Fra skoleteater til kulturoverdose – day #3 in Polen

 

Dagen startet utmerket med en god frokost. De andre har ikke bare utpekt meg til sekretær, men jeg skal visst stå ansvarlig for organisatoriske ting som taxibestillinger osv. også. Dermed var første punkt på morgenprogrammet å få tak i en drosje slik at vi kunne komme oss til NKJO Kolleg for første programpunkt.

Men Nowy Tomysl (med 15 000 innbyggere) har visst bare en taxi (?). Dermed måtte vi kjøre i to omganger…

NKJO Kolleg som arrangerer dette studiebesøket ligger i Stary Tomysl, en liten minilandsby som ikke inneholder noen verdens ting. Bygningen hvor utdanningsinstitusjonen ligger befinner seg i en pen park, men den hadde vi selvsagt ikke tid til å ta en titt på.

I første programpunkt ble vi kjent med det polske utdanningssystemet, noe jeg satte stor pris på (jeg klarer jo heller ikke å holde kjeft  – så en del spørsmål ble det jo). Det er tydelig at de har et enda verre testregime der enn hos oss og at det meste styres fra staten.

Som alltid i østeuropeiske land ble det en obligatorisk tur til rådhuset for å bli møtt velkommen av borgermesteren. Han var dessverre syk, men viseborgermesteren var en hyggelig kar som ikke engang ble vippet av pinnen av mine spørsmål. Diverse brosjyrer, handlemynter og musematter vanket det jammen denne gangen også. Kanskje noe å tenke på for Sigdal kommune som ikke deler ut noen ting til utenlandske gjester?

Jeg la jo straks merke til at verken viseborgermesteren eller de andre i administrasjonen snakket noe slags fremmedspråk. Samtidig fortalte han (gjennom tolk) at politikerne la enorm vekt på fremmedspråk og et utvidet samarbeid med tyske bedrifter og kommuner.

Da jeg spurte han om ikke det ville være riktig av politikerne å gå foran med et godt eksempel og lære seg et fremmedspråk, ble han svar skyldig. Litt pinlig stillhet kom før han kom på at han jo hadde vært i Tyskland og klart å shoppe i alle fall. Neppe språkferdigheter nok til å imponere de nye vennene i Europa, for å si det litt enkelt.

Etterpå marsjerte vi taktfulle i stormskritt for å rekke neste seanse på programmet, men heldigvis fikk vi slengt i oss noen bakervarer på veien.

Vi besøkte en grunnskole (barneskole) der vi fikk oppleve engelskundervisning i 3. klasse. I mine øyne var det et rent skoleteater, der mor lærerinne hadde instruert elevene på forhånd. Her var det ikke mye spontanitet, men timen var grei nok dersom man ville formidle hvor mye engelsk elevene kan. Men alt var tydeligvis innøvd og noe nytt læringsstoff ble ikke formidlet.

Engelsken var vel ikke heller all verdens, verken fra læreren eller elevene, men man bør vel være fornøyd med det faktum at de lærer engelsk. For eksempel ble ordet ”bord” (table) konsekvent uttalt som ”teibøll”.

Da jeg i en fellesdiskusjon senere på dagen kritiserte både skoleteateret i denne timen og også det faktum at læreren ikke kjent navnene på elevene og stort sett lot 4-5 av 25 elevene svare på spørsmål, virket det som om de andre seminardeltakerne ikke var enige med meg. Men det er jo ikke noe nytt…

Så var det ut av Grunnskole Nr. 2 (triste navn på skolene gitt) og løpe videre til et gymnasium (som ikke er noe annet enn ungdomsskolen på polsk) for å oppleve tyskundervisning blant faglig svake 14-15 år gamle elever.

Tysklæreren var imponerende, både i utseende og i bruken av digitale læremidler. Men det hjelper så lite når elevene er demotiverte og omtrent ikke forstår hva som skal gjøres og hvordan man snakker tysk. Undervisningen var rett og slett ikke passende i forhold til elevene. Men det var jo morsomt å se store gutter synge tysk karaoke til slutt. Det skal jeg teste ut blant mine niendeklassinger (Beware!).

Etter å ha opplevd småbarn og ungdommer var det så på tide å oppleve pensjonister som frivillig lærer tysk. Vi stormet altså til et eldresenter der to unge lærerstudenter gjorde gratisarbeid for å gi de eldre (snittalder på gjengen var visst 77 år – den eldste 93 år!) nyttig lærdom.

Vi kom raskt i tale med de eldre, og lærerstudentene taklet greit tolkejobben. Det var tydelig at de eldre var begeistret over å lære tysk og attpåtil motta besøk av oss. Det var skikkelig god stemning med masse latter og kos. Kanskje det hadde vært en ide for beboerne på Sigdalsheimen?

Før vi satte i gang med sightseeingen i området, måtte vi få i oss litt middag. Men som vanlig måtte jeg nøye meg med en salat og en suppe, noe mer er det visst ikke å få for en stakkars vegetarianer i kjøttlandet Polen. Oppfinnsomhet på kjøkkenet finnes ikke på landsbygda i alle fall.

Sightseeing var noget spesiell. Området er kjent for kurvfletting, overalt hvor man går og står finnes kurver. Ikke rart at byen tok initiativ til å få laget verdens største kurv (som de kunne komme i Guinness Book of World Records med), man må jo ha noe å tilby turistene.

Vi fikk se vannverket som de var rimelig stolte av, men det er vel ikke akkurat noe som turister digger aller meste.

Nå var mesteparten av dagen gått og jeg ble ikke mildere stilt av å måtte besøke et flettekurvmuseum. Særlig siden jeg visste at kvelden ville gå med til å skrive rapporter. Dagen ble dermed ikke avsluttet før nærmere kl. 23 – da stenger jo alle utesteder her likevel. Men i morgen skal vi til storbyen Poznan. Hvem vet hva som skjer der…

Rune i Polen – day #1

 

Den første dagen begynte ikke akkurat på beste måten. Tidlig ut av seng på Nerstad for å rekke flyet, rundstykket i bilen glapp og forsvant bak clutchen, mens Red Bull-boksen veltet uten at jeg merket det før konsollen var full av seig energidrikk.
 
Men jeg kom meg i alle fall til Oslo Lufthavn Gardermoen, surfet gratis en times tid på nett (fatter ikke hvorfor noen betaler for dette lenger) og fikk boardet flyet til Poznan. Det var kun noen få nordmenn om bord, men ellers går det mest i unge herremenn fra Polen. Man ser det på hårklippen – de bruker visst barbermaskinen som andre bruker tannbørsten.
 
Ikke alle polske menn er spesielt gode til å lese tall (ei heller gjøre seg forstått), i alle fall traff jeg på et par som ikke forsto at de satt der jeg skulle sitte.
 
Men er det så nøye, tenker du kanskje? Vel, jeg er ikke spesielt glad i å fly. Dersom noe skulle skje, vil jeg gjerne at de forkullede restene av meg letes frem på korrekt sete. Vil jo ikke at en polakk få asken sin spredd utover Skagerrak, mens jeg havner på en katolsk kirkegård i Polen.
 
I tillegg er jeg jo pedagog – til og med mattekunnskaper (altså lese tallene over setene korrekt) ønsker jeg å formidle.
 
Poznan har en enkel og grei flyplass, bagasjen var så kjapt ute av flyet at den kjørte ved siden av transferbussen vår.
 
Kun 5 minutter etter at jeg hadde kommet meg ut av flyplassen og ventet på bussen, ble jeg kontrollert av politiet. Sannsynligvis så jeg ikke polsk nok ut, i alle fall virket det ikke som om de hadde noe spesiell grunn til å sjekke. De skrev sirlig opp all viktig informasjon fra passet mitt, og en av dem løp av gårde inn i bygningen. Jeg ble stående et kvarter før jeg fikk passet og klarsignalet til å gå på flybussen inn til sentrum…
 
På flybussen var det tydeligvis installert et nytt billettsystem. Jeg ble bablet full om en automat, sjåføren ville ikke ha pengene mine. Selv polakker var totalt i villrede om ”normalny” billett via automaten. Men han ble nødt til å ta imot hundringsen min, for småpenger hadde jeg fortsatt ikke fått tak i. 12 norske kroner kostet tyve minutter med flybussen – ikke så verst det.
 
Dagens trim var definitivt gåturen fra jernbanestasjonen til sentrum – det tok jammen meg en halv time med stram gåing. Min dårlige egenskap fra dagens Lørdagsprofil i Bygdeposten fikk seg en støkk da.
 
Jeg kom meg inn på et gedigent handlesenter og spiste litt lunsj på Pizza Hut – orker ikke tanken på å spise polsk tradisjonskost ennå (og når man er vegetarianer lurer jeg jo litt på hva det skal bli).
 
Vet egentlig ikke om Poznan er noe særlig til turistby, etter et par timer har jeg ennå til gode å høre noen utlendinger (som jeg forstår). Men jeg er jo ikke på jakt etter turister heller. 
 
Istedenfor å begynne togkampen (for å komme meg til rett sted), valgte jeg å endre litt på planene. Tok i stedet inn på et hotell rett ved jernbanestasjonen og reiser fra Poznan til Nowy Tomysl i løpet av søndagen. Etter mange timer på beina var jeg rett og slett helt utslitt. Etter en dusj og litt mat (en salat…), bar det rett i køya og ”lights out”.
 

Studiebesøk til Polen

Kommende uke er jeg på et EU-finansiert studiebesøk i Stary Tomysl i Polen. Jeg deltar i et program som har tittelen "Utdannelse av en effektiv og kreativ fremmedspråklærer".

Det er ikke mange deltakere (ca. 10), men til gjengjeld kommer de fra forskjellige land i Europa, noe som gjør det hele spennende. Hvordan utdannes språklærere i andre land? Hvordan kan man gjøre språkundervisningen mer spennende og kreativ?

Ukens program er allsidig og inneholder alt fra sightseeing i området til diskusjoner om deltakerlandenes språkopplæring. Noen ser sikkert på slikt som ferie, men for meg er det videreutdanning og nyttig. Forøvrig foregår alt på tysk – så for egen språklæring er det vel også kjekt med en slik tur.

Deltakerne forplikter seg til å delta aktivt – jeg har blant annet utarbeidet en presentasjon av hvordan språklærere utdannes i Norge. Kanskje litt pussig i og med at jeg tok min lærerutdanning i Tyskland, men det skal nok gå greit.

Jeg satser på å bruke bloggen min som en dagbok fra studiebesøket, akkurat på samme måte som jeg gjorde det i 2010 da jeg arbeidet en uke på en skole i Slovakia.

Selve studiebesøket organiseres av NKJO Stary Tomysl, en utdanningsinstitusjon som utdanner tysk- og engelsklærere. Stary Tomysl ser ut til å være en liten landsby, kun ca. 580 innbyggere i følge Wikipedia, så da er det kanskje ikke så rart at jeg skal bo på et hotell i Nowy Tomysl (3 km unna).

Stary og Nowy Tomysl ligger rundt 50 km vest for Poznan (på høyde med Berlin, faktisk bare ca. 230 kilometer unna).


Vis større kart

Jeg flyr lørdag med Norwegian til Poznan fra Oslo og kommer meg på en eller annen måte videre til Nowy Tomysl – tipper med tog. Selve seminaret starter søndag kveld. Jeg håper selvsagt på internettforbindelse, ellers blir det trøbbel 🙂

Som jeg skrev i blogginnlegget "Se litt utover skrivebordet og kateteret" i februar: Dette er noe andre også burde gjøre. SIU som nasjonalt kontor gjør virkelig en flott innsats for å tilrettelegge byråkratimøllene best mulig for oss menige antibyråkrater 🙂

Se litt ut over skrivebordet og kateteret

Skolen jeg jobber ved fokuserer heldigvis på internasjonalisering, noe som i mine øyne er gull verdt for både elever og lærere. Våre elever får tilbud om utveksling med en skole i Tsjekkia og Nederland, men også lærerne deltar i denne utvekslingen. Bare det å bo hjemme hos lærere i andre land gir oss mange impulser for arbeidet i det daglige.

Men lærere burde sikte litt "høyere" i mine øyne. Det å få inspirasjon til egen undervisning eller rett og slett å sette pris på egne forhold (slik at man ikke nødvendigvis klager unødig på ting vi tar for gitt) ved å delta i internasjonale prosjekter er rett og slett fantastisk.

Ved skolen vår har vi samarbeidet med skoler i utlandet siden 1999. Men visste du at det finnes utallige muligheter for deg som er lærer og ønsker å lære mer enn "det vanlige"? Senter for internasjonalisering av utdanning i Bergen samordner svært mye av alle mulighetene for lærere til å reise på studiebesøk, hospitere, få etterutdanning osv.

Gjennom et Comeniusprosjekt ved skolen vår i perioden 2006-2009 ble vi kjent med skoler i Tsjekkia, Slovakia, Kypros og Nederland. Vi besøkte hverandre og arbeidet sammen faglig i et prosjekt som het "Ecosystem Dynamics: Interaction of Human Communities and the Environment in Europe". For meg som lærer var det lærerikt å treffe utenlandske kolleger, oppleve organisatoriske forskjeller og finne ut at elever egentlig ikke er så forskjellige når det kommer til stykket.

På bakgrunn av mine positive erfaringer valgte jeg å søke om mulighet til å hospitere ved skolen vi ble kjent med i Slovakia. Selv om søknadsprosessen nok er den bøygen som gjør at mange ikke gjennomfører noe slikt, synes jeg ikke det var så ille når jeg satte i gang. Vi som er ansatt i norsk skole er jo tross alt godt kjent med norsk skolebyråkrati og dokumentasjonskåthet. Planlegging i god tid er alfa og omega.

Ja, jeg brukte høstferien i 2010 for å gjøre belastningen for skolen min minst mulig, men noe må man gi av seg selv for å oppnå det man vil. Du kan lese rapporter fra hospiteringen (jeg underviste en god del) i andre innlegg i bloggen min. På Siu.no finner du gode beskrivelser for hvordan du skal gå frem for å gjøre det samme som jeg.

I mars 2012 deltar jeg nok en gang på et opplegg initiert av EU – denne gang er det snakk om et studiebesøk til Polen der endel lærere fra forskjellige land samles for å lære mer om fremmedspråkundervisning i de enkelte land. Dette er organisert som et studiebesøk.

Greit, man trenger litt initiativ og lyst til å gjennomføre noe slikt, men like viktig er det å ha forankret internasjonaliseringsviljen på skolen og særdeles hos rektor. Det er i alle fall tilfelle hos oss.

Dersom du som lærer har lyst til å oppleve nye impulser fra fremmede kulturer, bør du ikke nøle med å snakke med rektoren din etter at du har funnet noe som passer for deg. Det vil alltid være kolleger som synes slikt er tull og tøv, men det bør ikke hindre deg fra å søke – så lenge du har med tålmodighet. Ting tar tid! Men jammen lønner det seg!

Og husk: dersom du har søkt og vært avgårde – hjelp andre som også får lyst til å reise med søknadsskjema eller bare har spørsmål.