Som du kanskje leste i mitt forrige innlegg «Tomatjuice og beingymnastikk», har vi reist til en annen del av jordkloden. Det er ikke bare selve flyturen som kan være problematisk, tidsforvirring kan også gjøre seg gjeldende.
Nå er ikke tidsforskjellen mellom Norge og Panama all verdens – man stiller klokka tilbake seks timer. Men når klokker, PC og mobiltelefon også er i den ultimative tidsforvirringen er sjansene store for at også menneskene får vanskeligheter. Bare hør på min sanne historie.
Vi fløy kl. 11.35 fra Amsterdam i retning Mellom-Amerika. Jeg klarte selvsagt ikke å sove i det hele tatt på turen og landet lokal tid i Panama kl. 16.30, noe som i norsk tid tilsvarer kl. 22.30. Etter å ha brukt tid på å stå i kø for å komme inn i landet (Panama elsker papirarbeid med immigrasjonsdokumenter og kontroller), var vi ikke fremme ved hotel Gamboa Rainforest Resort (halvveis mellom Panama City og Colon der cruiseskipet lå) før ca. kl. 18.30 lokal tid.
Etter å ha blitt innkvartert og funnet oss til rette, gikk vi for å ta en matbit i baren. Jeg var relativt stiv i maska da klokken ble åtte om kvelden og det var på tide å legge seg.
Jeg stilte klokken på mobiltelefonen og slumret i vei. Noen timer senere våknet jeg og var helt i villrede. Kikket derfor på mobiltelefonen min som viste 23.45. For meg virket det som om jeg hadde sovet i mange timer – det måtte da ha gått mange flere timer?
Jeg husket dessverre ikke at jeg hadde stilt klokken og kikket derfor på mobiltelefonen til kona for å dobbeltsjekke med hennes klokke. Den viste kl. 05.45.
I kombinasjon med at hjernen min var klar for dagen og jeg gjerne ville jobbe litt, kledde jeg på meg og gikk opp i lobbyen for å hekte meg på internett.
I lobbyen var alt stille og fredelig – litt mørkt var det også. Dessverre funka ikke internett særlig bra, så jeg ble sittende og lese og se på folkene. Da klokka var rundt 08 begynte bryllupsgjestene å forlate hotellet, busser kom og brudeparet forsvant til sitt på hotellrommet. Jeg tenkte med meg selv at «jammen holdt brudeparet ut lenge».
Jeg stusset nok litt over at det fortsatt var mørkt utendørs, men tenkte vel egentlig at det sikkert er slik i Mellom-Amerika på denne årstiden.
Siden vi utpå formiddagen skulle transporteres til Grandeur of the Seas, synes jeg det var på tide å stikke på hotellrommet, dusje og gjøre meg klar til frokost.
Jeg snek meg inn på rommet – de andre sov fortsatt. Så bar det inn på badet til en forfriskende dusj, barbering og alt som hører med til et godt morgenstell.
Så var det tid for å vekke de andre. Kona våknet først av min romstering, mens guttene hadde mer ungdommelige sovehjerter. Da jeg begynte å bli litt mer energisk for å få vekket guttene, falt blikket mitt på hotellklokken ved siden av guttenes senger. Den viste 02.45!
Eldstemann våknet og kikket på klokka. Dernest fikk jeg en skyllebøtte fordi han jo ville sove videre. Tvilen min begynte å gjøre seg gjeldende. Hvor mye var klokken egentlig?
Det viste seg altså at kroppen og hjernen min ikke fungerte slik de skulle. Det var fortsatt midt på natten lokal tid, og jeg hadde bokstavelig talt «driti på draget».
Nybarbert, nydusjet og med blankpussede tenner var det ikke annet å gjøre enn å legge seg nedpå igjen og forsøke å blunde.
Tidsforskyvningen tar nok lenger tid å bearbeide enn en gammel skrott skulle tro.
Men et ordtak sitter fortsatt i hjernebarken: The early bird catches the worm. Dette skal nok gå bra!