Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

I går brøt jeg et av mine viktige prinsipper i voksen alder. Har inntil nå alltid sagt til meg selv (og andre) at jeg ikke vil besøke udemokratiske land (sett ut fra mine standarder). Vi ankom Tyrkia på morgenen, et land som i mine øyne ikke respekterer menneskerettigheter slik jeg vil det. Men prinsipper kaster man gjerne på båt (bokstavelig talt) når man er desperat etter sol, varme og deltar på et cruise som ikke setter de samme standarder som meg selv.

Vi ankom Kusadasi om morgenen. Etter en frisk frokost dro vi i land for å ta en titt på ruiner og andre überrester etter tidligere sivilisasjoner i Efesos. For første gang på denne turen ble jeg virkelig imponert.

Imponert både av byruinene i Efesos og av guiden som underholdt oss på turen. En ting er å se et tempel eller flere i Athen, noe helt annet er det å se dagligdagse ting som toaletter, vann og kloakk, badehus, bibliotek, bygater, butikker, gågate og andre ting fra før år 0. Slikt synes jeg er spennende!

Selv om det vel var litt klisjéaktig, var det faktisk litt kult da vi så et kjapt skuespill med romere, Kleopatra, gladiatorer osv. Det var som å se igjen musikkvideoen ”Walk like an Egyptian” av The Bangles. Minstemann var skuffet over hvor kjapt det hele var over, men det var vel like greit i den uutholdelige varmen.

For varmt til de grader er det jammen meg her i Tyrkia – tipper rundt 36 grader. Men med mye vann og stadig fortvilet leting etter skygge overlevde vi uten hodepine og verre problemer. Og jeg begynner å bli vant til svette og varme.

Nå kunne vi heller ha betrodd oss til jomfru Marias krefter dersom vi fikk trøbbel. Vi besøkte nemlig også jomfru Marias siste bosted. Alle de overtroiske menneskene drakk fra kildene under huset hennes. Kildene skal visstnok gi god helse, mye kjærlighet og plenty med gryn. Timo sørget for fremtiden sin ved at han drakk av pengekilden. Men han har ikke forvandlet seg til Onkel Skrue ennå. Jeg gikk heller på do og tømte meg – det har vel samme effekten går jeg ut fra.

Guiden vår kunne forresten fortelle at det ikke var før etter 1967 og pavens første besøk til jomfru Marias bosted at turismen slo gjennom for fulle mugger. Typisk kirken og kristendommen å hjelpe en region i nød. Halleluja!

Guiden Vulkan (han skrøt av at han het det samme som planeten Mr. Spock i Star Trek kommer fra) ga oss mye interessant informasjon om Tyrkia, landets utvikling og historie. Men han var litt for opptatt av å gi et inntrykk av at hele landet er moderne, kvinnevennlig, demokratisk og ”europeisk”. Den historien må du nok lenger ut på landet med, Vulkan! Jeg tror ikke på deg! Jeg sier NEI til å la Tyrkia bli medlem av EU.

De tyrkiske teppehandlerne lovpriser nok også herren (i dette tilfellet hans representant Paven). Alle turene vi kunne velge blant inneholdt som avslutning en teppepresentasjon med litt snacks i tillegg. Nå fikk vi oppleve salgsteknikk på høyt nivå.

Etter bussturen tilbake til Kusadasi trodde jeg vi kunne snike oss unna salgspresentasjonen, men den gang ei. Bussen stoppet og en tyrker regelrett dro oss inn i teppesjappa i basaren. Det manglet kun de flyvende teppene for å få oss inn i butikken.

Gruppen vår besto av turister fra USA, Canada, Malta, Sør-Afrika, Storbritannia, Tyskland osv. En tyrker med gode språkkunnskaper i engelsk redegjorde for hvordan teppene veves, og en stakkars dame i tradisjonelt kostyme viste oss hvordan tyrkisk teppehåndverk foregår. Morsomt å se på, men vi skjønte fort at det nærmet seg salgsprosessen etter hvert.

Etter litt forfriskninger (eplete for mitt vedkommende, andre turister ble lurt til å prøve brennevinet Raki eller det lokale ølet) og en Börek (deilig brøddeig med fetaost og krydder), stormet en hel gjeng med tyrkere inn i salen for å overbevise oss om å kjøpe tepper til en dyr penge.

Interessant nok kunne salgssjefen fortelle at prisen han sa var prisen vi måtte betale for å få teppet hjem i stua – uansett hvor i verden vi bodde. Frakt, toll og andre omkostninger skulle den tyrkiske staten betale. Her snakker vi nok om heftig subsidiering eller genuint lureri.

Vår familie fikk ”tildelt” en selger som gjorde sitt beste for å overbevise oss. Han bablet om en samarbeidspartner i Skien og at Norge var et fantastisk land, men at det jo var så kaldt på gulvene at vi måtte ha et teppe.

Nå har vi jo et teppe hjemme, og vi har aldri brydd oss om hvor det kommer fra eller om det er vevd av sarte kvinnehender i endeløs, månedslang kamp. Og det gir jeg fortsatt blanke blaffen i, så til slutt kom vi oss ut av sjappa. Men det var ikke enkelt å finne utgangen en gang; det var en minidør ut til basaren. Puh, vi unngikk å sløse bort gryna våre. Men det var plenty med andre som nok tapte kampen mot tyrkerne der inne.

 For å komme oss ut av basaren og i retning av skipet måtte vi gå i skytteltrafikk blant selgere (genuine fake watches etc.) og nærmest riste oss løs fra disse gærne salgsfolka.

Jeg var sulten (en börek er ikke nok) og ville spise på båten. De som kjenner meg vet at jeg kan bli rimelig irritert når sulten gnager, så disse innpåslitne tyrkerne gjorde meg fly forbanna. Hva slags høflighet er det å ta tak i armen min for å dra meg inn i en sjappe? Dustehuer.

Cruiseskipet Grandeur of the Seas er som en oase i en ørken av skumle omgivelser. Da vi kom om bord kunne jeg igjen puste ut og slippe unna basarens og tyrkernes slitsomme tilnærmelser.

Verden går heldigvis videre og i morgen skal vi til Bodrum lenger sør. Der skal vi nyte noen timer på stranda, men det lar seg vel ikke unngå å bli plaget av slike basartyrkere heller, skulle jeg tro.

Les også mine inntrykk fra de andre dagene på cruise:

Dag 1: Kunden er konge – service som forutsetning for suksess

Dag 2: If I had a little money

Dag 3: The elevator from hell

Dag 4: Anonyme og utadvendte mennesker i skjønn forening

Dag 5: Et samfunn i forfall

2 kommentarer til “Fordums sivilisasjoner og irriterende tyrkerselgere

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *