vår egen Raj Bhugwath (en mann fra Mauritius som bare svinser rundt oss hele tiden og står til tjeneste) forteller oss at vi kan komme hit anytime for å nyte kaffe, kaker eller en drink om ettermiddagen før middagen.

Klientellet her oppe har tydeligvis plenty med gryn. Atmosfæren er rolig og det er ingen kamp om plassene slik man kan oppleve andre steder på skipet der hundrevis av mennesker jakter på mat til den samme tiden.
Vår tjener kan ordne alt for oss, om vi snakker om billetter, bestillinger, småpirk vi gjerne vil ha endret på osv. Han gjør ganske enkelt det som ”de andre” gjestene må stå i kø på dekk 5 i resepsjonen for å få gjort. Herlig å ha en person å forholde seg til.

Hva gjør man så en dag på en cruisebåt der man ikke har tenkt seg i land (Venezia har vi allerede opplevd i forkant av cruiset)?

Denne dagen skiftet vi mellom å ligge og sole oss på balkongen vår (ca. 11 kvm stor) på dekk 8, ligge ved svømmebassenget på dekk 9 og dukke litt innimellom (i et basseng som er altfor lite når varmen er ”uutholdelig” (ikke egentlig) og ”alle” vil uti til samme tid og ikke minst utforske skipet.

Vi har aldri vært på cruise før – i mine øyne kaller vi det for n00bs. På skipet heter de samme folkene ”First time cruisers”. Timo og jeg deltok derfor på et eget arrangement for first timers. En hyggelig og ikke minst ung og sprek dame (hmmm….høres det nøytralt ut?) fra England viste oss rundt på skipet og ga nyttig informasjon om alt fra matspising til aktiviteter (stort sett de viktigste tingene om bord altså). Anbefales definitivt for dem som er ferske.

Det viser seg fort på en cruisebåt at buksene rimelig kjapt vil sprenge på dersom man ikke er aktiv. De to andre i familien bega seg derfor opp i treningsrommet for å teste ut apparatene. Om ettermiddagen var det nok av andre som hadde samme ideen, så litt kø ble det.

I forkant av cruiset kunne man forresten bl.a. bestille en personal trainer som kan vise apparatene og gi deg et individuelt treningsopplegg. Hvis du har sånn nogenlunde peiling på treningsapparater, intervalltrening og slikt (nei, vi snakker ikke om meg her), så kan du vel egentlig droppe en slik seanse. Finn ut når på døgnet treningsrommet er lettest tilgjengelig og du har frie tøyler.

Hva slags aktiviteter du vil drive med, avhenger selvsagt av om dere er en familie på tur som vi, eller om dere er et par på kjærlighetsferie eller oldiser som vil spise seg fete og samtidig oppleve litt kultur. Men uansett, det er noe for enhver smak om bord i Grandeur of the Seas.

Grandeur ble bygd om i mai 2012 og fikk for eksempel et nytt fellesområde midtskips og tre nye spesialrestauranter (mat er en viktig del av cruiset). Dersom du elsker sushi, italiensk mat (av en eller annen grunn ser de ikke ut til å servere pizza) eller steaks, kan du istedenfor å spise i hovedrestaurantene  velge en spesialrestaurant. Men da må du betale ekstra.

I det hele tatt tar det litt tid å finne ut av hva man betaler for og hva man allerede har betalt for. For enkelthets skyld kjøpte vi for eksempel på forhånd fire begre for å kunne drikke så mye brus/vann vi ville. Med et slikt beger kan du gå til alle barer og få fylt opp drikke uten at det koster deg noe ekstra.

Men det har kjapt vist seg at mange amerikanere ikke har særlig god køkultur (Let me through, I need a beer right away before I die). Da er det alltid hyggelig å kunne vifte med vårt gylne suitekort som kjapt får betjeningen til å kaste seg over oss. Du synes kanskje det virker forkastelig, men det virker!

Vi la fra kai i Venezia ved 14-tiden og satte kurs mot Dubrovnik i Kroatia. Om kvelden var det offisiell vekomstdrink med kapteinen – formal clothing var plikt. Jeg er vel ikke akkurat kjent for å vandre med slips og jakke, men hadde foretatt passende innkjøp for anledningen (i Tyskland på en billigsjappe – man bruker jo ikke penger unødig, right?).

Men for oss var det mer forlokkende å vandre til dekk 11 for å innta hors d’oevres (lenge siden jeg hadde fransk på skolen, kanskje man skriver det annerledes?) og få drinker ”complimentary of the house” (jepp, det betyr ”gratis” – already paid for).

Cruisekapteinen er tross alt norsk (Esben Been) og jeg husker alltid min fars ord om at ferje- og cruisekapteiner er mer som bussjåfører å regne i forhold til ”ekte” kapteiner. Pappa var tross alt skipsfører på store lasteskip – kanskje en mer utfordrende jobb enn en gallionsfigur som stiller til ”Captain’s Welcome Party”? Sorry, Esben, men vi droppet altså shake hands i denne omgang.

I løpet av dagen var det tydelig at servicen fortsatt er på topp. Innimellom dukket det opp servicepersonale som ville presentere seg og lurte på om de kunne hjelpe oss med ting og tang (jepp, min nye jakke trengte stryking etter en hard medfart i kofferten).

Kjøkkensjef Lehmann (tysker antar jeg) plasserte herlig camembertost med kjeks og vanvittig deilige små kakestykker i suiten vår – igjen ”gratis”, men definitivt ikke fettfrie.

Og slik kan jeg fortsette i det uendelige. Dagen flyr fort og i skrivende stund kan vi egentlig bare glise og være superfornøyd. Får satse på at det fortsetter på samme måte når vi om noen timer legger til kai i Dubrovnik.

I alle fall er det skikkelig stas å kunne dra med seg hotellrommet til forskjellige steder i verden og vite at etter en lang dag venter den samme deilige senga om kvelden. Enjoy!

Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Når man er i utlandet på ferie, opplever man hvilke andre faktorer enn været som er viktig. Service, kundetilfredshet og følelsen av å bli sett av dem som skal gjøre ferien din til et perfekt minne er viktigere enn alt annet.

For første gang er vi på cruise. Vi sjekket inn i går ettermiddag på Royal Caribbean Internationals cruisebåt Grandeur of the Seas og følte virkelig fra første øyeblikk hvordan man KAN behandle kunder på en perfekt måte.

Greit, jeg skal ikke legge skjul på at når vi bruker endel penger på en slik ferie, så forventer vi også topp service og slikt. 

Men når førsteinntrykket etter dag 1 er ordet "service", så betyr det i mine øyne at de ansatte ombord i skipet vet (eller har fått beskjed om) at et smil, et spørsmål om hvordan man har det, om man trenger hjelp eller informasjon er så umåtelig viktig.

Vi tok en taxibåt fra Venezia by ut til cruisehavnen. Ble møtt der av et servicepersonalet som kastet seg over koffertene for å merke dem og ta seg av dem (koffertene så vi igjen noen timer senere i lugaren vår). 

I terminalbygningen hersket det noen minutters kaos pga. strømbrudd. Ingen innsjekking kan i dag foregå uten pc gitt. Men etter noen minutter gikk alt på skinner, og etter kjappe 10 minutter var vi allerede ombord i båten.

Ganske utrolig når man tenker på at 2000-3000 mennesker skal ombord i en båt. Men så var det da heller ikke like få skranker tilgjengelig som ved en Color Line-innsjekking. Jeg telte vel 20 forskjellige italienere og spanjoler som kjapt ekspederte oss.

Ombord i skipet ble vi nærmest "overfalt" (på en positiv måte) av ansatte som lurer på hva vi vil. Vel, selvsagt vil vi til lugaren vår, men den var ikke ferdig før kl. 13. Dermed plasserte vi oss på dekk 9 rett ved Windjammer – restauranten der vi nok kommer til å innta lunsjen. For den var virkelig herlig.

Bøtter og spann av ansatte sørget for stadig påfyll av fersk lunsjmat, mens andre trippet rundt og ventet på å ta tallerkener og bestikk. At de til og med har en egen kar som står klar for å ønske velkommen og samtidig vennligsinnet minne oss på at vi skal vaske hendene med Antibac er flott.

Vel plassert i lugaren tar det ikke lang tid for Humberto dukker opp for å fortelle hva han kan gjøre for oss i tiden vi skal tilbringe sammen. Han virker som en trivelig kar og vi kommer nok til å ringe på duden når det er nødvendig.

Toppen av servicekaken var middagen om kvelden i The Great Gatsby. To kelnere (inderen Austin og afroamerikaneren Vivian) gjorde sitt ytterste for å etterkomme alle våre ønsker. Da jeg forsiktig slo frempå med at vi er vegetarianere og om det kunne by på problemer, lo de begge to. VI var vel ikke vanskelige customers selv vi om vi ikke spiser kjøtt. De hadde helt andre kunder som var betraktelig mer utfordrende!

En perfekt førstedag på et herlig cruise som fører oss gjennom Middelhavet. Men allerede nå er det helt sikkert at service og kundetilfredshet er noe av det viktigste ombord i Grandeur of the Seas.

Det er tonen som lager musikken – vennlig istedenfor grinete

I forrige måned skiftet vi bank fra Modum Sparebank til DNB av forskjellige årsaker. I DNB mente man at overgangen ville gå smidig, særlig i forhold til at vi er flinke til å bruke avtalegiro og efaktura. Avtalene skulle enkelt bli overført til ny konto.

Jeg var vel av gammel, god vane skeptisk til slik optimisme, noe som viste seg å stemme. Det ble endel purringer på fakturaer som ikke ble betalt.

Og det er da man skiller venner fra fiender, bokstavelig talt.

La meg ta et eksempel. Fakturaen fra Midt Nett Buskerud ble ikke betalt via avtalegiro som vanlig og nylig kom det et brev. Der het det:

Har du glemt strømregningen?

Kredinor har fått i oppdrag å minne om vårt tilgodehavende i henhold til nedenstående oppstilling.

I mine ører lyder dette nesten positivt. De antar at jeg har blingsa og ikke fått betalt, en vennlig påminnelse er så absolutt på sin plass.

Men så har det seg dessverre slik at vi også har et lite kommunalt etableringslån fra Sigdal kommune som administreres av Lindorff (og dermed er jeg 100% sikker på at Sigdal kommune fraskriver seg ethvert ansvar for min kritikk).

Lindorff sender ingen "hyggelig" påminnelse om at avdraget ikke er betalt. Her går man direkte til inkassovarsel uten å ha sendt purring. Det heter så prisverdig:

(Overskrift I N K A S S O V A R S E L)

Vi gjør oppmerksom på at ovennevnte lån står ubetalt med følgende termin. […]Vi ber Dem snarest og senest innen 14 dager fra dato innbetale beløpet. Dersom De ikke overholder fristen, vil lånet bli overført til inkasso.

Er det typisk at det er forskjell på ordlyden fra et privat firma (selv om Midt Nett er eid av diverse kommuner) og en kommune? I alle fall bekrefter det mine fordommer om en kommune som a) ikke behøver å være serviceinnstilt i tone og ord og b) som kjappest mulig vil ha grynene sine.

Da hjalp det jo tydeligvis ikke at Sigdal kommune allerede i begynnelsen av februar fikk vite om kontoendring – i en liten kommune kunne man kanskje ha håpet på litt forståelse for rot. Men igjen: kommunen har jo satt bort låneporteføljen til det hyggelige firmaet Lindorff.

Et lite sidespor som passer glimrende inn i dette finner jeg å lese på Lindorffs nettsider:

Frigjør tid og ressurser i din kommune
Å følge opp innbyggerne og yte god service er blant kommunenes viktigste oppgaver, og derfor bør noen oppgaver overlates til andre.
 
Yeah, right.

Imponerende reaksjon fra teknisk etat

I går kveld sendte jeg en kjapp e-post til Sigdal kommune og teknisk etat hvor jeg ba om at de sørget for å strø i krysset ved FV287 mot kommunalt boligfelt på Nerstad.

For tiden er det svært glatt i området, og det har skjedd noen nestenulykker der biler sklir nesten rett ut på hovedveien. 

E-posten sendte jeg onsdag kveld kl. 21.45 og allerede kl. 08.12 torsdag morgen fikk jeg svar fra teknisk etat: 

Takk for tilbakemelding. Strøing blir utført ganske umiddelbart.

Kl. 09.00 kjørte jeg forbi krysset og da var man allerede i gang med å strø i krysset.

Super reaksjon fra både teknisk etat og den som har oppdraget med å strø – tusen takk. Kanskje det er en fordel med en liten organisasjon som kjapt kan ta tak i ting? 🙂